En nasjonalpark er et større områdevern som en stat iverksetter for å ta vare på viktige naturverdier. Nasjonalparkene skal først og fremst begrense menneskelig virksomhet og utbygging, som en tilrettelegging for friluftsliv og ikke-motorisert ferdsel. Innenfor en nasjonalpark kan det derimot finnes delområder med strengere områdevern, for eksempel ett eller flere naturreservater, biotopvernområder eller naturminner. Jakt, camping og friluftsliv er som regel tillatt på bestemte vilkår i en nasjonalpark, men generelt gjelder det at man ikke skal forstyrre dyrelivet der unødig.
Verdens eldste nasjonalpark er Yellowstone i USA. Den ble opprettet for å ta vare på dyrelivet i området, men også på grunn av de vulkanske landskapene med geysirer og varme kilder.
I Norge er nasjonalparkene en middels eller lite streng verneform. Et svakere vern er landskapsvernområde, mens strengere vern kalles enten et biotopvernområde eller et naturreservat. Nasjonalparkene har generelt større kulturpåvirkning enn biotopvernområder og naturreservater. I nasjonalparkene skal, i utgangspunktet, alle verneverdigekulturminner tas vare på. I motsetning til landskapsvernområder, biotopvernområder og naturreservater, er nasjonalparker også som regel av betydelig størrelse. De kan omfatte store fjellområder, øyer og daler med mer. Ifølge norsk lov skal en nasjonalpark også hovedsakelig bestå av statsgrunn.
Norges første nasjonalpark var Rondane nasjonalpark, som ble opprettet i 1962. Den største nasjonalparken på fastlandet er Hardangervidda nasjonalpark, som er på om lag 3 422 km². I begynnelsen av 2016 hadde Fastlands-Norge 39 nasjonalparker, med et samla areal på cirka 25 000 km². Dermed er 7% av fastlandet verna som nasjonalpark.
I Norge opprettes nasjonalparker i medhold av § 35 i naturmangfoldsloven, og vedtas ved såkalt kongelig resolusjon. Fylkesmennene er forvaltningsmyndighet for de fleste nasjonalparkene.
Svalbard
På Svalbard er det syv nasjonalparker på til sammen 14 500 km², og totalt er 24% av Svalbard verna som nasjonalpark.
