National Medal of Arts (1989)[6] Presidentens frihetsmedalje (1986)[7] Stort fortjenstkors med stjerne og skulderbånd av Forbundsrepublikken Tysklands fortjenstorden Grammy Lifetime Achievement Award (1990) Royal Philharmonic Societys gullmedalje (1974) Ridder av Æreslegionen Storkors av Republikken Italias fortjenstorden[8] Stjerne på Hollywood Walk of Fame Grammy Award for Best Classical Performance – Instrumental Soloist or Soloists (With or Without Orchestra) (1993)[9][10] Grammy Award for Best Classical Performance – Instrumental Soloist or Soloists (With or Without Orchestra) (1991)[10][9] Grammy Award for Best Classical Performance – Instrumental Soloist or Soloists (With or Without Orchestra) (1989)[10][9] Grammy (1988)[10][9] Grammy Award for Best Classical Performance – Instrumental Soloist or Soloists (With or Without Orchestra) (1987)[10][9] Grammy Award for Best Classical Performance – Instrumental Soloist or Soloists (With or Without Orchestra) (1982)[10][9] Grammy Award for Best Classical Performance – Instrumental Soloist or Soloists (With or Without Orchestra) (1980)[10][9] Grammy Award for Best Classical Performance – Instrumental Soloist or Soloists (With or Without Orchestra) (1979)[10][9] Grammy (1978)[10][9] Grammy Award for Best Classical Performance – Instrumental Soloist or Soloists (With or Without Orchestra) (1977)[10][9] Grammy Award for Best Classical Performance – Instrumental Soloist or Soloists (With or Without Orchestra) (1974)[10][9] Grammy Award for Best Classical Performance – Instrumental Soloist or Soloists (With or Without Orchestra) (1973)[10][9] Grammy Award for Best Classical Performance – Instrumental Soloist or Soloists (With or Without Orchestra) (1972)[10][9] Grammy Award for Album of the Year (1966)[10][9] Grammy Award for Best Classical Performance – Instrumental Soloist or Soloists (With or Without Orchestra) (1965)[10][9] Grammy Award for Best Classical Performance – Instrumental Soloist or Soloists (With or Without Orchestra) (1964)[10][9] Grammy Award for Album of the Year (1963)[10][9] Grammy Award for Best Classical Performance – Instrumental Soloist or Soloists (With or Without Orchestra) (1988)[10][9] Grammy (1987)[10][9] Grammy Award for Album of the Year (1972)[10][9] Grammy Award for Best Classical Performance – Instrumental Soloist or Soloists (With or Without Orchestra) (1966)[10][9] Grammy Award for Best Classical Performance – Instrumental Soloist or Soloists (With or Without Orchestra) (1963)[10][9] Grammy Award for Best Classical Performance – Instrumental Soloist or Soloists (With or Without Orchestra) (1968)[10] Grammy Award for Best Classical Performance – Instrumental Soloist or Soloists (With or Without Orchestra) (1969)[10]
Vladimir og søsteren Regina (1900–1984) fikk fra tidlig alder pianoundervisning av sin mor. I 1912 ble de begge tatt opp ved Kyivs konservatorium. Blant Vladimirs lærere var Felix Blumenfeld, som i sin tid studerte med legendariske Anton Rubinstein. Vladimir spilte Rakhmaninovs tredje klaverkonsert under avgangsprøven i 1919, etterfulgt av sin første solorecital i Kyiv 30. mai1920. Deretter slo Horowitz seg sammen med fiolinisten Nathan Milstein, og de to spilte flere vellykkede konserter sammen i Russland.
Horowitz gjorde sin første opptreden utenfor hjemlandet 2. januar1926, da han ga en solorecital i Berlin. Flere suksesser over hele Europa fulgte, og han fikk sin USA-debut i New York12. januar1928, da han sammen med New York-filharmonien (under ledelse av Sir Thomas Beecham) framførte Tsjaikovskijs første klaverkonsert. Horowitz – som syntes Beechams tempo var for sakte – tok sitt eget tempo i tredje sats, og blendet publikum med sine halsbrekkende oktav-ritt. Internasjonalt ble han snart ansett som den mest interessante pianisten i sin generasjon.
I 1932 spilte han for første gang med dirigentenArturo Toscanini i en framføring av Beethovens femte pianokonsert (kjent som Keiser-konserten). De to skulle ende opp med å gjøre mye sammen, både med konserter og innspillinger. 21. desember1933 giftet Horowitz seg dessuten med Toscaninis datter Wanda i Milano. I 1940 slår Horowitz seg ned i USA for godt, og blir i 1944 amerikansk statsborger.
Til tross for overveldende mottakelser på sine opptredener, ble Horowitz mer og mer usikker på sine evner som pianist. Flere ganger trakk han seg fra offentlige opptredener, og det sies at ofte var det bare hans kones overtalelsesevne som stoppet ham fra å avlyse konserter i siste øyeblikk. Etter 1970 ga han sjelden soloopptredener.
Horowitz døde i New York etter et plutselig hjerteinfarkt. Han ble gravlagt i Toscanini-familiens gravkammer på Cimitero Monumentale i Milano i Italia.
Sykdom
Horowitz var sterkt nevrotisk, og følte seg ofte utilstrekkelig. Dette førte til at han årene 1975–1985 var under sterk medisinering – etter anbefaling av sin psykolog. Dette gikk naturlig nok utover spillingen; feilslagene kom oftere, partier ble glemt og verkene ble usammenhengende framført. Men mot slutten av livet klarte han å gjenvinne sin helse og mentale stabilitet.
Ettermæle
Horowitz ble kalt «den siste romantiker». Hans død markerer etter manges mening slutten på en lang og stolt tradisjon. En Horowitz-konsert var alltid en begivenhet. Blant publikum fant man som regel mange anerkjente pianist-kolleger. Han ble av enkelte kritikere beskyldt for å være overdådig, men hans ekstravaganser ble alltid godt mottatt hos såvel publikum som andre pianister. Han brukte en uvanlig teknikk, med svært flate fingre. Han gjorde mye for å yte sin samtidige russiske musikk rettferdighet, og ga amerikanerne premierene på Sergej Prokofjevs sjette, sjuende og åttende pianosonater. Han er også kjent for sin forkjærlighet for Domenico Scarlattis musikk. Han har fått en stjerne på Hollywood Walk of Fame.
Horowitz regnes av mange som en av de største pianister som har levd. Mange mener sågar han var den aller største, og peker på hans enorme uttrykksregister, hans teknikk, fargelegging, rubatospill m.m. Hans fremføringer av verk av bl.a. Chopin, Liszt, Rachmaninov, Skrjabin og Scarlatti er tilsvarende legendariske.
Innspillinger
Horowitz gjorde mange innspillinger fra 1928 og helt fram til like før sin død i 1989. Hans tidligste innspillinger ble gjort for EMI, hvor den mest notable er innspillingen av Rachmaninovs andre pianokonsert med Albert Coates og London symfoniorkester fra 1930, historiens første innspilling av dette verket. I 1940- og 1950-årene gjorde Horowitz innspillinger for RCA Victor. I denne perioden gjorde han sitt første opptak av Tsjajkovskijs første pianokonsert. Etter 1953 gjorde han en rekke anerkjente innspillinger hjemme hos seg selv, av blant annet Skrjabin og Clementi.
I 1962 begynte Horowitz å gjøre opptak for Columbia Records, og det er disse innspillingene som har blitt de mest kjente. Den mest berømte av disse er gjenkomstskonserten i Carnegie Hall i 1965 og hans egen spesielle fjernsynssending fra 1968 – Horowitz on TV – med blant annet Skrjabins diss-moll-etyde (op. 8, nr. 12) og Horowitz' egne variasjoner over tema fra BizetsCarmen, den mest kjente av hans pianotranskripsjoner ved siden av Stars and Stripes Forever. Fra 1965 til 1982 gjorde Horowitz alle sine innspillinger live.
Etter nok et avbrekk fra 1982 til 1985 returnerte Horowitz enda en gang til innspillinger og sporadiske konserter. I 1986 dro Horowitz tilbake til Sovjetunionen for å gi en serie konserter i Moskva og Leningrad. Sett i sammenheng med den nye kommunikasjonen og forståelsen mellom Sovjet og USA ble disse konsertene sett på som begivenheter med politisk så vel som musikalsk interesse. Konserten ble senere utgitt både på VHS og CD under tittelen Horowitz in Moscow.
Priser og utmerkelser
Grammy Award for Beste klassiske framførelse – Instrumentalsolist eller solist
1987 for Horowitz: The Studio Recordings, New York 1985 (Deutsche Grammophon 419217)
^Encyclopædia Britannica Online, oppført som Vladimir Horowitz, Encyclopædia Britannica Online-ID biography/Vladimir-Horowitz, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
.jpg)
