Dansk Vestindia
Dansk Vestindien
Flagg
Grunnlagt		1754
Opphørt		1917
Hovedstad		Charlotte Amalie (1672–1754 og 1871–1917) Christiansted (1754–1871)
Areal		346,36 km²
Befolkning		31 400 (1901)
Bef.tetthet		90,66 innb./km²
Styreform		Koloni
Statsoverhode		Den danske monarken, lokalt representert av guvernører. Christian X var siste konge og Henri Konow siste generalguvernør.
Offisielle språk		Ingen. Negerhollandsk, dansk og engelsk utbredt
Statskirke		Ingen
Eksisterte		1672–1917
Valuta		Fra 1905 bruk av valutaen til Den latinske myntunion
Dansk Vestindia på Commons

Dansk Vestindia var en dansk koloni i Karibia bestående av øyene St. Thomas, St. John (St. Jan) og St. Croix. Det danske selskapet Vestindisk-guineisk Kompagni annekterte de to ubebodde øyene St. Thomas i 1672 og St. Jan i 1718. I 1733 ble St. Croix kjøpt fra det franske vestindiske kompani. De tre øyene ble i 1754 solgt til kongen av Danmark-Norge. Dansk Vestindia var okkupert av Storbritannia i perioden 1802–03 og 1807–15.

Hensikten med den danske koloniseringen i Vestindia var å utnytte den lønnsomme trekanthandelen, som gikk ut på å eksportere skytevåpen og andre industrivarer til Afrika i bytte mot slaver, som deretter ble fraktet til øyene i Vestindia for å bemanne sukkerplantasjene. Sluttetappen i trekanten var frakt av sukker til hjemlandet. Økonomien i Dansk Vestindia var fullstendig basert på slaveri. Etter slaveriets avskaffelse i 1848 gikk Dansk Vestindia inn i en økonomisk nedgangsperiode og i 1852 ble et salg av Dansk Vestindia første gang debattert i Folketinget.

Danmark prøvde ved flere anledninger å få solgt eller byttet bort Dansk Vestindia på slutten av 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet, til henholdsvis USA og Det tyske forbund. Øyene ble til slutt solgt for 25 millioner dollar til USA, som overtok administrasjonen 31. mars 1917 og ga dem navnet De amerikanske Jomfruøyer (engelsk: U.S. Virgin Islands).

Ved inngangen til 1600-tallet hadde de store kolonimaktene, først og fremst Spania, men også Nederland, Frankrike og England, kolonisert det meste av Karibia og for Spanias vedkommende stort sett hele Sør-Amerika utenom Brasil. Men ingen av disse kolonimaktene hadde vist interesse for St. Thomas. Den danske kongen ga nederlenderen Johann de Villum et kongelig privilegiebrev som ga ham enerett på handel mellom Danmark og Vestindia. Først i 1652 så danske kjøpmenn mulighetene som lå i handel med øya, da skipet «Fortuna» kom til København med en verdifull last. Kjøpmennene overtalte Frederik III av Danmark-Norge til å stifte Caribiske Kompagni.^[1]

6. mai 1665 ble Erik Nielsen Smit utnevnt til guvernør, og 1. juli seilte han med sitt mannskap fra København med skipet «Eendragt». Oppgaven var å kolonisere St. Thomas. Øya hadde tidligere vært befolket av indianere, men disse hadde spanjolene fraktet til sine øyer som slaver. I februar 1666 gikk den første lasten med sukker, kakao, kanel og pokkenholt til København. Mest sannsynlig var disse varene innkjøpt fra andre øyer. Koloniseringsforsøket ble vanskeligere enn først antatt. Erik Nielsen Smit døde etter kort tid, det ble mangel på mat, og øya ble jevnlig plyndret av pirater. I 1668 dro de siste overlevende hjem til Danmark.

I 1670 kom Christian V på tronen, og året etter ble Vestindisk-guineisk Kompagni etablert, et privilegert selskap som fikk monopol på handel mellom St. Thomas og Danmark. Den erfarne vestindiafareren Jørgen Iversen Dyppel ble utnevnt til guvernør. Med seg på overfarten i skipet «Færø» hadde han 190 menn og kvinner og materialer til å oppføre en liten landsby. Under et opphold i Bergen mønstret flere nordmenn på, ettersom flere av mannskapet hadde stukket av. Etter ankomst til St. Thomas begynte byggingen av et fort for å kunne forsvare den nye kolonien. Etter et halvt år var 161 av de opprinnelige 190 døde, og de danske kolonistene måtte få forsterkninger av forviste eller straffeforfulgte nederlendere og engelskmenn. Jørgen Iversen Dyppels fort stod ferdig i 1680 og ble oppkalt etter kong Christian V av Danmark-Norge. Fort Christian ble i tillegg til å være et forsvarsverk også brukt som rådhus, luthersk kirke og møteplass for lokalbefolkningen.^[1].

Det var vanskelig å få bemannet skipene som seilte over til St. Thomas på grunn av historiene om en lang og vanskelig overfart og om livet i Vestindia med sykdom, varme og den nesten sikre død. For å få nok folk ble størstedelen av besetningen hentet fra fengsler og forbedringsanstalter.^[2] Det var vanlig at mer enn hver tredje døde underveis og at like mange døde innen seks måneder etter ankomst til St. Thomas.^[2]

Nicolai Esmit fra Holsten ble utnevnt til guvernør etter Iversen Dyppel, dels på grunn av at den danske stat skyldte ham penger, og dels fordi han hadde 30 års erfaring i Vestindia. Esmit behandlet slavene direkte sadistisk, og han gikk i ledtog med de mange sjørøvere som på denne tiden herjet over hele Vestindia. Esmit grunnla byen Taphus, fra 1689 kjent som Charlotte Amalie. Navnet Taphus hadde sin bakgrunn i de mange vertshus som Esmit oppførte. Esmit fant ut at han personlig kunne tjene mange penger på å la piratene bruke St. Thomas som base for deres mange tokter mot spesielt engelske og franske skip. Storbritannia protesterte mot dette overfor den danske regjering med beskjed om at hvis den ikke selv kunne holde orden i eget hus, ville britene gå inn og ta St. Thomas. Dette førte til at Nicolai Esmit ble kalt hjem til Danmark.

Jørgen Iversen Dyppel ble av Kongen overtalt til å ta en ny periode i Dansk Vestindia.^[2] Å skaffe en besetning til Iversen Dyppels skip til St. Thomas viste seg å bli vanskelig. Ingen danske offiserer ønsket å delta på overfarten, og nederlandske offiserer ble rekruttert i stedet. Størstedelen av den øvrige besetningen måtte hentes fra Københavns fengsler. Skipet dro fra København 10. november 1682, og helt fra starten av var det store uoverensstemmelser mellom Iversen Dyppel og offiserene. Etter to måneder til sjøs var skipet kun kommet til Den engelske kanal, hvor besetningen gjorde mytteri. Iversen Dyppel, hans gravide kone og deres barn ble drept og kastet overbord.^[2] Den samme skjebne led offiserene, med unntak av styrmannen, som ble tvunget til å føre skipet til Azorene. På øya Flores ble slavene, den unge assistenten Torgersen Rosenberg og en del matroser satt av. Kun Rosenberg overlevde og returnerte senere til Danmark.

Befolkningsutvikling[3]
År	Hvite	Slaver	Frikjøpte
1679	156	175
1688	148	422
1733	208	1 087
1764	1 200	9 000
1791	2 600	27 608
1800	3 500	35 000
1830	3 700	26 000	13 000

Produksjonen på øyene økte og de små familiebrukene vokste til å bli større plantasjer. Den økte produksjonen gjorde det nødvendig å skaffe mer arbeidskraft. Både St. Thomas og St. Jan var ubebodde, slik at arbeidskraft måtte hentes utenfra. Forsøket med å bruke indianere fra det amerikanske fastlandet ble ikke vellykket, og man forsøkte å få unge dansker til å emigrere til St. Thomas. Få ville reise over til Vestindia av fri vilje, siden de hadde hørt skrekkelige historier om både overfarten og sykdommene som kunne ramme dem. Rekrutteringen ble flyttet til fengslene, hvor fanger med lange fengselsstraffer eller dødsdommer ble lovet frihet etter seks års arbeid på en plantasje. Få av de som inngikk avtalen overlevde seksårsperioden. Kompaniet vendte dermed blikket mot slaver fra Guinea i Afrika, og i 1673 kom den første forsendelsen av afrikanske slaver.^[4]

Antall slaver økte raskt, fra 175 i 1679 til 333 seks år senere. Selv med den store veksten var det mangel på arbeidskraft, og kompaniledelsen ønsket flere slaver. Skulle tilførselen av slaver bli for stor, kunne de alltids avhendes på de omkringliggende øyene. Men kompaniets dårlige økonomi førte til at for få slaveskip ble sendt over Mellompassasjen til å dekke plantasjeeiernes behov. For å løse problemet henvendte kompaniledelsen seg til kurfyrsten av Brandenburg, som hadde store interesser i slavehandel, og tilbød ham å bruke St. Thomas som handelssted for de slavene som ble hentet fra Guinea. Til gjengjeld skulle Vestindisk-guineisk Kompagni få 1 % av slavene som ble innført til øyene og 2 % av slavene som ble videresolgt.^[5]

Brandenburgerne var «tettpakkere», og fra 1690 til 1698 ble det sendt 32 slaveskip over Mellompassasjen, ofte med opptil 500 slaver om bord. St. Thomas ble et av de viktigste handelsstedene for internasjonal menneskehandel, hvor brorparten av slavene ble solgt til de omkringliggende øyene. I 1691 var antall slaver steget til 751, mens antall hvite utgjorde 385. Da brandenburgerne innstilte sin virksomhet, var det 1317 slaver på St. Thomas.

Kompaniledelsen innså hvilke fortjenestemuligheter det lå i trekanthandelen og bygde flere slavefort langs Guineabukta, hvor Christiansborg utenfor dagens Accra var det største. Kompaniet kjøpte slavene av lokale høvdinger som hadde fanget dem i lokale stammekriger. I bytte mot rom, våpen, krutt og klær fikk kompaniet slaver, elfenben og gull.

Et viktig skritt ble tatt i 1725, da Kompaniet for første gang tillot private slavehandlere å innføre slaver til Dansk Vestindia. Denne tillatelsen ble gitt etter britisk modell for å øke importen av slaver. Kjøpet av øya St. Croix i 1733 førte til en økonomisk omlegging – produksjonen på øyene gikk fra hovedvekt på bomull til sukker. Det viste seg vanskelig å få flere dansker til å innvandre, så øyene ble i stor grad befolket av utvandrede britiske katolikker som kom via Montserrat. I tillegg ble altså tilførselen av slaver økt, ikke minst gjennom private spanske slavehandlere.^[6]

I 1791 var det 27 608 slaver i Dansk Vestindia, men de offisielle tallene på slaver i Dansk Vestindia er sannsynligvis for lave. Plantasjeeierne måtte betale en fast sum i skatt pr slave, og de offisielle tallene er hentet fra skattelistene. Guvernør Erich Bredal klaget over at mange skattesnytere skjulte slavene sine i skogen når det var slavetelling.^[5]

Slavene bodde under dårlige forhold, ble tvunget til hardt arbeid og var nesten uten rettigheter. Slaveeierne kunne behandle slavene stort sett slik de ønsket, men slavene var også en kostbar investering som ikke måtte gå til grunne. Faren for opprør var alltid til stede, og flere opprør fant sted i Dansk Vestindia.

Import av slaver ble forbudt i 1803, men da hadde også plantasjeeierne blitt «selvforsynt» ved at deres egne slaver fødte nok barn. Slaveriet ble avskaffet 45 år etter importforbudet av guvernør Peter von Scholten i forbindelse med et slaveopprør i Frederiksted på St. Croix.

Totalt ble det sendt 120 000 slaver fra de danske fortene i Guinea til øyene i Vestindia, hvor ca. 50 000 gikk til Dansk Vestindia.

Plantasjeeierne tjente store formuer på denne tiden. Schimmelmann-familien stod i en særstilling, den ble på 1700-tallet Danmarks rikeste familie på grunn av sukkerhandelen fra Vestindia. Familien dominerte det økonomiske liv i Danmark – Heinrich Carl von Schimmelmann var finansminister i Danmark-Norge 1768–82, og hans sønn Ernst Heinrich von Schimmelmann fra 1784.^[7]

Da Danmark etablerte seg som kolonimakt i Vestindia på den ubebodde øya St. Thomas, skjedde det til protester både fra Storbritannia og Spania. Men etter kontakt mellom den danske og britiske kongen, fikk guvernøren over De britiske Leewardøyene beskjed om å bistå de danske kolonistene. Da guvernør Jørgen Iversen Dyppel noen år senere, i 1675, gjorde et forsøk på å kolonisere naboøya St. Jan, var britene ikke like medgjørlige, og de protesterte på koloniseringsforsøket. Danskene trakk seg tilbake, men uten å ha gitt opp håpet om å få herredømme over øya.

På 1680-tallet var forholdet mellom Storbritannia og Danmark kjølig på grunn av regimet til brødrene Adolph og Nicolai Esmit og Gabriel Milan. Deres åpenlyse handel med pirater var en virksomhet Storbritannia prøvde å få slutt på. I tillegg hevdet begge landene suverenitet over øya Vieques. Danskene hadde etablert en militær vaktpost på øya, men denne ble forlatt da en skotsk ekspedisjon kom frem til Vieques. Men danskene opprettholdt kravet på både St. Jan og Vieques til tross for utenlandske protester.

I 1715 ba guvernør Mikkel Knudsen Crone ledelsen i København om å få utforske både St. Jan og Vieques før hans guvernørperiode tok slutt, da jordsmonnet på St. Thomas begynte å bli utarmet og plantasjeeierne trengte alternativt land å dyrke. Ledelsen i det Vestindisk-guineiske Kompagni svarte ikke på henvendelsen, og planene ble dermed ikke gjennomført. Året etter rapporterte den nye guvernøren, Erich Bredal, at mange plantasjeeiere på St. Thomas ønsket å flytte til St. Jan, men fryktet britiske represalier.

I 1717 kom den britiske guvernøren Walter Hamilton til St. Thomas med orlogsskipet HMS «Scarborough», og han advarte danskene mot å drive tømmerhogst på St. Jan. Vestindisk-guineisk Kompagni i København var ikke klar over britenes nye forbud mot dansk virksomhet på St. Jan, og derfor hadde det samtidig beordret guvernør Bredal til å kolonisere øya. Ledelsen i København antok at to års stillhet fra britene hadde gjort tiden moden for dansk kolonisering. I tillegg følte kompaniet at man måtte gjøre noe, da britene året i forveien hadde sendt ekspedisjoner til både Vieques og St. Jan, kanskje for å kartlegge og senere annektere øyene. Men på tross av ordren om å annektere St. Jan ble ingenting gjort i 1717, da Bredal fryktet for konsekvensene etter den britiske advarselen mot tømmerhogst på St. Jan.

I september 1717 annekterte britene Vieques, og det begynte å haste med å få kontroll over St. Jan før britene også tok kontroll over denne øya. Høsten 1718 ble guvernør Hamilton presset av plantasjeeierne fra Anguilla, Tortola og Spanish Town til heller å kolonisere St. Croix. De britiske plantasjeeierne beskrev St. Jan som «en liten ubebyggelig og kupert øy» og dermed fikk annektering av St. Jan lav prioritet hos britene.

25. mars 1718 annekterte guvernør Bredal St. Jan, og det danske flagget ble heist på plantasjen Carolina i Coral Bay.^[8] Britene svarte med å sende et orlogsskip til St. Thomas med krav om tilbaketrekking fra St. Jan. Kravet ble avvist av guvernør Bredal, og britene, som hadde fått ordre om å ikke bruke makt, trakk seg tilbake. Like etter ble rydding av skog, oppføring av plantasjer og bygging av fortet Fortsberg igangsatt.

Hamiltons etterfølger, John Hart, ba koloniledelsen i London om å erobre St. Jan fra danskene i 1722 og 1724, men fikk til svar at St. Jan ikke var verd en konflikt. I 1726 ble det sendt melding til Vestindisk-guineisk Kompagni om at man kunne betrakte øya som bebodd. I løpet av de 15 første årene ble det anlagt 109 tobakk-, bomulls- og sukkerplantasjer som dekket det meste av øya.^[9]

I 1762 frafalt Storbritannia sitt krav på St. Jan og anerkjente danskenes suverenitet.^[9]

16 år etter annekteringen av St. Jan, ble øya St. Croix en del av kolonien. St. Croix var eid av Malteserordenen etter at de fikk øya som en testamentarisk gave av Phillippe de Longvilliers de Poincy, guvernør i den franske kolonien Saint-Christophe i 1660. De solgte den kort tid etter til Fransk Vestindisk kompani i 1665. Under guvernør Dubois ble kolonien lønnsom med over 90 plantasjer som dyrket tobakk, bomull og sukkerrør. Etter Dubois' død kom kolonien inn i en resesjon og øya ble forlatt og i 1733 solgt til Vestindisk-guineisk Kompagni. Dette selskapet satte ikke krav til nasjonalitet til sine kolonister og tiltrakk seg ganske snart spanske jøder, franske hugenotter og engelske nybyggere, de sistnevnte ble de som kom til å dominere øya.^[10]

Vestindisk-guineisk Kompagni hadde etter overtagelsen av øya dårlig overblikk over forholdene og kjente verken øyas størrelse eller form. Kompaniledelsen i København hadde et 60 år gammelt fransk kart (fra 1671) som ble brukt til å utarbeide et av overslagene over hvor mange plantasjer som kunne anlegges på øya. Det gamle franske kartet viste seg å inneholde grove feil. Blant annet ble øyas areal overdrevet med nær 100%. I og med at kompaniet hadde tenkt å selge plantasjetomtene til høye priser, i motsetning til på St. Thomas og St. Jan, hvor tomtene ble utdelt gratis til nybyggerne, ble forventede inntekter fra tomtesalg, beskatning og tollinntekter fra sukkereksporten overvurdert.^[11]

Kompaniets ledelse stolte ikke helt på det franske kartets nøyaktighet, og rett etter overtagelsen ble en militær landmåler satt til å kartlegge øya. Primæroppgaven hans var å skaffe informasjon om havneforhold og terrengformasjoner og måle opp plantasjeeiendommene.

Aksjonærene i Vestindisk-guineisk Kompagni ble i 1733 tvunget til å skyte inn mer kapital eller tape sitt opprinnelige innskudd. For å gjøre kapitalutvidelsen mer akseptabel ble aksjonærene tilbudt hver sin plantasjetomt, ferdig oppmålt og utstukket før overdragelsen. Målet var å dele inn øya i 300 plantasjer, hver på 60 hektar. Blant kompaniets aksjonærer var Christian VI, hans familie og mange av hans ministre, alle personer som innga tillit til kompaniets tomtesalg. Oppmålingen av øya fikk høy prioritet, og på bakgrunn av øyas beskjedne størrelse (37 km lang og 8 km bred) var det ventet at denne ville bli ferdig i løpet av et par måneder. Men arbeidet varte t i årevis på grunn av utilstrekkelig økonomi og personale. Kompaniets ledelse ble både overrasket og irritert over den lokale administrasjonens manglende evne til å fremskaffe kart over øya, og den offisielle brevvekslingen bar preg av unnskyldninger, motbeskyldninger og forsinkelsestaktikker. I 1750 var det første danske kartet over hele øya ferdig, slik at man var uavhengig av det gamle franske kartet. Kartet ble signert av Johan Cronenberg og Johan Jægersberg. I tiden frem til ferdigstillelsen av kartet brukte kompaniet en rekke midlertidige kart for å kunne selge tomtene.^[11]

Johan Cronenberg og Johan Jægersbergs kart ble tegnet i målestokk 1:30 000 og hadde derfor plass til flere detaljer, slik at terrengformer, bygninger og slavehytter var inntegnet. Øyas nordvestkyst var derimot unøyaktig tegnet, noe som kan skyldes at Cronenberg en tid var utvist fra St. Croix på grunn av et forhold til en gift kvinne.

I 1754 ble det utgitt et nytt kart over St. Croix tegnet av den nye landmåleren Jens Mikkelsen Beck. Beck stod for salget av tomtene på øyas nordside og hadde derfor forbedret kartets nøyaktighet her og lagt inn kart over Christiansted og den planlagte byen Frederiksted. Fordelen med Becks kart var at det var en ren og skarp tegning uten forsøk på å avbilde terrenget. I motsetning til Cronenbergs kart var forståelsen uavhengig av fargene, og det var derfor bedre egnet for trykking.

I 1690 hadde det vært et slaveopprør på Jamaica, og det var frykt for at opprøret skulle spre seg til andre øyer, også til Dansk Vestindia. 43 år senere, i 1733, brøt det ut et slaveopprør på St. Jan. Høsten 1725 ble øyene rammet av en orkan. Store deler av avlingene ble ødelagt, og konsekvensen ble sult og død blant slavene. I 1733 ble øyene på nytt rammet av orkan og tørke. Slavene fryktet gjentagelse av forholdene i 1725. Noen slaver forsøkte å rømme fra øya, og andre samlet seg i november til et angrep mot fortet på St. Jan. Etter massedrap av plantasjeeiere og soldater overtok slavene kontrollen over St. Jan i fem måneder. Danmark fikk til slutt hjelp av Frankrike, som tidligere samme år hadde solgt St. Croix til danskene.^[12] I 1733 bestod kolonien av øyene St. Thomas og St. Jan, som begge var oppdyrkede og veletablerte samfunn basert på slavearbeid. Ifølge offisiell statistikk var 80 % av befolkningen slaver, men sannsynligvis var andelen høyere fordi eierne ville unngå beskatningen etter antall. De hvite bekymret seg for det skjeve styrkeforholdet. Slaveopprøret på St. Jan i 1733 viste at de hadde grunn til slik bekymring. Etter opprøret på St. John ble i 1733 innført et reglement som skulle avskrekke slavene fra nye opprør. Reglementet, omtalt som Gardelins reglement, var strengt og gir detaljerte beskrivelser av straff. Deltagelse i opprør ble straffet med henrettelse og mindre forbrytelser som «maron» (rømning fra plantasjen) og tyveri ble straffet med brennmerking i pannen, amputasjon av kroppsdeler eller piskeslag.

Fra slutten av 1700-tallet brakte økt handel stor velstand til Danmark-Norge. Den dansk-norske handelsflåte var beskyttet av orlogsflåten, som hadde nytt godt av landets nøytralitet i forbindelse med krigene i Europa. Men likevel ble de nøytrale dansk-norske skipene utsatt for overgrep av krigførende nasjoner til sjøs. I tillegg var det strid om hva slags varer nøytrale land kunne selge til krigførende nasjoner. De stadige overgrepene førte til at Danmark-Norge stiftet et nøytralitetsforbund med Russland, Sverige og Preussen. Dette forbundet beskyttet handelsflåten ved å la den gå i konvoi. Storbritannia, som var den ledende sjømakt, følte dette som en trussel.

Som følge av den tilspissede situasjonen mellom Danmark og Storbritannia besluttet Storbritannia i januar 1801 å innføre embargo mot Dansk Vestindia, og ved utgangen av februar gikk det rykter i Dansk Vestindia om at Storbritannia var i gang med å samle en hær– og flåtestyrke i den hensikt å okkupere øyene. På bakgrunn av disse ryktene besluttet generalguvernør Wilhelm Anton Lindemann å sende ut to skip fra Christiansted på St. Croix 3. mars 1801. Skipene, briggen «Lougen» og skonnerten «Den Aarvagne», seilte nordover mot St. Thomas for å speide etter britiske skip. På ettermiddagen samme dag nærmet «Lougen» seg skjæret Fugleklippen like vest for St. Thomas og fikk øye på to britiske skip, fregatten «The Arab» og kaperbåten «Experiment». «The Arab» kom seilende mot «Lougen» og avfyrte uten forvarsel tre skarpe skudd mot skipet. Kapteinen på «Lougen», kapteinløytnant Carl Vilhelm Jessen, ropte over til «The Arab» for å finne ut bakgrunnen for skuddene, men fikk ikke noe svar. Han besluttet derfor å avfyre et skarpskudd under «The Arab»s flagg, noe som resulterte i at britene avfyrte en hel bredside tilbake.^[13] Jessen signaliserte til «Den Aarvagne»s kaptein om å returnere til Christiansted for å underrette generalguvernøren om kamphandlingene. «Experiment» bistod «The Arab» i trefningen og «Lougen» kom dermed i kryssild. «Lougen» satte under kamphandlingene kursen mot Charlotte Amalie for å få bistand fra kanonene på Fort Christian. Fortets kanoner gjorde betydelig skade på de britiske skipene, som returnerte til Tortola. Slaget ved Fugleklippen var over etter en times kamphandlinger.^[13]

28. mars ankom en britisk flåte på tre linjeskip, seks fregatter og 20 andre skip St. Thomas. Flåten under kommando av viseadmiral John Thomas Duckworth hadde 4 000 soldater under kommando av general Trigge om bord. Øyas guvernør Casimir Wilhelm von Scholten overga seg uten kamp, og briggen «Lougen», som tidligere i måneden hadde kommet velberget fra slaget ved Fugleklippen, falt i britiske hender. Tre dager senere måtte også generalguvernør Wilhelm Anton Lindemann overgi seg på St. Croix. To dager etter at Christian VII hadde tapt sin kronkoloni til britene, innledet den britiske marinen angrepet på Københavns red.

Etter 11 måneders okkupasjon hadde situasjonen i Europa endret seg. Storbritannia og Frankrike hadde sluttet fred og kontrollen over Dansk Vestindia ble tilbakeført til Danmark 16. februar 1802.

9. juli 1807 hadde tsar Alexander av Russland inngått en allianse med sin tidligere fiende Napoleon. De inngikk også en hemmelig avtale om å tvinge Sverige og Danmark-Norge til å lukke sine havner for britiske skip, samt å tvinge disse landene inn i det fransk-russiske forbund.

Britene fikk kjennskap til avtalen og sendte derfor en flåte mot København for å forsøke å overtale Danmark til å inngå et forbund med Storbritannia, og samtidig pantsette hele flåten som forsikring på at avtalen skulle overholdes. På bakgrunn av den dansk-norske nøytralitet i Napoleonskrigene nektet regjeringen å godta en slik avtale, noe som resulterte i at engelskmennene 2. september 1807 innledet et bombardement av København by. Den 7. september, da byen var utbrent, ødelagt og mer enn 2000 sivile liv hadde gått tapt, besluttet den danske general Heinrich Ernst Peymann å overgi både København by og flåten til den engelske admiral James Gambier. Britene okkuperte Dansk Vestindia i desember samme år, en okkupasjon som ble avsluttet 20. november 1815.

Okkupasjonene på begynnelsen av 1800-tallet medførte få endringer for befolkningen i Dansk Vestindia, da britene ikke endret på regler eller samfunnsoppbygging. De eneste som ble påvirket var generalguvernøren, tollerne og militært personell, som enten ble skiftet ut eller avvæpnet. Plantasjeeierne kunne fremdeles dyrke og selge sukker, men under den britiske okkupasjonen måtte varene selges til Storbritannia og ikke Danmark.

Internt i vestindisk-guineisk Kompagni hevet det seg med jevne mellomrom kritiske røster mot slaveriet. Argumentet var at handelen økonomisk sett var ulønnsom. Kompaniets regnskapsfører fra 1708, Frederik Holmsted, var trolig den første som fremmet dette synet internt i administrasjonen, men han fikk ikke gjennomslag. Til tross for prisoppgang på slaver i Afrika forble handelen lønnsom en stund til.^[14]

Det ble derimot nedsatt en Slavehandelskommisjon, som like over nyttår 1792 innstilte på at slavehandelen burde opphøre fra 1803. På dette tidspunktet var kolonienes lønnsomhet allerede svært lav, selv om de fleste plantasjene i Vestindia isolert sett var lukrative. Kommisjonen avga sin innstilling nettopp til finansminister Ernst Schimmelmann, som til tross for at han stadig eide fire sukkerplantasjer på St.Croix, var en liberal og fremsynt politiker. Ikke minst var han direkte influert av abolisjonistene i England.^[15]

Danmark-Norge var den første europeiske slavehandlende stat som besluttet å forby sin slavehandel fra Afrika til Vestindia.^[16] Den kongelige forordning ble utstedt 16. mars 1792, men trådte ikke i kraft før ti år senere, 1. januar 1803. Det var kun kjøp av nye slaver fra Afrika som ble forbudt, intern handel i Dansk Vestindia var fortsatt lov. Og spesielt St. Thomas fortsatte å være en viktig transitthavn for slaver til Puerto Rico, ikke minst via spanske slavehandlere. Danske skip fraktet selv over 12 000 slaver til Cuba mellom 1790 og 1807.^[17]

Frederiksted ble skueplass for en viktig begivenhet i Dansk Vestindias historie, da 8 000 slaver i 1848 marsjerte for å gjøre krav på øyeblikkelig frigivelse,^[18] i stedet for å vente på den danske kongens forslag om gradvis frigivelse over 12 år. Slavene truet med å gjøre opprør og sette fyr på hele byen. Guvernør Peter von Scholten, som var klar over trusselen, leste selv fra Fort Frederik sin kunngjøring:

Alle de, der på De Danske Vestindiske Øer ikke er frie, kan fra i dag anse sig for at være frie

Avskaffelsen av slaveriet førte ikke til bedre kår for slavene. Tidligere hadde en slaveeier en viss interesse av å holde slavene i live, men etter at slavene var blitt lønnsmottakere hadde ikke slaveeierne denne interessen. Denne hendelsen ble starten på en rekke problemer for kolonimakten og plantasjeeierne, spesielt på St. Croix, hvor det var flest plantasjer. 30 år senere gjorde de frigitte slavene opprør i Frederiksted på grunn av manglende reformer etter slaveriets opphør.^[18] Varehusene, pakkhusene og butikkene ble plyndret og satt fyr på. Militære styrker fra Christiansted kom til Frederiksted for å drive opprørerne ut av byen.

Opprøret fortsatte i fem dager og forflyttet seg gradvis ut på landet, hvor det ble satt fyr på sukkerraffinerier og en rekke gods. Begivenheten gikk over i historien som «Den store ildebrand» i 1878.

Våren 1915 hadde David Hamilton Jackson organisert den sorte landarbeiderbefolkningen i en fagforening, og for første gang kunne de bruke streikevåpenet i kampen for høyere lønn og bedre arbeidsforhold. For den hvite befolkningen var streiken ikke kun en trussel om økonomisk katastrofe, men slutten på en epoke. De var overbevist om at den svarte befolkning hadde bruk for en fast hånd, og at forhandlinger med en organisert arbeiderklasse var begynnelsen på slutten for kolonistyret. På bakgrunn av dette telegraferte plantasjeeierne på St. Croix etter et krigsskip fra Danmark for å bistå i å dempe situasjonen.

11. november 1915 sendte Danmark ut sitt siste krigsskip til øyene, krysserkorvetten «Valkyrien». Skipet dro fra København med kurs mot St. Croix med en besetning på 230 mann. Den danske regjering var på grunn av øyenes strategiske betydning under første verdenskrig og de pågående salgsforhandlinger med USA særdeles lydhør overfor problemer i den fjerne og sterkt ulønnsomme kolonien.

Man antok at oppdraget skulle være kortvarig, men først etter overdragelsen av øyene til USA 31. mars 1917 kunne skipets kaptein Henri Konow og hans mannskap sette kurs tilbake mot Danmark.^[19]

Danmark solgte i 1845 Dansk Ostindia til Storbritannia og fem år senere ble også Dansk Guinea solgt til Storbritannia. Den eneste gjenværende kolonien var Dansk Vestindia. Det var store interessemotsetninger mellom St. Thomas, som hadde en god handelshavn, og plantasjeøya St. Croix, som opplevde salgsnedgang for sitt sukkerrør på grunn av konkurransen fra sukkerroer produsert i Europa. Ni tiendedeler av befolkningen var etterkommere etter slaver og levde under dårlige forhold. Selv om slaveriet var avskaffet i 1848, var landbruksjorden og handelen fortsatt styrt av hvite.

Det var ikke bare motsetninger mellom svarte og hvite, men også mellom hvite plantasjeeiere og danske embedsmenn som tjenestegjorde i Dansk Vestindia. Embedsmennene var dårlig lønnet og var ofte utsatt for tropesykdommer, høyt alkoholforbruk og korrupsjon. Det var ingen folkelige bånd i form av språk, kirke eller kultur mellom Danmark og øyene. Språket var hovedsakelig engelsk, den anglikanske kirke og katolisismen var dominerende, og de få som tok utdannelse tok den i USA. Dansk Vestindia var i sterk tilbakegang og hadde dårlige sosiale forhold. 41 av 100 barn døde innen fylte ett år.^[20]

I 1852 ble fremtiden til de tre vestindiske øyene debattert i Folketinget.^[21] Det ble fra flere hold hevdet at frigivelsen av slavene i 1848 hadde medført at øyene ikke lengre kunne drives med overskudd og derfor burde selges. Et salg av øyene ville også styrke den anstrengte økonomiske situasjonen i Danmark etter tapet av Slesvig og Holsten i den andre slesvigske krig i 1864.^[22] Danmark forsøkte ved fredsforhandlingen i Wien å gi Dansk Vestindia til Det tyske forbund mot å få beholde hertugdømmene, et forslag som ble avvist.^[20]

I 1867 viste USA interesse for Dansk Vestindia. Den amerikanske borgerkrigen var avsluttet og amerikansk imperialisme begynte å vokse frem. Amerikanerne var på jakt etter en øy i Karibia som kunne fungere som flåtebase for marinen og kullstasjon. St. Thomas ligger sentralt i Det karibiske hav og havnen der og på St. Jan har kapasitet til mange skip. I tillegg er havnen en naturhavn, som beskytter godt mot både uvær og angrep. Forhandlingene om en amerikansk overtagelse av øyene ble innledet under ledelse av USAs utenriksminister William H. Seward og den danske diplomaten Valdemar Rudolph von Raasløff. Forhandlingene ble holdt hemmelig og det var St. Thomas og St. Jan amerikanerne var interessert i. St. Croix ble holdt utenfor, delvis på grunn av at øya ikke hadde noen gode havner og dels fordi Danmark i henhold til kjøpskontrakten inngått med Frankrike i 1733 ikke kunne videreselge øya uten Frankrikes samtykke.

24. oktober 1867 godkjente Danmark salg av øyene til USA for 7,5 millioner dollar i gull, under forutsetning av samtykke fra øybefolkningen. 98 % stemte for et salg til USA. Like etter avtaleinngåelsen ble øyene rammet av orkan, jordskjelv, tsunami og brann, med den konsekvens at USA mistet sin interesse for øyene.^[23] Selv ikke en utsettelse av overtagelsesdatoen kunne redde salgsavtalen og i april 1870 kunne man konstatere at det ikke ble noe salg av øyene til USA.

USA viste fornyet interesse for Dansk Vestinida etter Den spansk-amerikanske krigen, og utenriksminister John Hay tok formell kontakt med danske myndigheter. Forhandlingene startet 29. januar 1900 og i 1902 kom man til enighet om en pris på fem millioner dollar for alle tre øyene. Salgstraktaten ble stoppet av det danske Landstinget, da den ikke sikret befolkningen en folkeavstemning, amerikanske borgerrettigheter og tollfrihet for sukkereksport til USA.^[20]

Motstanderne av et salg av Dansk Vestindia organiserte seg i Foreningen De Danske Atlanterhavsøer. Flere pengesterke københavnere støttet opp om foreningen og etablerte blant annet et plantasjeselskap som kjøpte uvirksomme plantasjer. Foreningen fikk også støtte fra Prinsesse Marie av Orleans, som sammen med sin mann prins Valdemar av Danmark hadde besøkt Dansk Vestindia og falt for øyenes sjarm.^[24]

Etter det mislykkede salgsforsøket i 1902, satte Danmark ned en reformkommisjon som blant annet foreslo opprettelse av husmannsbruk og forsøksgårder for å finne ut om noe annet enn dyrking av sukkerrør var mulig i stor skala. I tillegg kom sunnhetsreformer som sikret godt drikkevann, sykehus, renovasjon, barnehjem og fattighjem. Det ble også foreslått restriksjoner på skytevåpen og begrensning på antall skjenkesteder.

Etter utbruddet av første verdenskrig fryktet USA at øyene ville bli okkupert av Tyskland, og etter åpningen av Panamakanalen i 1914 økte øyenes strategiske betydning. I Danmark fryktet man at landets nøytralitet kunne bli satt under press som en følge av at de hadde en av Vestindias beste havner.

4. august 1916 ble man enige om et salg av øyene til USA, denne gang for 25 millioner dollar.^[25] Men nå hadde Danmark oppgitt sine tidligere krav om folkeavstemning, borgerrettigheter og tollfrihet for innbyggerne.^[20] Til gjengjeld anerkjente USA Danmarks krav på Grønland og dermed ikke Norges krav på de ubebodde delene av Øst-Grønland.^[22] USA hadde bruk for øyene av strategiske grunner for å hindre Tyskland i å få fotfeste på den vestlige halvkule. Økonomiske interesser var underordnet.^[23]

Hele salgsprosessen ble holdt hemmelig av den radikale danske regjeringen og utenriksminister Erik Scavenius. Et mulig salg av Dansk Vestindia ble dementert til det siste, og kunngjøringen av salgsavtalen førte til protester fra opposisjonen, spesielt fra Det Konservative Folkeparti, med det resultat at en folkeavstemning ble avholdt i Danmark. Folkeavstemningen om salg av Dansk Vestindia var det første valget kvinner kunne delta i, etter at Danmarks grunnlov var blitt endret i 1915. Valgresultatet viste at 283 000 stemte for salget og 158 000 imot. Øyenes befolkning fikk ikke delta i folkeavstemningen, men den svarte fagforeningslederen David Hamilton Jackson arrangerte en privat folkeavstemning på St. Croix, hvor 4 027 stemte for og sju stemte mot et salg.^[20]

Traktaten som omhandler salget ble underskrevet av USAs president Woodrow Wilson og utenriksminister Robert Lansing 16. januar 1917.^[16]

Den 31. mars 1917 klokken 16.00 ble Dannebrog firet for siste gang, og Stars and Stripes gikk til topps. Befolkningen ble amerikanske statsborgere, med mindre de ønsket å beholde sitt danske statsborgerskap.^[16]

31. mars feires hvert år på øyene som «Transfer Day», og da hylles både Danmark og USA for måten overdragelsen foregikk på.^[23] Alle har selvfølgelig fri, og mange samles til fest.

Som et kuriosum kan nevnes at befolkningen aldri har gitt avkall på de mange danske helligdager. Dem fastholder man, på samme måte som man i tillegg feirer alle amerikanske fri- og helligdager.

I Dansk Vestindia bodde det mange forskjellige folkeslag som hadde sine tradisjoner og religion. Religion hadde på 1700–1800-tallet stor innflytelse på menneskets liv og i de europeiske landene var det ikke religionsfrihet. Kongen og kirken arbeidet tett sammen om å opprettholde lov og orden. Kirken hadde ansvaret for folkets moralske oppdragelse og kongen styrte den sivile orden. Det ble ikke innført religionsfrihet i Danmark før i 1849, men i Dansk Vestindia ble det praktisert religionsfrihet siden etableringen av kolonien. Religionsfriheten var av danske myndigheter knyttet til et krav om at alle måtte respektere de danske helligdagene. Religionsfriheten i Dansk Vestindia var nødvendig for å få befolket øyene, da det ikke var nok dansker som ønsket å bosette seg på øyene til at man kunne sette krav til nybyggerne. Mange av nybyggerne var landsforviste eller flyktet fra straff og var som regel nederlendere eller engelskmenn.

På tross av religionsfriheten, ble ikke afrikanernes religioner anerkjent. Slavenes magisk orienterte tro ble møtt med forakt og man anså deres kultur og livsførsel som umoralsk og underlegen. En utbredt oppfatning var at hvis man kunne omvende dem til kristendommen, kunne slavene få et bedre liv. Mange av slavene ble kristnet.

Trossamfunn som den franske– og nederlandske reformerte kirke, lutheranere, medlemmer av Brødremenigheten, anglikanere, jøder og katolikker levde side om side i Dansk Vestindia uten problemer, i motsetning til de religiøse stridighetene i Europa. I dag er det 150 trosreligioner på øyene og ca. 300 kirker.

Lover og regler i Dansk Vestindia tok utgangspunkt i Danmarks lover, men ble tilpasset etter lokale forhold. For eksempel regulerte dansk eiendomsrett kun ting som dyr, land og bygninger og ikke slaver. Slaver ble til å begynne med regulert som alminnelig eiendom, og dermed var det ikke behov for egne regler. Slaver ble oppført i regnskapet sammen med dyr og redskaper.

Som resultat av slaveopprøret på St. Jan i 1733 utferdiget guvernøren et reglement som tok hensyn til at slaver, i motsetning til annen eiendom, har sin egen vilje og dermed kan oppføre seg uhensiktsmessig eller være ulydig.^[12] Ifølge reglementet skulle slaven straffes av myndighetene, men mange eiere straffet slavene på egen hånd. Myndighetene grep først inn hvis slavene ble straffet for hardt eller ikke fikk nok mat, i frykt for at slavene ville gjøre opprør hvis de ble behandlet for dårlig. I 1755 utstedte Frederik V et nytt reglement, hvor slavene ble sikret retten til å ikke bli skilt fra sine barn og retten til støtte under sykdom og alderdom. Men koloniledelsen hadde tillatelse til å tilpasse lover og regler etter lokale forhold og dermed ble reglementet aldri offentliggjort, med den begrunnelse at reglementet hadde flere ulemper enn fordeler.^[12]

Frigivelsen av slavene i 1848 utløste krav fra plantasjeeierne mot den danske stat om full erstatning, med begrunnelse om at deres eiendomsrett var krenket ved at verdien av slavene var tapt og at man i fremtiden måtte betale for arbeidskraften. Den danske staten innrømmet en erstatning på 50 dollar pr slave og anerkjente dermed at slavefrigivelsen hadde medført et økonomisk tap for eierne.^[12] Men slavenes hverdag ble ikke endret i betydelig grad. De måtte ha en jobb og vendte tilbake til sin plantasje hvor de ble tilbudt ettårskontrakter, en liten hytte, litt jord og noen penger. Som ansatte hadde ikke plantasjeeierne ansvar for slavenes alderdom. Slavene hadde kun lov til å skifte jobb en gang i året, 1. oktober. En dag som ble omtalt som skiftedagen.

Slavene hadde ingen eiendomsrett da de selv var eiendom, og fikk offisiell eiendomsrett i 1840, åtte år før slavefrigivelsen.

Som det meste annet i Dansk Vestindia i tiden med Vestindisk-guineisk Kompagnis styre, var også militæret underlagt kompaniet. Ved statens overtagelse i 1755 ble øyenes hærstyrke underlagt Krigskancelliet, men forble et særskilt korps utenfor den alminnelige danske forsvarsorganisasjonen.

I 1763 ble det gjennomført en forsvarsreform i Danmark, og hærstyrken i Dansk Vestindia ble underlagt Vestindisk-guineisk Rente- samt Generaltoldkammer og fra 1805 direkte underlagt kronprins Frederik. Etter 1848 ble alle vestindiske militærspørsmål avgjort av Krigsministeriet og koloniens Centralbestyrelse.

Antall soldater i Dansk Vestindia var begrenset, og i den første delen av kolonitiden var det kun 20–30 mann. I 1726 ble det første militære kompaniet på 50 mann opprettet. I 1761 utgjorde styrken 226 mann. Under Den amerikanske uavhengighetskrigen bestod styrken av 400 mann, et antall som ble opprettholdt til 1872, da de militære styrkene ble reorganisert med navnet Den vestindiske hærstyrke. Hærstyrken bestod av 6 offiserer, 219 soldater og 10 ryttere. I 1906 ble Den vestindiske hærstyrken oppløst og erstattet av Gendarmerikorpset, som bestod av 120 menige soldater og 10 offiserer og var direkte underlagt guvernøren. Korpset var stasjonert i Charlotte Amalie på St. Thomas og på tre steder på St. Croix, i Christiansted, Frederiksted og på Kingshill.

I tillegg til kompaniets og senere statens hærstyrke, var det også en rekke lokale militser som bestod av øyenes frie innbyggere. Militsene var større enn hærstyrken, og i 1830-årene utgjorde hærstyrken 430 mann mot militsenes 1980.

Hærstyrken i Dansk Vestindia bestod av danske soldater som frivillig lot seg verve, som regel for seks år. Fra 1805 ble ansvaret for vervingen overtatt av Den Vestindiske Rekruttering i København, som årlig rekrutterte 70 menn. De fleste var vernepliktige fra Danmark, men mange var også lokale håndverkere.

Den danske orlogsflåten seilte mye til Vestindia for å markere dansk tilstedeværelse og suverenitet. Etterhvert som kolonien ble veletablert, ble besøkene fra orlogsflåten sjeldnere, inntil staten overtok ansvaret for kolonien i 1755. Flåten ble som regel sendt over til Vestindia i urolige perioder, slik som under Den franske og indianske krig (1756–63), Den amerikanske uavhengighetskrigen (1776–83), Revolusjonskrigene (1792–1802) og under Napoleonskrigene (1800–15). Fra 1818 til 1864 var orlogsflåtens aktivitet i Dansk Vestindia mer omfattende enn i noen annen periode, og i de fleste av disse årene var det stasjonert to danske krigsskip på øyene.

Det siste danske orlogsskip i Dansk Vestindia var krysserkorvetten «Valkyrien», som seilte over til kolonien i 1915. Skipssjefen, kommandørkaptein Henri Konow, overtok som konstituert generalguvernør og var den som offisielt overleverte Dansk Vestindia til USA i 1917.

I alt foretok orlogsflåtens skip omkring 140 tokter til Dansk Vestindia i perioden fra 1671 til 1917.

Dansk Vestindia fikk egne frimerker i 1856. Frimerkene ble trykt i Danmark og hadde samme utseende som de danske frimerkene, bortsett fra at verdien var angitt i cent. Det første frimerket var et firkantet 3-cents frimerke med Danmarks riksvåpen avbildet i mørkt karminrødt på gulnet papir. Fra 1866 kom frimerkene ut på hvitt papir og i 1872 ble frimerkene perforert.

I takt med koloniens økonomiske oppsving oppstod det et større behov for å kunne kommunisere med handelspartnere, familie og regjeringen i Danmark. Den første faste postforbindelse mellom Dansk Vestindia og Danmark ble nedfelt i et reglement i 1781. Frem til da hadde posten blitt sendt med tilfeldige skip.

Det var ikke uvanlig at små kolonier langt unna hjemlandet gikk tom for populære valører fra tid til annen. Improvisering fra koloniadministrasjonens side måtte til. I 1887 ble et 7-cents frimerke påtrykt en ekstra cent, og i 1895 ble et 50-cents frimerke påtrykt et tillegg på 10 cent.

Som en følge av valutareformen i 1904 utstedte kolonien nye frimerker i 1905 hvor valøren var i franc og bit. Kong Christian IX var avbildet i silhuett på frimerkene i valørene fra 5 bit til 50 bit. 1 franc-, 2 franc- og 5 franc-frimerkene hadde avbildet seilskuta «Ingolf» til kai i Charlotte Amalie.

I 1907 ble portrettet av Christian IX erstattet med Frederik VIII, etterfulgt av Christian X i 1915.

Dansk Vestindia bestod av de tre hovedøyene St. Croix, St. Jan og St. Thomas, i tillegg til flere mindre øyer. Øyene ligger i Det karibiske hav og Atlanterhavet, 80 km øst for Puerto Rico, 960 km nord for Venezuela og 1760 km sørøst for Florida.

Øyene har et totalt areal på 346 km², som tilsvarer arealet til Trondheim kommune, og har 188 km kystlinje.

Øyene ligger på grensen mellom den nordamerikanske plate og den karibiske plate. Jordskjelv, tropiske sykloner og tsunamier forekommer. Klimaet er subtropisk med passatvind, relativt lav luftfuktighet og liten sesongmessig variasjon i temperaturene. Regnsesongen varer fra mai til november.

De fleste øyene, inkludert St. Thomas og St. Jan, er av vulkansk opprinnelse og er preget av fjell og kupert terreng. St. Croix ble dannet av et korallrev og er flatere.

Høyeste fjell er Crown Mountain på St. Thomas med 474 moh.

St. Croixs areal er 207 km² og har et kupert terreng. Høyeste punkt på øya er Mount Eagle på 355 moh.

St. Croix var opprinnelig bebodd av kariber og arawaker og ble besøkt av Columbus i 1493, som ga øya navnet Santa Cruz (Det hellige kors). Etter stridigheter mellom England, Holland og Spania kom øya i 1650 under fransk herredømme. Malteserordenen kjøpte øya året etter, men solgte den videre til Fransk Vestindisk kompani i 1651. Sankt Croix ble i 1674 fransk koloni, men ble stort sett ubebodd fra 1696 og solgt videre til Dansk Vestindisk-guineisk Kompagni i 1733. Dette selskapet satte ikke krav til nasjonalitet til sine kolonister, og tiltrakk seg ganske snart spanske jøder, hugenotter og engelske nybyggere, de sistnevnte ble de som kom til å dominere øya. Et slaveopprør på Sankt Croix førte til slaveriets avskaffelse i 1848.

Danskene grunnla to byer på øya, Christiansted på nordkysten og Frederiksted på vestkysten.

St. Jan er den minste av de tre hovedøyene i Dansk Vestindia. Øya ligger 6 km øst for St. Thomas og 6 km sørvest for Tortola. Øya har et areal på 50,8 km².

Øya ble først bebodd av Arawakindianere som kom fra dagens Colombia og Venezuela rundt år 300. Arawakene bebodde øya frem til omkring år 1300, da de ble fordrevet av de mer aggressive og krigerske karibene. Christopher Columbus oppdaget Jomfruøyene på sin andre reise til den nye verden i 1493. Han navnga øyene Jomfruøyene, til ære for Sankt Ursula og hennes 11 000 jomfruer som ifølge legenden var hennes martyrer.

Danskene var de første europeerne til å slå seg ned på øya, første gang i 1672 og permanent fra 1718. Det var også danskene som navnga øya St. Jan. Sukkerplantasjer, med blant annet Annaberg sukkerplantasje ble anlagt i storstilt antall på grunn av det varme klimaet og gode jordsmonnet.

I 1956 kjøpte den amerikanske mangemillionæren Laurance Rockefeller store områder av øya og donerte området til United States National Park Service under forutsetningen av at området skulle forbli urørt i fremtiden. De amerikanske Jomfruøyers nasjonalpark utgjør 60 % av øya.

Noen av de mest populære strendene i Karibia ligger på den nordlige delen av øya. Den mest kjente stranden er Trunk Bay, som er blitt rangert blant «De ti beste strendene i verden» av magasinet Condé Nast Traveler.

St. Thomas har et areal på 80,9 km². Øyas høyeste fjell er Crown Mountain 474 moh.

Øya har vært bebodd fra ca. år 1500 f.Kr av forskjellige vestindiske indianerfolk. De første var ciboneyfolket, som senere ble fortrengt til fordel for arawakindianerne og dernest karibene. Karibene ble hurtig utryddet da europeerne bosatte seg på øya.

St. Thomas var den første av Danmarks tre hovedøyer i Dansk Vestindia. Den første danske bosettingen fant sted i 1666 og ble en del av Vestindisk-guineisk Kompagnis koloni i 1672. I 1671 ble festningen Fort Christian påbegynt og er i dag den eldste bygningen på Jomfruøyene. St. Thomas ble erklært frihavn i 1724, og gjennom 1700-tallet opplevde øya sterk vekst på grunn av sine sukkerplantasjer. Øya ble et viktig handelssentrum inntil slavehandelen ble avskaffet i 1848.

Dansk Vestindias hovedstad gjennom store deler av koloniperioden, Charlotte Amalie, lå på St. Thomas. I en periode på 1800-tallet var Charlotte Amalie den nest mest folkerike danske byen, kun slått av København.

Charlotte Amalie var i flere perioder hovedstad for Dansk Vestindia. Byen ble i 1691 oppkalt etter kong Christian Vs dronning, Charlotte Amalie av Danmark og Norge. Byen har i dansketiden også hatt navnene Taphus (kro) og St. Thomas.

Mye på grunn av det nøytrale danske flagget og byens status som frihavn ble Charlotte Amalie et av Vestindias viktigste handelssentra. Byen hadde i perioden 1750–1850 et sterkt kosmopolitisk preg og ble på 1800-tallet Danmarks nest største by.

Festningen Fort Christian ble påbegynt i 1671 og er oppkalt etter kong Christian V. Fortet er i dag den eldste bygningen på De amerikanske Jomfruøyer.

Danskene kjøpte St. Croix i 1733, og valgte for sin første bosetning på øya et sted med muligheten for en god havn på nordkysten. Den første bosetningen fikk navnet Christiansted og ble grunnlagt samme år som øya ble kjøpt. Byen er oppkalt etter Kong Christian VI av Danmark-Norge. Christiansted var i perioden fra 1754 til 1871 hovedstaden i Dansk Vestindia.

Christiansted domineres av festningen Christiansværn som er fra 1738.

Frederiksted fikk navnet sitt etter Frederik V, men ble i den danske kolonitiden aldri kalt annet en Westenden på grunn av sin beliggenhet på øya.

Det var i Frederiksted 8 000 slaver marsjerte for å gjøre krav på øyeblikkelig frigivelse i 1848. Etter trusler fra slavene om å gjøre opprør og sette fyr på hele byen hvis deres krav ikke ble godtatt, kom guvernør Peter Von Scholten med erklæringen fra Fort Frederik som friga alle slaver i Dansk Vestindia. Fra Fort Frederik kom også den første salutt som anerkjennelse for selvstendigheten til Amerikas forente stater i 1776.

Det meste av St. Jan er i dag omdannet til et naturreservat og har beskjeden bebyggelse. Regnskogen har gjenerobret områdene til de tidligere sukkerplantasjene, og de fleste ruinene etter plantasjetidene er urørte. Mange steder på øya er det fortsatt spor etter det brutale slaveopprøret i 1733.

Den tette jungelen på St. Thomas, som skapte lange slitsomme dager for de første nybyggerne med Kjeld Jensen og Erik Nielsen Smit, er for lengst borte, og kun få steder på øya kan man i dag se rester etter plantasjebygningene. Men den danske fortiden er likevel godt synlig. I en liten park ved parkeringsplassen i Charlotte Amalie står en byste av Christian IX som ser mot Fort Christian, og gatene har fremdeles de danske gatenavnene som Dronningens gade, Prinsens Tværgade og Strandstræde. I tillegg har mange av butikkene referanser til dansketiden, som Royal Dane Mall og A. H. Riise Mall. St. Thomas er i dag en moderne turistdestinasjon og en av de største cruisehavnene i Karibia.

På St. Croix nådde slaveriet og sukkerproduksjonen sitt høydepunkt i dansketiden, men i dag er det ingen jordbruksproduksjon på øya. På øyas østside har den salte passatvinden fjernet det meste av vegetasjonen og etterlatt spredte buskvekster. Midt på øya vokser sukkerrørene fremdeles vilt, mens vestsiden er dekt av tropisk skog med pukkenholt, mahogni og guava. Øyas to byer, Christiansted og Frederiksted, preges ikke så sterkt av turismen som Charlotte Amalie. Mye av den opprinnelige bebyggelsen fra 1700– og 1800-tallet er bevart, og på byenes kirkegårder står fortsatt de hvite marmorstøttene med etternavn som ender på –sen. Mange av plantasjebygningene finnes fortsatt, mange som ruiner, men noen restaurert. Av øyas hundre sukkermøller finnes nær to tredjedeler fremdeles, hvor seildukene er borte og tretakene har råtnet, mens murverket fortsatt står intakt.

Dansk Vestindia ble befestet med fire fort. Fortet på St. Jan er i dag kun ruiner og utilgjengelig på grunn av vegetasjonen, men det var her det første store slaveopprøret fant sted i 1733. I Christansted ligger det vel bevarte Christiansværn, åsted for det andre store slaveopprøret i julen 1759. I Frederiksted ligger Fort Frederik, hvor det siste slaveopprøret fant sted og endte med slaveriets avskaffelse 3. juli 1848. Fort Christian i Charlotte Amalie ble påbegynt i 1671 og er Jomfruøyenes eldste bygning. Det ble frem til 1983 brukt til politistasjon.

Innbyggerne i Dansk Vestindia er i dag amerikanske statsborgere, men har ikke stemmerett ved presidentvalgene. De amerikanske Jomfruøyer har én plass i kongressen, men denne har kun stemmerett i komitéene og ikke i plenumsavstemninger. Øyene har siden 1970 blitt styrt av en folkevalgt guvernør som blir valgt for en fireårsperiode.

• 1493 – Christofer Columbus annekterte øyene for Spania.
• 1650 – Fransk styre på St. Croix.
• 1651 – Malteserordenen overtok St. Croix.
• 1653 – Fransk styre på St. Croix.
• 1666 – En gruppe dansker dannet den første permanente bosetning på St. Thomas i 1666.
• 1671 – Vestindisk-guineisk Kompagni ble opprettet ved et kongelig privilegiebrev.
• 1671 – Byggingen av Fort Christian i Charlotte Amalie ble påbegynt.
• 1673 – Den første forsendelsen av afrikanske slaver til St. Thomas.
• 1675 – Det første danske forsøket på å kolonisere St. Jan.
• 1685 – Taphus skifter navn til Charlotte Amalie
• 1696 – Franskmennene forlot St. Croix.
• 1718 – 25. mars annekterte guvernør Bredal St. Jan og det danske flagget ble heist på plantasjen Carolina i Coral Bay.
• 1733 – Danmark kjøpte St. Croix av Frankrike.
• 1733 – Dansk Vestindias første store slaveopprør fant sted på St. Jan.
• 1733 – Reglement som anerkjente at slaver, i motsetning til annen eiendom, har sin egen vilje og dermed kan oppføre seg uhensiktmessig eller være ulydig, ble vedtatt.
• 1750 – Det første danske kartet over St. Croix ble utgitt og var signert av Johan Cronenberg og Johan Jægersberg.
• 1754 – Øyene ble dansk kronkoloni.
• 1756 – Etablering av kolonien Dansk Vestindia.
• 1759 – Dansk Vestindias andre store slaveopprør fant sted i Christiansted, St. Croix i julen.
• 1762 – Storbritannia frafalt sitt krav på St. Jan og godkjente danskenes suverenitet.
• 1801 – Britene okkuperte Dansk Vestindia 31. mars. Okkupasjon ble avsluttet 16. februar 1802.
• 1803 – Import av slaver ble forbudt fra 1. januar, mens slavehold var fremdeles lov.
• 1807 – Britene okkuperte Dansk Vestindia i desember. Okkupasjonen ble avsluttet 20. november 1815.
• 1807 – Første grunnskole for barn. Kun hvite barn har adgang.
• 1840 – Slavene fikk offisiell eiendomsrett.
• 1841 – Første skole for slaver åpnes.
• 1848 – Guvernør Peter von Scholten kom med erklæringen fra Fort Frederik som friga alle slaver i Dansk Vestindia.
• 1856 – Dansk Vestindia startet utgivelse av egne frimerker.
• 1864 – Danmark forsøkte ved fredsforhandlingen i Wien å gi Dansk Vestindia til Det tyske forbund mot å få beholde hertugdømmene Slesvig og Holsten, et forslag som ble avvist.
• 1867 – 24. oktober godkjente Danmark salg av St. Thomas og St. Jan til USA for 7,5 millioner dollar i gull.
• 1870 – Salgsavtalen fra 1867 ble besluttet ikke gjennomført.
• 1902 – Enighet med USA om salg av alle tre øyene for fem millioner dollar, men ble stoppet av Landstinget.
• 1915 – David Hamilton Jackson organisert den sorte landarbeiderbefolkningen i en fagforening og en omfattende streik ble igangsatt om våren for høyere lønn og bedre arbeidsforhold.
• 1916 – Folkeavstemning i Danmark om salg av Dansk Vestindia. 283 000 stemte for og 158 000 mot.
• 1916 – USA kjøpte Dansk Vestindia 12. desember for 25 millioner dollar.
• 1917 – 31. mars fant den formelle overleveringen av øyene til USA. Øyene navngis De amerikanske Jomfruøyer.

• Dansk-norsk slavehandel
• Slaveskipet «Fredensborg»
• Liste over Dansk Vestindias guvernører

Fotnoter

Litteratur

• Thorkild Hansen: Slavernes øer, København 1970, ISBN 87-00-00862-1
• Signe Trolle Gronemann og Rikke Vindberg:I Orkanens Øje – Beretninger fra Orlogsskibet Valkyriens togt til Dansk Vestindien 1915–1917, København 2005
• Hugh Zachariae: Lucretia og Margaret. Slavebarnets historie, Højbjerg i Danmark 2005.
• Kenneth Bo Jørgensen: Turen går til Dansk Vestindien. Politikens Rejsebøger, 1. utgave, København 2006, ISBN 87-567-7333-1
• Hugh Thomas, The Slave Trade, 1997, Phoenix edition, London 2006. ISBN 0-75382-056-0

• (en) Danish West Indies – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
• (da) Dansk Vestindisk Selskap
• (da) Det danske riksarkivs side om dansk-vestindisk historie