Norsk speciedaler fra 1628, myntsiden med riksvåpenet. På kronsiden portrett av kong Christian IV.
En daler er et eldre navn på en stor sølvmynt. Betegnelsen «daler» kommer av den tyske forkortelsen thaler, som kom av at mynten først ble preget i Joachimsthal (tsjekkisk: Jáchymov) i Böhmen i Tsjekkia omkring 1518. Denne daleren veide en unse (ca. 27,2 gram), og sølvinnholdet var 25,984 gram (ca. 95,5 %).
Fortsatt under Christian III ble daleren delt i 3 mark, og i slutten av 1500-tallet i fire mark. Fra 1625 gikk det 4 ort = 6 mark på daleren, og hver mark ble igjen delt i 16 skilling.
På 1600-tallet brukte en også slettedaler (entall: slett daler) som var mindre verd, nemlig fire mark eller 64 skilling.
I 1813 ble riksbankdaleren innført. Den var hovedmynt i Norge til 1816, og i Danmark til 1854. Fra 1816 til 1875 var speciedaler hovedmynt i Norge. På speciedaleren gikk det 5 ort, som igjen var verd 24 skilling per ort, altså 120 skilling på en speciedaler.
Ved den skandinaviske myntreform i 1873 ble kronen innført som myntfot i Danmark og Sverige. I Danmark ble rigsdalerens verdi fastsatt til 2 kroner. I Sverige ble riksdaler riksmynt, verd 1/4 speciedaler, allerede fra 1855 inndelt etter desimalsystemet i 100 öre, og ved myntreformen ble 1 riksdaler = 1 krone. Norge sluttet seg til myntunionen i 1875, og verdien av speciedaleren ble da satt til 4 kroner.
