Verneområdene på Svalbard består av 29 ulike naturverneområder med i alt 39 800 km² landareal, noe som utgjør 65 % av Svalbards areal. Svalbard er Europas største villmarksområde, og om lag to tredjedeler av arealet der har en form for områdevern. Områdevernet på Svalbard er av nyere dato, og må ikke forveksles med det langt eldre artsvernet som normalt ikke er knyttet til geografiske områder. Områdevernet var dels et svar på den gryende, omstridte oljevirksomheten på øygruppen.^[1] I tillegg til de klassiske verneområdene til lands, som inkluderer Svalbards territorialfarvann (12 nm), er det også i 1977 opprettet en fiskevernsone i den økonomiske sonen fra territorialfarvannets slutt og ut til delelinjene eller 200 mils-grensen.

Områdene er vernet med ulike verneformål. Det overordnede formålet med vernet er å ta vare på naturområder og økologiske systemer på land og sjø, sikre naturtyper og arter, samt sikre nøkkelområder for beite, hekking, osv for dyr og fugler. Ambisjonen fra norsk side er at Svalbard skal være et av de best vernede villmarksområdene i verden.^[2] Til rettledning for atferd i og utenfor verneområdene har Sysselmesteren på Svalbard mandat til å forvalte Svalbardvettreglene, som er hjemlet i Svalbardloven av 1925^[3] og i Svalbardmiljøloven av 2001.^[4] Sistnevnte lov gir automatisk fredning av alle kulturminner som er eldre enn 1946.^[5]

I tillegg til de formelle verneområdene er det også opprettet områder med ferdselsforbud i eller utenom verneområdene, gjennom egne forskrifter. Dette er svært sårbare områder, nesten alltid med kulturminner, eller mere sjeldent økologisk motivert som på Bjørnøya og Kong Karls Land.^[6]

Områdevernet omfatter følgende typer av vern, med antall områder og totalt vernet areal:

• 7 nasjonalparker med 14 500 km² landareal og 19 900 km² havareal
• 21 naturreservater med 25 300 km² landareal og 58 100 km² havareal
  • 15 fuglereservater med 15 km² landareal og 64 km² havareal
    • 7 ramsarområder: Dunøyane, Isøyane, Gåsøyane, Forlandsøyane, Kongsfjorden og Sørkapp fuglereservat, samt Nordenskiöldkysten og Ingeborgfjellet
  • 6 naturreservater ellers med 25 285 km² landareal og 58 036 km² havareal
    • 2 ramsarområder: Bjørnøya og Hopen
• 1 geotopvernområde med 14 km² landareal og 3 km² havareal
• 1 fiskevernsone med 715 312 km² havareal^[7]
• 10 kulturminner med generelt ferdselsforbud, punktobjekter

Totalt omfatter dette et vern av 39 800 km² landareal (65 %), og i alt 78 000 km² havareal i territorialfarvannet (86,5 %).

Svalbard har siden det ble oppdaget i 1596 vært «ingenmannsland» (eller allemannsland), og preges av problemstillingene som følger av «allmenningens tragedie». Hundre år etter oppdagingen flyttet hval- og selfangsten ut i havet og antok en form av rovfangst uten hensyn til artenes bærekraft – etter ytterligere hundre år var grønnlandshvalen nesten helt utryddet. Siden ble også hvalross jaktet ned til et lavmål.^[8] Etter hvalfangstens nedgang fra tidlig på 1800-tallet ble selfangst og landbasert pattedyrjakt viktigere, med den følge at hvalross og isbjørn ble nesten utryddet. Det var først etter at Svalbard ble norsk at vernetanken fikk et rettslig mandat og slo igjennom – først knyttet til kulturminnevern og arter i mellomkrigstiden, og fra tidlig på 1970-tallet også for områdevern.

I Svalbardtraktaten av 1920 forpliktet Norge seg til å ivareta øygruppens natur:

Det tilkommer Norge å håndheve, treffe eller fastsette passende forholdsregler til å sikre bevarelsen og - om nødvendig - gjenopprettelsen av dyre- og plantelivet innen de områder og deres territoriale farvann...^[9]

Allerede på 1800-tallet var enkelte bekymret for nedslaktingen av vilt og sjøfugl på Svalbard, og da spesielt reinsdyr, sel og isbjørn. Bestandsvernet startet i 1876 da jakten på sel ble forsøkt regulert ved at de drektige hunnene ble vernet gjennom fangstforbud i Vestisen før 3. april. Sanksjonsmulighetene var derimot begrensede, da det ikke ble innført kvoter.^[10] Omkring 1920 vokste bekymringen for at turister tok med seg suvenirer ved de mange cruiseanløp ved hvalfangststasjonene og -gravene nordvest på øygruppa. Med Svalbardloven av 1925 åpnet Norge for fredning av «dyr, planter, naturformasjoner, landstrekninger og fortidslevninger». Samme år ble svalbardreinen fredet, og i 1928 regulerte man jakten på rype, fjellrev og gås. Det første områdevernet kom med to landskapsvernområder i 1932. Sju år senere ble isbjørn fredet på Kong Karls Land, og i 1952 fulgte totalfredning av hvalrossen på hele øygruppa. ^[11]

Områdevernet på Svalbard satte fart da tilsvarende tanker slo igjennom for alvor for fastlandet i Norge, tidlig på 1970-tallet. I 1973 ble en rekke vernevedtak gjort: isbjørnen ble totalfredet, og det ble opprettet tre nasjonalparker, to naturreservater og femten fuglereservater på 25 000 km². Deretter fulgte den generelle kulturvernforskriften for Svalbard i 1974, og videre opprettelsen av Moffen naturreservat i 1984.

Et helt spesiell type vern ble opprettet 15. juni 1977 med Fiskevernsonen ved Svalbard, i medhold av Lov om Norges økonomiske sone. Det er et strengt regulert kvotefiske i denne sonen, mens fisket i territorialfarvannet innenfor sonen reguleres av Svalbardloven. Norges rett til å opprette fiskevernsonen er omstridt.

I 1998 gjorde den norske regjering en omfattende evaluering av vernet på Svalbard. Man konkluderte at arktisk natur var underrepresentert i verneområdene, og i årene 2002–05 ble det følgelig opprettet åtte nye verneområder, rundt Isfjorden og nord og nordøst på øygruppen. Blant annet ble et geologisk område vernet i 2003 med etableringen av Festningen geotopvernområde. Indre Wijdefjorden nasjonalpark ble opprettet i 2005, og per idag (2011) er det 29 verneområder som omfatter 65 % av landarealet og 85 % av territorialfarvannet på Svalbard. Fortsatt vurderer man å verne ytterligere noen arter og en del områder med øglefossiler.^[12]

Verneverdiene på Svalbard omfatter både naturlige og kulturelle verdier, knyttet til de arktiske naturtypene og den menneskelige fangstaktiviteten på stedet gjennom 400 år:

• Kulturminner er konsentrert til fangst- og gruvevirksomhet på vestre Spitsbergen. Fjordene langs vestkysten er de eneste tidvis isfrie havstrøk rundt Svalbard, og all menneskelig aktivitet har historisk vært konsentrert der. Kulturvernforskriften for Svalbard innebærer at alt menneskelig materiale fra før 1946 per definisjon er fredet og skal ikke flyttes eller røres. Kulturminnene omfatter løse gjenstander, bygninger, fangststasjoner og -hytter, ballongferdstasjoner og andre ekspedisjonsanlegg, eldre forskningsstasjoner samt eldre gruveanlegg. Andre kulturminner er fredet uavhengig av deres alder, dette omfatter graver, pomortufter, skjelettrester og kors. Det er en sikringssone på 100 utenfor kulturminnenes ytterkant, hvor man ikke kan slå leir eller brenne bål.^[13]
• Havområder ut til 12 nautiske mil er viktige for sjøfugl, isbjørn, hvalross og sel, og omfatter dessuten verneverdige elvemunninger, -vifter og estuarier. Ved utløpet av de største smelteelvene er havet i nærheten mindre salt og avsetter andre typer slam på bunnen som gir næring for ulike arter. I området er trolig mer enn 3 000 ulike bunndyr.^[14] Langs iskanten øst i øygruppen er vernet av sjøfugl og havpattedyr viktigst. Utenfor 12 nautiske mil begynner Fiskevernsonen ved Svalbard, med regulert kvotefiske ut til 200 nautiske mil (den økonomiske sonen).
• Sjøfugl omfatter om lag 30 hekkende arter, men svært få av dem overvintrer. Hele 16 av artene står på Norsk rødliste for arter. På sensommeren er det om lag 20 millioner sjøfugl i Barentshavet. Tidspunkt og sted for sesongtrekk og myting varierer fra art til art, og forvaltningen har derfor et helhetlig perspektiv. Gjennom samarbeid om vern har eksempelvis antall par av hvitkinngås som overvintrer i Skottland økt fra 150 i 1948 til flere titusener i nyere tid. De viktigste områdene for hekking er Bjørnøya, Hopen, Storfjorden og Nordvest-Spitsbergen. Mange hundre kolonier rommer blant annet alkekonge, polarlomvi, krykkje og havhest. Trusler kommer fra fangstredskaper, oljesøl og miljøgifter, samt forstyrrende ferdsel. Fem av reservatene er Ramsarområde.
• Pattedyr er relativt fåtallige og sårbare på Svalbard. Det er bare 3 arter av landpattedyr – svalbardrein, fjellrev og østmarkmus (sistnevnte i gruvebyen Grumant. Av sjøpattedyr er det 15–20 arter – viktigst er isbjørn, hvalross, ulike arter sel, og hval. Ikke minst finnes det mange steder hvithval. Det er god bestand av rev, mens reinen ble fredet i 1925 etter nesten total utryddelse, men den har tatt seg mye opp med viktige beiteområder i Reindalen og Sassendalen. Jakt på isbjørn har også redusert bestanden mye inntil totalvernet kom. Det antas at det er 3 000 individer av isbjørn med viktige hiplasser på Hopen Kong Karls Land, og 1 000 individer av verdens nordligste bestand av steinkobbe. Det er vesentlig i verneområdene at hvalrossen har sine liggeplasser mens hunnene i stor grad aler opp ungene på Frans Josef Land.^[15]
• Planter på Svalbard omfatter om lag 165 arter av karplanter, hvorav drøyt 50 står på den norske rødlista. Det antas (2010) at 17 arter er kritisk truet, 9 er tuet og 11 er sårbare. Kritiske truede arter på Svalbard omfatter blant andre marinøkkel og småsøte. Plantevern er et svært viktig motiv for områdevernet i nasjonalparkene i fjordene på Spitsbergen, og langs kystene er det tett med populasjoner av rødlistede arter. I Indre Wijdefjorden er det et høyarktisk steppeområde som er særlig interessant fra botanisk synsvinkel.
• Geotoper er områder med viktige geologiske former, lag, forekomster eller fossiler av særlig verdi. I disse områdene skal det ikke foretas aktivitet som kan skade geologien. Det er flere slike områder langs Isfjorden, både rundt Longyearbyen, på Deltaneset litt lengre nord, og i området Festningen ytterst i fjorden. Bare sistnevnte område har geotopvern.

Det er Miljøverndepartementet som har ansvar for vernetiltakene i Norge, med Miljødirektoratet som faginstans. På Svalbard er myndigheten og sanksjonsmidlene delegert til Sysselmesteren på Svalbard.

Gjennom Svalbardtraktaten har alle signaturlands borgere rett til å bosette seg og drive økonomisk virksomhet på Svalbard. Områdevernet på Svalbard hviler på en rekke internasjonale avtaler, som regulerer Norges adgang til å bestemme over bruken av arealene på øygruppen. De viktigste avtalene som gir mandat til vernearbeidet er:

• Svalbardtraktaten av 1920 gir Norge myndighet over øygruppen
• Svalbardloven av 1925 implementerer Svalbardsavtalens regler i norsk lov, og utdyper ulike forhold
• Ramsarkonvensjonen av 1971 mellom 153 land, regulerer internasjonalt arbeid med truede arter
• Unesco-konvensjonen av 1972 regulerer adgangen til å verne kulturarven.
• CITES-avtalen av 1973 setter regler mot utførsel av truede plante- og dyrearter
• Isbjørnavtalen av 1973 mellom Norge, Danmark, Russland, USA, Canada, totalfreder isbjørnen i Arktis
• Lov om Norges økonomiske sone av 1976 hevder en norsk økonomisk sone, og hjemler Fiskevernsonen ved Svalbard
• Bonn-konvensjonen av 1979 setter regler for vern av arter som trekker på tvers av nasjonale grenser
• Konvensjonen om biologisk mangfold av 1992 regulerer adgangen til å verne naturen
• Maltakonvensjonen av 1992 fra Europarådet, setter regler for å beskytte den arkeologiske kulturarven
• Undroits konvensjon av 1995 regulerer sanksjoner mot utføring av kulturminner
• Svalbardmiljøloven av 2001, samler og justerer hjemmelen for ulike verneforskrifter om øygruppen

Overtredelse av verneforeskriftene sanksjoneres av Sysselmesteren på Svalbard på vegne av både Miljøverndepartementet, Miljødirektoratet, Riksantikvaren, Økokrim og politiet. Overtredelser av svalbardmiljøloven og dens forskrifter sanksjoneres med betydelige forelegg, og i alvorlige tilfeller bøter eller fengsel.

Tabellen nedenfor oppsummerer antall verneområder etter formål, og hvilke arealer de verner. Tall i parentes betegner tilsvarende tall på kartet til høyre.

Lista nedenfor sorterer områdene etter vernetype, vernedato og verneomfang (målt i dekar).^[16] Lista er sortert alfabetisk innenfor hvert geografiske område, mens områderekkefølgen er i henhold til områdenumrene de er tildelt. Det er også oppgitt kartnummer som svarer til tallene på kartet til høyre. Bokstaven R markerer de sju ramsarområdene blant fuglereservatene og fuglefjell. Kulturminner med generelt ferdselsforbud er nedenfor angitt uten fargekode, med oppgitt tid for ferdselsforbudet.^[6] Fargekodene som brukes for vernetypene er i overensstemmelse med fargene brukt på kartet til høyre:

• TopoSvalbard – Interaktivt kart over Svalbard, fra Norsk Polarinstitutt