PROFILPELAJAR.COM

Hvitkinngås
	Nomenklatur
	Branta leucopsis; (Bechstein, 1803)
	Synonymi
	Anas leucopsis
	Populærnavn
	hvitkinngås; (hvitkinnand, storand)
	Klassifikasjon
Rike	Dyr
Rekke	Ryggstrengdyr
Klasse	Fugler
Orden	Andefugler
Familie	Andefamilien
Slekt	Branta
	Miljøvern
	IUCNs rødliste:
	ver 3.1 LC — Livskraftig; BirdLife International (2018)
	Norsk rødliste:
	For fastlandet: LC — Livskraftig; Artsdatabanken (2021); -----; For Svalbard: LC — Livskraftig; Artsdatabanken (2021)
	Økologi
Habitat:	beiter på dyrka mark, enger og våtmarksområder nær kysten
Utbredelse:	hekker på Grønland, Svalbard og Novaja Semlja;overvintrer i Irland, Skottland og Nederland.
	overvintring og hekking

Hvitkinngås (Branta leucopsis) er en storvokst monotypisk kystbunden overflatebeitende sjøfugl og en våtmarkstilknyttet fugleart som tilhører gruppen gjess (Anserini) i andefamilien (Anatidae). Arten er en trekkfugl som inngår i slekten Branta, som teller seks arter og blant annet omhandler både ringgås (B. bernicla) og kanadagås (B. canadensis).

Etymologi

Hvitkinngås i glideflukt over vannflaten.

Det vitenskapelige slektsnavnet Branta betyr brent (som i svartbrent) og er en latinisert form av den norrøne beskrivelsen av ringgås – brandgás (B. bernicla).^[5] Videre er det vitenskapelige artsnavnet leucopsis sammensatt av de to greske ordene leukos (λευκος) og opsis (οψις), som betyr henholdsvis hvit og fjes.^[5] I så måte beskriver altså det vitenskapelige navnet en fugl (gås) som er brent og har hvitt fjes – altså hvitkinngås. Arten har også mange ulike lokale norske navn, som råttgås, spitsbergengås, svalbardgås og grønlandsgås. Noen sier også raggegås og havregås, men disse navnene brukes også om ringgås.

Beskrivelse

Hvitkinngås blir 58–71 cm lang og veier 1 290–2 400 g (hannen som regel 1 500–2 200 g; hunnen som regel 1 300–1 900 g).^[6] Vingespennet er rundt 132–145 cm.^[6]

Hvitkinngåsa har ei fjærdrakt som i hovedsak er sort, grå og hvit. Ansiktet er hvitt eller gulhvitt, med en svart tøyle mellom det svarte nebbet og øyne. Bakhodet er svart. Brystet og halsen er lik som bakhodet, svart, som står i sterk kontrast til den lyse undersiden. Buken er hvit eller veldig lys grå, mens kroppsidene på undersiden er tverrstripet i grått og hvitt. Oversiden og vingene er askegrå med svarte og hvite tverrstriper. Beina er svarte og har svømmehud mellom tærne.^[6]

Arten forveksles ofte med kanadagås, men sistnevnte mangler den hvit panna og det sorte brystet, og er mer mørk grå med et rødlig skjær enn sort, og dessuten er kanadagåsa nesten dobbelt så stor. På lang avstand og i flukt kan hvitkinngås også forveksles med ringgås, især den lyse underarten B. b. hrota som hekker på Grønland og Svalbard. Det karakteristiske hvite ansiktet kan være vanskelig å se på avstand, og derfor er den skarpe kontrasten mellom svart bryst og hvit buk et bedre kjennetegn, samt at hvitkinngåsa er lys på undersiden av vingene i flukt, mens ringgåsa er mørk grå.^[6]

Ungfuglen ligner de voksne, men mangler de hvite tverrstripene på ryggen, samt grått vatret på kroppsidene og mangler de tydeligere tverrstripene som de voksne har.^[6]

Lydmessig høres hvitkinngjessene på lang avstand ut som en flokk småhunder, med forskjellige gjentakende hese, glefsende lyder som «gra-gra-gra», «kak-kak-kak», «rott-rott» eller et utdratt «kæææ».

Hvitkinngåsa kan bli omkring 18 år gammel, men det er mer typisk at den lever i 8–10 år.^[6]

Inndeling

Inndelingen følger Birds of the World og er i henhold til Carboneras & Kirwan (2020).^[6] Norske navn på arter følger Norsk navnekomité for fugl og er i henhold til Syvertsen et al. (2008, 2017).^[7]^[8] Eventuelle benevnelser i parentes er kun midlertidige beskrivelser, i påvente av et offisielt navn på arten.

Treliste

Anseriformes, andefugler
- Anatidae, andefamilien
  - Dendrocygninae, plystreender
  - Oxyurinae, skarvender
  - Anserinae, svaner og gjess (5 tribus, 7 slekter, 26 arter)
    - Anserini, gjess (2 slekter, 16 arter)
      - Branta (6 arter)
        B. bernicla, ringgås
        
        B. leucopsis, hvitkinngås (monotypisk)
        
        B. hutchinsii, polargås
        
        B. canadensis, kanadagås
        
        B. sandvicensis, hawaiigås (monotypisk)
        
        B. ruficollis, rødhalsgås (monotypisk)

Populasjon og utbredelse

Wetlands International estimerte den globale populasjonen av hvitkinngjess til cirka 880 000 individer i 2010,^[9] men den har økt betydelig det siste tiåret. BirdLife International anslo den europeiske populasjonen til cirka 392 000–494 000 voksne individer i 2015,^[2] men i dag er også denne betydelig større. Wetlands International regner med tre store populasjoner.^[9]

Treliste

Den globale populasjonen av hvitkinngås teller per 2018 mer enn 1 500 000 voksne individer, fordelt i tre store populasjoner, som følger (fra vest til øst)
- Hekker på østkysten av Grønland; overvintrer på Hebridene utenfor Skottland og ved vestkysten av Irland. Anslått til cirka 72 000 individer i 2018.^[10]
- Hekker på Svalbard (spesielt Spitsbergen); overvintrer ved Solway Firth i Skottland. Anslått til cirka 40 000 individer i årene 2015–2020.^[11]
- Hekker på Novaja Semlja i Russland til nordkysten av Vest-Sibir og spredt rundt Bottenviken og deler av Østersjøen; overvintrer ved kysten til Nederland og det vestlige Tyskland. Har hatt sterk vekst og ble anslått til cirka 1 400 000 individer i 2018.^[12]

Fra 1970-årene og framover har arten også etablert seg på Øst- og Sørlandet, og videre vestover til Rogaland. Det begynte med at 40 kyllinger med opprinnelse i den russiske bestanden ble importert fra en gård i Blekinge i Sverige til Ekebergparken, der de fikk gå fritt.^[13] Et par ble først overservert hekkende i Oslofjorden i 1979 (på Kaninøya ved Malmøya i Bunnefjorden),^[13] og har spredt seg videre derfra, blant annet til Østfold, Vestfold og Telemark. Senere også til de store innlandsfjordene på Østlandet, som i Mjøsa, Randsfjorden og i 2020 ble den også observert hekkende i Tyrifjorden (Steinsfjorden i Hole). I 2015 ble bestanden anslått til 600–700 par.^[14] Disse fuglene overvintrer normalt i Nederland, men alle hvitkinngjess forlater i Norge.

Fredning

1948 – 300 hvitkinngjess talt opp i vinterhalvåret i Solway Firth, dette var hele Svalbard-bestanden.
1954 – bestanden fredet i Skottland.
1955 – Norge fulgte opp og fredet hvitkinngjessene på Svalbard.
1957 – overvintringslokaliteten vernet; Caerlaverock naturreservat.
1970 – vinterreservatet utvidet ved at 2 omliggende områder ble kjøpt opp, vesentlig finansiert av en aksjon av Norsk Villmarksfond.
1973 – 15 fuglereservater opprettet på Svalbard med ferdselsforbud.
1976 – en ny opptelling viste ca. 7200 hvitkinngjess i Svalbard-bestanden.
1986 – bestanden talte 10 500 individer.

Adferd

Hvitkinngjessene lever i flokk nesten hele året. Det er kun i hekketiden at de deler seg inn i separate par eller mindre flokker.

Ernæring

Som gjess generelt lever hvitkinngåsa utelukkende av vegetabilsk føde, men når mattilgangen er dårlig kan den ty til muslinger, snegler og tang. På sommeren når den er i de arktiske strøk lever den av tundragress og andre vekster som tåler det arktiske klimaet. I vinterhalvåret er favorittføden hvitkløver, men de eter også gress, starr og vierskudd, de tar også poteter og andre rotfrukter som blir lagt ut av bønder.

Høst- og vårtrekk

Lavtflyvende hvitkinngjess kan bruke en uregelmessig U-formasjon.

Under høst- og vårtrekket slår fuglene seg sammen i store flokker og drar sør- eller nordover. Hvitkinngåsa trekker som de fleste gjess i en V-formasjon, men ved lav flyging kan den fly i en uregelmessig U-formasjon, slik ringgåsa gjør. Vårtrekket begynner i midten av april og høsttrekket i begynnelsen av september. Grovt sett mister hvitkinngjessene cirka 10 g kroppsvekt per 100 km, derfor gjør arten mellomlandinger på faste «rasteplasser» underveis, der de eter seg litt opp før neste strekke. Svalbard-bestanden har tradisjonelt rastet på Helgelandskysten, men i senere år har et økende antall fugler valgt å raste i Vesterålen, der kommunene Hadsel, Sortland, og Andøy ser ut til å være de mest attraktive plassene. Et internasjonalt forskerteam bekreftet i 2019 at gjess som trekker langt nord tar klimagrep, og i så måte har altså hvitkinngjessene endret sin trekkrute i løpet av de siste 25 år.^[15]

Hekking

Hvitkinngåsa er monogam og danner par som normalt varer livet ut. Skulle den ene partneren dø, velger den andre seg en ny partner. Fuglene hekker i klipper og på steinete utmarksområder i arktisk tundra, helst nær vannansamlinger og elver, og de favoriserer sørvendte skråninger. Generelt favoriserer fuglene fjellmark (polar halvørken på tundra) om sommeren, våte moseenger og gjørmete mudderflater som er predatorfrie eller vanskelig tilgjengelig for fjellrev og andre rovdyr.^[6]

Reiret er en grop i bakken som fôres dun, fjær og mykt gress. Reirplassen benyttes gjerne år etter år. Hunnen legger vanligvis 3–5 glinsende hvite egg i slutten av mai eller begynnelsen av juni, og det er kun hunnen som ruger. Eggene blir som regel skittengule mot slutten av rugetiden, som varer i 24–25 dager. I hele rugetiden forlater hunnen kun reiret for å ete, mens hannen holder seg i området, gjerne bare noen meter fra reiret, og holder vakt. Ungene får flyvedyktig fjærdrakt etter cirka 40–45 dager.^[6]

Siden hvitkinngjessene ofte hekker i utilgjengelige bratte fjellskrenter er de også langt fra maten. I stedet for å bringe maten til de nyklekte gåsungene, lokker de voksne ungene til å hoppe ned. De tre dager gamle ungene er ikke i stand til å fly, men de hopper ned fjellskrenter uten å nøle. Det er deres beskjedne størrelse og lette vekt som beskytter gåsungene fra å bli alvorlig skadd. Etter denne halsbrekkende manøveren fører foreldrene gåsungene til omliggende våtmarksområder for å beite.

Gamle myter

Andeskjell (*Lepas*) er en gruppe krepsdyr

Det engelske navnet på arten er barnacle goose og det vitenskapelige navnet på ringgåsa er Branta bernicla. Begge hevdes å stamme fra et gammelt engelsk sagn, der hvitkinngås og ringgås skal oppstå fra det eggformede skallet til andeskjell (eng. gooseneck barnacle). Det ble åpenbart oppfattet som logisk, siden gjessene aldri var å se om sommeren. Man antok at de utviklet seg under vann, og hadde åpenbart ingen aning om at fuglene dro til Arktis om våren.

Sagnet passet også godt for katolikkene, som ikke hadde lov til å spise vanlig kjøtt under fasten. Siden fuglene oppsto fra andeskjell kunne imidlertid katolikkene klassifisere dem som «fisk» og meske seg med gås. Utsmykkede vaser som ble funnet i Mykene indikerer at sagnet var kjent allerede i antikken, og myten skal ikke ha blitt motbevist før utpå 1800-tallet.

Litteratur

Norges fugler, Svein Haftorn, Universitetsforlaget, 1971
Svalbards fugler, Magnar Norderhaug, Dreyer, 1989 ISBN 82-09-10528-0
Norges dyr: Fuglene bind I, J.W. Cappelens Forlag, 1991-92 ISBN 82-02-12814-5
Fuglene våre: Norges fugler i farger, Carl-Fredrik Lundevall, Aschehoug, 1989 ISBN 82-03-15923-0
Dyr i Norges natur: Fugler, Bertmark Norge, 2005 ISBN 82-7624-071-2
Fugler i Norge og Norden, Carl-Fredrik Lundevall, Damm forlag, 2005 ISBN 82-04-10090-6

Referanser

^ «Artsdatabankens artsopplysninger». Artsdatabanken. 4. mars 2022. Besøkt 4. mars 2022.
^ ^a ^b BirdLife International. 2018. Branta leucopsis. The IUCN Red List of Threatened Species 2018: e.T22679943A131909954. https://dx.doi.org/10.2305/IUCN.UK.2018-2.RLTS.T22679943A131909954.en. Downloaded on 05 August 2021.
^ Stokke BG, Dale S, Jacobsen K-O, Lislevand T, Solvang R og Strøm H (24. november 2021). «Fugler. Vurdering av hvitkinngås Branta leucopsis som LC for Norge». Norsk rødliste for arter 2021. Artsdatabanken. Besøkt 30. mars 2023.
^ Stokke BG, Dale S, Jacobsen K-O, Lislevand T, Solvang R og Strøm H (24. november 2021). «Fugler. Vurdering av hvitkinngås Branta leucopsis for Svalbard». Norsk rødliste for arter 2021. Artsdatabanken. Besøkt 25. mars 2023.
^ ^a ^b James A. Jobling (2021) The Key to Scientific Names. Birds of the World. Cornell Lab of Ornithology. Besøkt 2021-08-05.
^ ^a ^b ^c ^d ^e ^f ^g ^h ⁱ Carboneras, C. and G. M. Kirwan (2020). Barnacle Goose (Branta leucopsis), version 1.0. In Birds of the World (J. del Hoyo, A. Elliott, J. Sargatal, D. A. Christie, and E. de Juana, Editors). Cornell Lab of Ornithology, Ithaca, NY, USA. https://doi.org/10.2173/bow.bargoo.01
^ Syvertsen, P. O., Ree, V., Hansen, O. B., Syvertsen, Ø., Bergan, M., Kvam, H., Viker, M. & Axelsen, T. 2008. Virksomheten til Norsk navnekomité for fugl (NNKF) 1990-2008. Norske navn på verdens fugler. Norsk Ornitologisk Forening. www.birdlife.no (publisert 22.5.2008). Besøkt 2016-04-10
^ Syvertsen, P.O., M. Bergan, O.B. Hansen, H. Kvam, V. Ree og Ø. Syvertsen 2017: Ny verdensliste med norske fuglenavn. Norsk Ornitologisk Forenings hjemmesider: http://www.birdlife.no/fuglekunnskap/navn/om.php
^ ^a ^b Wetlands International (2021). "Waterbird Population Estimates" . Retrieved from wpe.wetlands.org on Thursday 5 Aug 2021.
^ Mitchell, C. & Hall, C. (2020). Greenland barnacle geese Brant leucopsis in Britain and Ireland: results of the International census, spring 2018. Scottish Natural Heritage Research Report No. 1154. Retrieved from https://www.nature.scot/sites/default/files/2020-01/Publication%202020%20-%20SNH%20Research%20Report%201154%20-%20Greenland%20barnacle%20geese%20Brant%20leucopsis%20in%20Britain%20and%20Ireland%20-%20results%20of%20the%20International%20census%2C%20spring%202018.pdf
^ WWT (2020). Svalbard Barnacle Goose. Branta leucopsis. Results for 2019/20. Retrieved from https://monitoring.wwt.org.uk/our-work/goose-swan-monitoring-programme/species-accounts/svalbard-barnacle-goos^{[død lenke]}
^ Koffijberg , K., Clausen, P., Devos, K., Haas, F., Isaksen, K., Hjeldberg, H., . . . Wahl , J. (2020). Barnacle Goose Russia/Germany & Netherlands population status report. Retrieved from Bonn: https://egmp.aewa.info/sites/default/files/meeting_files/documents/AEWA_EGM_IWG_5_17_BG_Status_Report.pdf
^ ^a ^b Viggo Ree (2001) Direktoratet for naturforvaltning med mangelfull informasjon om hvitkinngåsa i Sørøst-Norge. Norsk Ornitologisk Forening, 29.08.2001. Besøkt 2021-08-05
^ Shimmings P og Øien IJ (2015). Bestandsestimater for norske hekkefugler. NOF-rapport 2015-2. 268 s.
^ Ingunn Tombre, Thomas Oudman, Paul Shimmings, Larry Griffin & Jouke Prop (2019) Gjess tar klimagrep! Norsk Ornitologisk Forening, 02.09.2019. Besøkt 2021-08-05