PROFILPELAJAR.COM

Danmarks kolonihistorie henviser til utviklingen av de danske besittelsene (eller dansk-norske fram til 1814) i tiden fra reformasjonen i 1536 og fram til avslutningen av andre verdenskrig i 1945.

På sitt største inkluderte det danske koloniriket besittelser i fire verdensdeler (Europa, Nord-Amerika, Afrika og Asia) og omfattet et areal på rundt 3 000 000 km² i 1800.^[1] Perioden som omfatter den danske kolonihistorien markerer en øket dansk status og innflytelse siden vikingtiden.

Danmark-Norges kolonier var de kolonier Norge hadde ført inn i Kalmarunionen, dvs. Grønland, Island og Færøyene. Dessuten ble det utvidet utover på 1600-tallet med besittelser i India (Trankebar), Ghana og øyene St. Thomas, St. John og St. Croix i Karibia. Det var Christian IV som påbegynte denne kolonialiseringen. Da Norge ble avgitt til Sverige 1814 fulgte koloniene Danmark videre. Besittelsene i Ghana og India ble solgt til britene i løpet av 1800-tallet, mens de danske sukkerøyer ble solgt til USA i 1917.

Bakgrunn

Reformasjonen ble gjennomført samtidig i Danmark, Norge og Holstein, som da var i personalunion med hverandre, styrt av Huset Oldenburg. Ved reformasjonen ble den evangelisk-lutherske kristendommen (ofte bare kalt lutherdommen) innført som statsreligion. Dette hadde gjennomgripende politisk, religiøs og kulturell betydning.

Ved riksmøtet i København i 1536 foranlediget av Christian III, ble Norge de facto et lydrike under Danmark. Dette medførte at alle de norske oversjøiske besittelse kom under den danske kronen. Dette omfattet Grønland, Færøyene og Island. Orknøyene og Shetland var også opprinnelige norske besittelser fram til 1400-tallet, men var pantsatt til Skottland, og kom slik ikke under den danske kronen.

I dagens Estland var Dansk Estland en rekke områder underlagt Danmark mellom 1219 og 1346, og den estiske øya Øsel (Saaremaa) var dansk i årene mellom 1559 og 1645. Dette kom etter biskopen av Øsel-Wiek under Livlandskrigen solgte sine landområder i Livland til kong Frederik II av Danmark for 30 000 daler.

Etter at Danmark-Norge mistet store områder i Skandinavia som følge av kriger med Sverige, særlig ved freden i Brömsebro i 1645 og freden i Roskilde i 1658, ble oppmerksomheten rettet utover, og startet utvikling av kolonier, befestninger og handelsstasjoner i Afrika, Karibia og India. Christian IV tok først initiativet til å utvide Danmarks oversjøiske handel, som en del av den merkantilisme som da preget europeisk politikk. Danmarks første koloni var Trankebar på Indias sørkyst fra 1620, under ledelse av Ove Gjedde.

Da Norge ble overført til personalunionen med Sverige etter Napoleonskrigene i 1814, beholdt Danmark alle de felles besittelsene, herunder de tidligere norske.

I dag er det bare Færøyene og Grønland som gjenstår av det tidligere danske koloniveldet. Færøyene var en norsk riksdel til 1660 og senere dansk amt fram til 1948, mens Grønlands kolonistatus ble opphevet i 1953 og området fikk nasjonal selvråderett i 2009. Disse områdene har i dag utstrakt selvstendighet med såkalt hjemmestyre, men er fremdeles en del av Danmark som blir kalt Det danske Riksfellesskap. Dette er en uoffisiell betegnelse, da Færøyene og Grønland er ifølge Danmarks grunnlov en del av det danske rike og underlagt dansk myndighet, men Folketinget har delegert noen ansvarsområder til hjemmestyrene i de to områdene. Færøyene skal stemme over selvstendighet i løpet av 2017.

Afrika

Den danske Gullkysten

Amerika

Asia

Dansk India

Europa

Undergang

Det danske koloniveldet gikk etter hvert under som følge av manglende ressurser til å opprettholde det,^[2]^[2] blant annet som en følge av at den transatlantiske slavehandelen ble forbudt fra 1803 etter vedtak i 1792. De danske besittelsene ble tidlig overskygget av de franske, britiske og nederlandske. De fleste av de oversjøiske besittelsene ble til slutt solgt til Storbritannia.^[2]