PROFILPELAJAR.COM

Allmenningens tragedie er en spillteoretisk situasjon som oppstår når en fellesressurs ødelegges fordi alle brukerne av ressursen handler til sitt eget beste, selv om de dermed på lang sikt skader seg selv. Allmenningens tragedie beskriver flere ressursproblemer som vannmangel, overfiske og global oppvarming.

Eksempler

Overbeite

Allmenningens tragedie kan illustreres med et beite som eies i fellesskap av alle bøndene i en landsby. Beitet er altså en allmenning. Beitet har en begrenset størrelse; hvis den overbeites, gror gresset dårligere og gir dermed næring til færre husdyr. Overbeite kan på lengre sikt føre til at allmenningen ikke kan brukes til beite i det hele tatt. Landsbyen har i så fall mistet en viktig ressurs. Dette er kostnaden ved å sende for mange dyr på beitet. Den skulle tilsi at bønder ikke sender for mange dyr på allmenningen. Forringelsen av beitets kvalitet er imidlertid en kostnad som deles med alle bønder i landsbyen.

Enhver bonde har derimot en personlig fordel ved å la litt for mange dyr beite på allmenningen. Denne fordelen tilfaller bonden alene. Det er også lite sannsynlig at allmenningen blir overbeitet av at bare én bonde sender for mange dyr dit. Når alle bønder tenker likedan, blir det imidlertid for mange dyr, og allmenningen blir overbeitet.

Problemet er at alle bønder isolert sett tar rasjonelle valg når de sender for mange dyr på beitet: Kostnaden ved overbeite må de betale om de vil eller ikke. Hvis de i tillegg avstår fra å sende flere dyr på beitet, mens alle andre bønder gjør dette, går de dessuten glipp av en fordel som alle andre får.

Overfiske

Fiskebestander er fellesressurser, og sammenbruddene i flere fiskebestander pga. overfiske er et godt eksempel på allmenningens tragedie. Etter et bestandssammenbrudd er ikke kommersielt fiske lønnsomt (om det i det hele tatt er mulig). Et bestandssammenbrudd er altså ikke i fiskernes interesse, og kan bety slutten for fiskeri i en hel region på en generasjon eller enda lenger tid. Problemet er at det før sammenbruddet ikke er lønnsomt for enkelte fiskere å unngå overfiske. Enhver fisker som fisker mindre enn han kunne, får mindre utbytte enn andre fiskere. Ansvarlige fiskere kan til og med gå konkurs før sammenbruddet er et faktum. Ansvarlig ressursbruk straffes altså økonomisk inntil det er for sent. Situasjonen kan nesten ikke unngås med mindre det fins en sentral myndighet som fordeler fiskekvoter og overvåker at disse overholdes.

Forurensing

Også forurensning kan beskrives som en allmenningens tragedie. Utslipp av giftig avfall i luften, elver, havet eller jordsmonnet forurenser en fellesressurs (ren luft, rent vann osv.). I dette tilfellet er det strengt tatt ikke snakk om at denne ressursen forbrukes, men at dens kvalitet forringes. Logikken er likevel den samme: Enhver forurenser får fordelen for seg selv. Fordelen består her f.eks. i lave kostnader for å bli kvitt avfall. Ulempen ved forurensningen fordeles derimot over veldig mange aktører. Det kan til og med hende at forurenseren ikke påvirkes i det hele tatt, f.eks. når en elv forurenses rett før den krysser grensen til en annen stat.

Befolkningsvekst

Selv om det er for menneskehetens beste at jorden ikke er overbefolket, tar enkeltmennesker valg og avgjørelser som fører til ytterligere befolkningsvekst. Statusgevinsten og eventuelle økonomiske fordeler med å få flere barn kommer den enkelte familie alene til gode. Kostnaden ved befolkningsveksten deles imidlertid med alle andre mennesker, og vektes derfor intuitivt mindre enn gevinsten.

Veier ut av allmenningens tragedie

Allmenningens tragedier er ikke uunngåelige. Ved å innføre lovmessige begrensninger, avgifter, skatter eller kvoter, kan bruken av allmenninger reguleres. De kan i så fall miste sin egenskap å være allmenning (dvs. fritt tilgjengelige), men med den fordelen at ressursene bevares langsiktig.

Det fins også historiske eksempler på allmenninger som har blitt forvaltet på en bærekraftig måte over tidsrom på flere århundrer. To eksempler er:

I Alpene har setre i de fleste tilfeller vært bygdeallmenninger. Alle bønder fra en landsby i dalen eier landsbyens seter i fellesskap. Dermed er setrene i prinsippet utsatt for allmenningens tragedie. Når så ikke eller i veldig liten grad har skjedd, er det fordi rettighetene på setrene har blitt regulert gjennom strenge avtaler helt siden den tidlige middelalderen. Brudd på reglene ble straffet med store bøter eller utestengelse. Reglene fastsatte blant annet et tak på antall dyr som kunne være på en seter, en nøkkel for hvordan dette antallet ble fordelt mellom bøndene (ofte i forhold til gårdenes størrelse), og dugnadsarbeidet som ble forventet som motytelse.^[1]
I Himalaya fins flere kulturer med avanserte vanningssystemer. Åkrene ligger i bratte fjellsider og er anlagt i terrasser. Uten vanning ville åkrene være lite fruktbare, vannet kommer imidlertid langveisfra. Vanningssystemet består av demninger, lange ledninger (delvis hugget gjennom bratte fjellvegger) og «fordelingsstasjoner». Systemet krever vedlikeholdsarbeid og et oversyn over hvordan vannet fordeles over de ulike åkrene. Også dette systemet har fungert siden middelalderen grunnet strenge regler.^[2]

Det er sannsynligvis ingen tilfeldighet at mange slike eksempler kommer fra fjellstrøk. Erosjonsfaren er mye større i fjell, slik at overbruk av ressurser ofte får konsekvenser i løpet av få generasjoner. Konsekvensenes risiko og umiddelbarhet gjør det enklere å enes om strenge regler.^[3]

Det er også interessant at slike samfunn hadde et fungerende lokaldemokrati (om enn ikke nødvendigvis etter dagens målestokk). I Alpene var f.eks. store områder (bl.a. det sveitsiske edsforbundet og Tirol) forholdsvis uavhengige fra Europas stormakter. I flere tilfeller (f.eks. Himalaya) brøt derimot den bærekraftige forvaltningen av allmenninger sammen etter at lovgivning og rettsvesen gikk over til en sentralisert forvaltning i en fjern hovedstad. Utformingen av lover tok i slike tilfeller ikke lenger hensyn til de lokale erfaringene, og forskjøv ansvaret til byråkrater som ikke ble selv berørt av eventuelle feilvurderinger.^[4]

Teoretisk bakgrunn

Allmenningens tragedie ble først beskrevet av Garrett Hardin i 1968.^[5] Han karakteriserte allmenningens tragedier som en klasse av problemer uten tekniske løsninger. Med dette mente han at allmenningens tragedier er prinsipielt uløselige ved hjelp av ny vitenskapelig kunnskap, nye teknikker eller teknologiske nyvinninger. De kan utelukkende løses ved hjelp av gjennomgripende holdningsendringer eller eksplisitte politiske tiltak. I den senere tid har allmenningens tragedier blitt analysert både i henhold til spill-, beslutnings- og økonomisk teori.

Spillteoretisk sett er allmenningens tragedie beslektet med det såkalte fangens dilemma. Begge situasjonene har til felles at alle aktørene samlet sett får det bedre hvis alle samarbeider enn hvis alle snylter på hverandre. Likevel vil enhver aktør isolert sett profittere på å snylte på de andre aktørene, uansett om de øvrige aktørene samarbeider eller snylter. Hvis alle andre aktører overholder reglene, får man nemlig ikke bare fordelen av en fungerende allmenning, man kan dessuten med bare minimale kostnader få en større gevinst ved å overbeskatte fellesressursen. Hvis derimot de andre aktørene også snylter, vil fellesressursene etter hvert forsvinne, men denne kostnaden deles med alle andre og kan i en overgangsperiode oppveies nettopp ved en overbeskattelse av allmenningen. Aktøren kan uansett ikke stoppe overbeskatningen alene, noe som videre reduserer hans eller hennes vilje til å ta hensyn til andre aktører.

Uttrykt i økonomisk fagterminologi oppstår allmenningens tragedie når mennesker som har tilgang på en allmenning, tar sikte på å maksimere egennytten. Et slikt idealisert menneske som utelukkende treffer (formåls)rasjonelle valg, kalles også homo oeconomicus. Mennesker oppfører seg imidlertid ikke alltid som homines economici, men har også evnen til å opptre altruistisk (og spesielt gjensidig altruistisk). Her ligger derfor en av nøklene til å unngå allmenningens tragedier.^[6]

Se også

Referanser

^ Grass, N. (1948). «Beiträge zur Rechtsgeschichte der Alpwirtschaft vornehmlich nach Tiroler Quellen». Schlern-Schriften. 56: 1–285.
^ Ostrom, E., og Gardner, R. (1993). «Coping with asymmetries in the commons: self-governing irrigation systems can work». Journal of Economic Perspectives. 7 (4): 93–112.
^ Bätzing, W. (1991). Die Alpen. Entstehung und Gefährdung einer europäischen Kulturlandschaft. München: Beck.
^ Ostrom, E. (1990). Governing the commons: the evolution of institutions for collective action. Cambridge University Press.
^ Hardin, Garret (1968). «The tragedy of the commons». Science. 162: 1243–1248. doi:10.1126/science.162.3859.1243.
^ Ostrom, E., Walker, J., og Gardner, R. (1992). «Covenants with and without a sword: self-governance is possible». American Political Science Review. 86: 404–417.