Miljøvern

Motstand mot vannkraftutbyggig av Mardalsfossen i 1970 blir regnet som et startskudd for natur- og miljøvernbevegelse i norsk politikk.
Det historiske bildet Blue Marble fra 1972 gav mange inspirasjon til å frykte globale miljøproblemer.

Miljøvern er tiltak som har som mål å bevare natur og økosystemer og å begrense endringer på natur eller rense eller rydde opp skader i ettertid.

Miljøvern kan ha som mål å bevare natur og artsmangfold i tilstanden den var i førindustriell tid. Eller miljøvern kan ha menneskers behov i sentrum ved å vektlegge at utnyttelse av naturressurser ikke skal gå på bekostning av menneskers mulighet for utnyttelse i fremtiden.

Myndighetenes politikk og aktivisme som har miljøvern som mål omtales som miljøpolitikk. Organisasjoner som har miljøvern som hovedmål kalles gjerne miljøorganisasjoner.

Miljøvern har en bredere betydning enn naturvern, som forbindes med å begrense menneskelige inngrep naturområder. For eksempel ved å frede uberørt natur. Begrepet miljøvern ble et vanlig begrep i norsk fra slutten av 1960-tallet til begynnelsen av 1970-tallet.[1]

Blant saker som regnes som viktige i miljøvern er

  • redusere inngrep i uberørt natur
  • unngå endringer i økosystemer
  • redusere forurensning fra menneskelig virksomhet som kan skade mennesker, dyr og planter
  • bevare biologisk mangfold (såkalt biodiversitet)
  • redusere forbruk av ikke-fornybare ressurser og gjenvninning
  • reduksjon av utslipp av klimagasser

Regjeringer rundt om i verden har opprettet egne miljøverndepartementer, slik at miljøvern skal få en viktigere plass når politikken utformes. Norge ble et politisk foregangsland i miljøvern, da Olav Gjærevoll ble utnevnt til verdens første miljøvernminister i 1972.

FNs miljøprogram

FNs miljøprogram (UNEP) startet opp i 1973.

Noen internasjonale miljøvernorganisasjoner

Norske miljøvernorganisasjoner

Norske politiske partier har miljøvern som hovedsak

Se også

Referanser

  1. ^ «NB N-gram for ordene miljøvern og naturvern». www.nb.no. Besøkt 28. november 2017. 

Litteratur

Eksterne lenker