Wetlands International anslo i 2015 den globale populasjonen til omkring 3 300 000 – 4 000 000 individer.[5]Artsdatabanken regner med en totalbestand på cirka 2 millioner ærfugl i Europa. I Norge har hekkebestanden gått sterkt tilbake, spesielt på strekningen fra Trøndelag til Lofoten. Den anslås til omkring 90 000 par, hvorav cirka halvparten hekker nord for polarsirkelen. I vinterhalvåret øker bestanden til omkring 500 000 individer i Norge.[4] Ærfugl er utsatt for oljesøl når den skifter vingefjær, en annen kritisk fase er rugetiden da hunnen og eggene er lett bytte for mink, rødrev, oter, kråke, måse og andre predatorer.
Den norske populasjonen av ærfugl ble i Norsk rødliste for arter 2010 vurdert til livskraftig, i 2015 til nær truet, og i 2021 til sårbar.[6] Endringene følger av reelle populasjonsendringer.[6] Globalt har arten status som nær truet.[7]
Det kan være selvstendige arter blant underartene av ærfugl, men dette spørsmålet er ikke avklart. Stillehavsærfugl (S. m. v-nigrum) er imidlertid både genetisk og morfologisk distinkt og geografisk mest isolert blant underartene, og Livezey (1995) foreslo at status ble reist til selvstendig art.[9]
Ærfugl måler 50–71 cm og hannene veier henholdsvis cirka 1 384–2 875 g (nominatformen); 1 700–2 450 g (dresseri); 2 200–2 350 g (sedentaria), mens hunnene henholdsvis veier cirka 1 192–2 895 g (nominatformen); 850–2 560 g (dresseri); 1 680–2 500 g (sedentaria). Vingespennet utgjør cirka 80–108 cm. Ssp. faeroeensis er som nomainatformen, men cirka 10 % mindre. De andre skiller seg stort sett kun gjennom mindre forskjeller i utfargingen, men ssp. borealis på Island og Spitsbergen er dessuten fysisk noe mindre enn nominatformen.[10] Hannen blir som regel noe større enn hunnen.
På land kan de se ut som noe treige og klossete fugler, men disse fuglene er dyktige svømmere og dykkere, som selv kommer til rette ved sterk sjøgang. Ærfuglen har et karakteristisk tilspisset hodeform som er lett igjenkjennelig og som skiller den fra de andre andefuglene.
Ærfuglen har en tydelig kjønnsdimorfisme når det gjelder fjærdrakt. I praktdrakt er hannen overveiende hvit på bryst og rygg. På brystet et fjærene lettere rosafarget. Buken, kroppssidene, bakpartiet, stjerten og issen er svart. Ærfuglhannen er den eneste andefuglen i norsk fauna som har hvit rygg og svart buk. Nakkesidene er grønne. Fra juni-september skifter hannen fjærdrakt og har da et ganske forskjellig utseende fra praktdrakten. Da har den en mørk brunsvart fjærdrakt med stedvise hvite fjærpartier.
Hunnen har en helårig mørk- til gulbrunlignende kamuflerende fjærdrakt med tydelige svarte tverrbånd. Hals og hode mangler tverrbåndene og er dermed kun farget brunt. Nebbet er hos hannen grønnlig imens hos hunnen grønn til brunlig grønn. Øyenfargen hos begge kjønn er brun. Ungfuglen ligner hunnen i fjærdrakt.
Inndelingen følger Birds of the World og er i henhold til Goudie, Robertson & Reed (2020).[11] Norske navn på arter følger Norsk navnekomité for fugl og er i henhold til Syvertsen et al. (2008, 2017).[12][13] Eventuelle benevnelser i parentes er kun midlertidige beskrivelser, i påvente av et offisielt navn på arten.
S. m. v-nigrum (stillehavsærfugl) fins fra Nysibirøyene (Nordøst-Sibir) og østover til det nordvestre Nord-Amerika. Dette er den fysisk største underarten. Voksne hanner har ett karakteristisk svart V-formet merke på hals og kinn.
S. m. dresseri (sørærfugl, atlanterhavsærfugl) skiller seg fra de andre underartene ved at nebbspissen er bred og avrundet. Denne underarten lever fra Labrador i Canada til Maine i USA.
S. m. borealis (nordærfugl) er en underart der hannen har en oransjegul-farget nebb og fjærene til hunnen har en mer rødbrun farge. De holder til i arktiske strøk i Nord-Atlanteren, blant annet Baffinøya, Grønland og fra Island til Frans Josefs land, Spitsbergen og nedover langs kysten av Norge.
S. m. sedentaria (hudsonbuktærfugl) hekker og overvintrer i forbindelse med Hudson- og James Bay-regionene; hunnen får igjennom mytingen en gråbrun fjærdrakt.
Vanlig ærfugl (S. m. mollissima) danner en klade sammen med de andre underartene, unntatt stillehavsærfugl (S. m. v-nigrum). Denne underarten danner en klade for seg.
Atferd
Ærfuglunger i Borgenfjorden, juli 2004Somateria mollissima
Om lag 40 % av hunnene lever i parforhold om vinteren, hannene tar seg av og beskytter hunnen slik at hun er i god form til våren. I mars begynner paringssesongen og hannene kurtiserer hunnene med det velkjente «a-oh! a-oh!» som kan høres langs kysten og inn i fjordene om våren.
De første hunnene går iland for å starte eggleggingen i april-mai. Kort tid etter forlater hannene hekkeområdet og drar til mytingsområdene. Reiret legges på bakken hvor hunnen lager en fordypning som gjerne kles med lyng og tare, i løpet av rugingen fôrer hunnen reiret med dun, som hun napper fra brystet.
Ærfuglen legger 4–6 egg og rugingen varer 25–28 døgn, hunnen trykker hardt på reiret og er lett bytte for predatorer som mink og rev hvis de finner reiret. For å unngå predasjon er reirene ofte på holmer og små øyer. I løpet av rugetiden tar ikke hunnen til seg føde og taper om lag 1/3 av kroppsvekten.
Etter klekking tar hunnen ungene ned til fjæra hvor de lever av tangsprell og andre smådyr de finner i vannet. Her kan de få selskap fra andre hunner med og uten unger.
I en 3–4 ukers periode i juli–september feller andefugler de ytre vingefjærene og kan ikke fly. I denne myteperioden er fuglene sårbare og samles gjerne på steder hvor de er beskyttet. Typiske mytingsområder er rundt holmer og skjær ytterst på kysten, men det er også mange som myter inne i fjorder som Trondheimsfjorden.
I oktober samles ærfuglene på sine tradisjonelle overvintringsplasser. Gode overvintringsplasser er ikke mer enn 15–20 meter dype og har gjerne litt strøm da dette gir gode vekstvilkår for byttedyrene. På gode steder kan det være flokker på flere hundre ærfugl som overvinter. I Trondheimsfjorden er det også mange ærfugl fra Østersjøen som overvintrer.
Duna ærfuglen fôrer reiret sitt med er myk, og er derfor ettertraktet som fyll i dyner og lignende. Ederdun skiller seg fra andre typer ved at de ikke har stilk, men mothaker som hekter seg i hverandre, slik at de danner en myk, sammenhengende dott.
Dunsanking har vært en viktig næringsvei langs kysten, og fugler og menneske har utviklet et samspill som begge har nytte av. Man lokker fugler til seg ved å bygge tørre skjul av stein eller tre. Tørka tang formet som reir tiltrekker også fuglene, og hindrer i tillegg at de blander mose og gras i dunet. Menneske lager så lite bråk som mulig når fuglene slår seg til i reira, og opptrer senere som voktere mot rovdyr. Når fuglene forlater reira blir duna samlet sammen, renset og brukte som fyll.
Det drives fortsatt noe ærfuglrøkt i Norge. På Island er næringa mer industrialisert; der blir tusenvis av fugler gjerda inn mot rovdyr og dunet renset med maskin. Et reir gir om lag 15 gram dun, til ei dyne går det med 1 kg dun slik at det trengs 60–70 reir til ei dyne.
Ernæring
Ærfuglene er gode dykkere som spiser bunndyr som blåskjell, sjøstjerner, krabber, sjøpiggsvin, flerbørstemarker osv. De kan dykke ned til 30 meter, men typiske dykk går til 2–4 m og mer sjelden til 15–20 m.[10] Dykkene varer normalt i 6–78 sekunder.[10] Under dykkingen «flyr» den gjennom vannet med kjappe, rykkvise vingeslag. Ærfuglene kan også gå på bunnen. Når dykket er ferdig lar ærfuglen seg flyte passivt opp som en kork.
Matbehovet er stort, dagsbehovet hos en voksen fugl er hele 2 300 kJ (555 kcal), noe som tilsvarer ¼ av behovet til en voksen person. Ærfuglen må ta med større byttedyr til overflaten hvor de bearbeider maten ved å knuse skjell, rive av klør og så videre, her er de utsatte for at måker stjeler maten – kleptoparasittisme.
Ærfugl som husdyr
E-hus på Lånan, Vega
Ærfuglen kan være ett av de eldste husdyra i Norge. Arkeologer har funnet spor etter ærfugl i kjøkkenmottinger fra steinalderen og på helleristninger i Nord-Norge, og rester av dun som dynefyll fra senere tider, blant annet i Osebergfunnet.[14]
Det fins videre skriftlige kilder tilbake fra 1400-tallet og senere om verdien av egg- og dunvær for de brukene som hadde bruks- eller eiendomsrett på slikt. Dunet steig i verdi på 1500-tallet, da det ble vanlig med dyner enn med skinnfeller i senga, og rikfolk over hele Europa krevde ederdun i sengetøyet sitt. Ofte tilhørte dunet væreierne; husmenn hadde plikt til å sanka det for de, eller betalte en del av leia si i dun. I 1900 ble det produsert rundt ett tonn edderdun på Helgeland.
Utviklinga av kunstfiber og gåsehold i stor stil førte til mindre etterspørsel etter det kostbare dunet. Synet på edderdun som den ypperste formen av luksus har likevel holdt seg ved lag. For ei dyne kan produsenten få opptil 40 000 kroner, men utsalgsprisen varierer omkring 20 000–40 000 kroner (2013).
Ærfugljakt
I Norge kan det jaktes på og sankes egg av ærfugl slik det reguleres i «Forskrift om jakt- og fangsttider samt sanking av egg og dun for jaktsesongene fra og med 1. april 2017 til og med 31. mars 2022».[15] For perioden 1. april 2022–31. mars 2028 har det blitt foreslått å oppheve jakt på ærfugl, heilo og svartand, grunnet bestandsnedgang.
Jakten på ærfugl foregår som oftest som posteringsjakt med lokkefugl, typisk i de ytre delene av skjærgården. Det er kun tillatt å felle hannfugler.
^Stokke BG, Dale S, Jacobsen K-O, Lislevand T, Solvang R og Strøm H (2021, 24. november). Fugler: Vurdering av ærfugl Somateria mollissima for Norge. Norsk rødliste for arter 2021. Artsdatabanken. https://www.artsdatabanken.no/lister/rodlisteforarter/2021/27698
^Livezey, B. C. (1995). Phylogeny and evolutionary ecology of modern seaducks (Anatidae: Mergini). Condor97 (1):233-255.
^abcCarboneras, C., Christie, D.A., Kirwan, G.M. & Sharpe, C.J. (2018). Common Eider (Somateria mollissima). In: del Hoyo, J., Elliott, A., Sargatal, J., Christie, D.A. & de Juana, E. (eds.). Handbook of the Birds of the World Alive. Lynx Edicions, Barcelona. (retrieved from https://www.hbw.com/node/52914 on 16 November 2018).
^Goudie, R. I., G. J. Robertson, and A. Reed (2020). Common Eider (Somateria mollissima), version 1.0. In Birds of the World (S. M. Billerman, Editor). Cornell Lab of Ornithology, Ithaca, NY, USA. https://doi.org/10.2173/bow.comeid.01
^Syvertsen, P. O., Ree, V., Hansen, O. B., Syvertsen, Ø., Bergan, M., Kvam, H., Viker, M. & Axelsen, T. 2008. Virksomheten til Norsk navnekomité for fugl (NNKF) 1990-2008. Norske navn på verdens fugler. Norsk Ornitologisk Forening. www.birdlife.no (publisert 22.5.2008). Besøkt 2016-04-10
^Syvertsen, P.O., M. Bergan, O.B. Hansen, H. Kvam, V. Ree og Ø. Syvertsen 2017: Ny verdensliste med norske fuglenavn. Norsk Ornitologisk Forenings hjemmesider: http://www.birdlife.no/fuglekunnskap/navn/om.php
_-_Ystad-2016.jpg)
