Tusculum er det klassiske romerske navnet for en betydelig oldtidsby i Albanerfjellene sørøst for den italienske hovedstaden Roma og nord for Anzio i Latium-regionen.

Ruinene av Tusculum ligger på Tuscolohøyden på den nordlige enden av det ytre kraterhullet av Albanervulkanen. Vulkanen ligger i Albanerfjellene 6 km nordøst for dagens Frascati.

Det høyeste stedet er 670 meter over havnivået på toppen av Tuscolohøyden. Derfra er det omfattende utsikt over det romerske Campagna med Roma som ligger 25 km nordvest. Roma ble nådd ved Via Latina, den gamle antikke vegen gjennom Italia og som har en sideveg til Tusculum, mens hovedvegen går gjennom dalen sør for den, eller ved Via Labicana i nord, den andre antikke oldtidsvegen.

I området til Tusculum er det en gammel elv som ble kalt «Tuscus Amnis» som begynte ved Tuscolohøyden under akropolis og fløt sørover gjennom Latindalen. Elven snudde deretter i nordlig retning og møtte elven Aniene ved broen Mammolo. Senere ble det bygget en demning i 1122 av pave Callistus II i Morena, noe som endret løpet til «Tuscus Amnis» til elven «Albula» (Tiberen).

Den greske geografen Strabon skrev om Tusculum i hans Geografika, V 3 § 12.:

«Men dog nærmere til Roma enn det fjellrike landet hvor disse byene lå, var det en annen fure som etterlater en dal (dalen i nærheten av Algidum) mellom dem og er så høy som langt som fjellet Albanus. Det er på denne kjeden at Tusculum ligger, en by som ikke er ustyrt med bygninger; og den er pyntet med beplantning og villaer rundt den, og særlig av disse som strekker seg nedover byen i den generelle retningen av byen Roma; for her ved Tusculum er det en fruktbar og velvannet høyde hvor det i mange steder stiger nennsomt opp i høyder og gir tilgang til praktfullt utsyn.»

I henhold til legende ble byen grunnlagt av Telegonos, sønn av Odyssevs og Kirke.

Gravurner som er datert til 700- og 600-tallet f.Kr. demonstrerer menneskelig tilstedeværelse i de sene faser av den latinske kulturen i dette området.^{[trenger referanse]} Tusculum ble først nevnt i historien da den var en uavhengig bystat med en konge, en konstitusjon og egne guder.^{[trenger referanse]}

Da den siste konge i Roma, Tarquinius Superbus, ble utvist fra byen, ble hans sak forsvart av de mest framstående borgerne av Tusculum, Octavius Mamilius. Han kommanderte hæren til det latinske forbundet mot romerne i slaget ved Regillus, en øy i en innsjø ved Lazio, i år 497 f.Kr. Mamilius ble selv drept. Utfallet var begynnelsen på Romas overmakt blant de latinske byene. I henhold til en del redegjørelser ble Tusculum fra da av en alliert av Roma, og på grunn av det hyppig preget av fiendtlige handlinger fra andre latinske byer.^{[trenger referanse]}

I år 460 f.Kr. okkuperte sabinere Kapitolhøyden. Kun Tusculum blant de latinske byene kom med soldater, kommandert av diktatoren Lucius Mamilius, for å hjelpe Roma, og sammen med styrkene til konsul Publius Valerius Volumnius Publicola, var de i stand til å frigjøre Roma. Romerne var så takknemlig til tuskulanerne for hjelpen at de ga Lucius Mamilius æresborgerskap av Roma ettersom, slik Titus Livius skrev, Tusculum var de eneste som kom til hjelp.^{[trenger referanse]}

I 459 f.Kr. ble Tusculum angrepet av æquiene som erobret deres festning. Romerne kom til hjelp og festningen ble frigjort av troppene til Lucius Quinctius Cincinnatus som beseiret æquiene i slaget ved Mons Algidus.

I 381 f.Kr. etter at romerne krevde fullstendig underkastelse mottok folket i Tusculum romersk handelsavtale. Tusculum ble den første «municipium cum suffragio», eller selvstyrte by. Borgere av Tusculum ble derfor nedtegnet i «Tribus Papiria».

Andre skrifter taler imidlertid om Tusculum som hyppige allierte med Romas fiender, de siste var samnittene i år 323 f.Kr.^{[trenger referanse]}

Flere av de viktigste romerske familiene var opprinnelig fra Tusculum, eksempelvis gentes Mamilii (Mamilius), Fulvii, Fonteii, Juventii, Oppii, Coruncanii, Quintii, Rabirii, Javolenii, Cordii, Manlii, Furii og Porcii; til den siste tilhørte Marcus Porcius Cato den eldre, som ble født i Tusculum i 234 f.Kr.

I år 54 f.Kr. sier Marcus Tullius Cicero i en av sine taler (Orationes Pro Cn. Plancio): «”u er fra den eldste municipium av Tusculum, fra hvor så mange konsulære familier har sin opprinnelse, blant dem selv de gens Iuventia – alle andre municipia (sammen) har ikke så mange (konsulære familier) som kommer fra dem».

Marcus Terentius Varro skrev om lovverket til Tusculum i De Lingua Latina, femte bok: «Ingen vin skal bli fraktet til byen før Vinalia er proklamert». Vinalia var en romersk festival holdt til ære for Jupiter og Venus.

Byrådet benyttet navnet senat, men tittelen diktator ga plass til det av aedile (en romersk posisjon som håndterte offentlige bygninger og regulerte festivaler). Et eget kollegium av equites ble dannet for å håndtere gudenes kulter i Tusculum, og særlig den til Dioscuri (Castor og Pollux), men borgerne som bodde der var hverken tallrike eller innflytelsesrike.^{[trenger referanse]} Villaene i nabolaget hadde faktisk fått større betydning enn de i selve byen, og ved slutten av den romerske republikk, og enda mer i det romerske keiserriket var området rundt Tusculum et yndet sted å bo for rike romere.^{[trenger referanse]} Seneca den yngre skrev at «Ingen som ønsker å skaffe seg et hjem i Tusculum eller Tibur av helsegrunner eller som en sommerbolig vil regne ut hvor mye årlig kostnad det er».

I 45 f.Kr. skrev Cicero en rekke bøker i sin romerske villa i Tusculum, Tusculanae Quaestiones. I hans tid var det 18 eiere av villaer der. Det meste av området, inkludert Ciceros egen villa, men ikke byen i seg selv som lå altfor høyt oppe, fikk vann fra Aqua Crabra.

Det siste arkeologiske beviset på romerske Tusculum er en bronsetablett fra 406 e.Kr. som minnes konsulen Anicius Probus og hans søster Anicia.^{[trenger referanse]}

Fra 400-tallet og til 900-tallet er det ingen historisk benevnelse av Tusculum. På 900-tallet var det en base for grevene av Tusculum, en betydningsfull familie i Romas middelalder.

De var en familie hvor det første medlem som er nevnt er Theophylact I (død 924). Hans datter Marozia giftet seg med Alberic I, marki av Spoleto og Camerino, og var for en tid dommer av de politiske og religiøse affærer i Roma – en posisjon som grevene holdt i en lengre tidsperiode. De var for Østromerriket og motstandere av de tyske keiserne. Fra deres familie kom flere paver i tiden mellom 914 og 1049.

Gregor I av Tusculum bygget om festningen på Tuscolohøyden og ga den siden som en gave til sankt Nilus den yngre. Denne bygde et berømt kloster der. Gregor ledet også et romersk opprør mot den tyske keiser Otto III i 1001.

Etter 1049 ble grevene av Tusculums pavedømme avsluttet da den særlige «formula» av pavedømme-familien ble foreldet. Påfølgende hendelser fra 1062 bekreftet endringen av grevenes politikk som ble pro-keiserlig i opposisjon til Kommunen i Roma, en politisk system som ble etablert for å drive motstand mot enkelte familier og pavens herredømme. Tusculum hadde på denne tiden flere betydningsfulle gjester: Henrik III av Det tysk-romerske rike og hans hustru keiserinne Agnes i 1046, pave Eugenius III fra 1149, Ludvig VII av Frankrike og hans hustru Eleanora av Aquitaine i 1149 på besøk der hos paven, den tyske keiser Fredrik I Barbarossa og den engelske pave Hadrian IV i 1155.

I 1167 ble Tusculum angrepet av hæren til Kommunen i Roma i slaget ved Monte Porzio, men ble beseiret av den keiser-allierte hæren, ledet av Christian I, erkebiskop av Mainz. Sommeren 1167 tvang et utbrudd av en pest keiserhæren og Fredrik I Barbarossa til å trekke seg tilbake til Tyskland.

Fra 1167 flyttet beboerne av Tusculum til nabolagene (Locus) eller små landsbyer som Monte Porzio Catone, Grottaferrata og hovedsakelig til Frascati. Kun en liten gruppe av forsvarssoldater ble igjen i den gamle byen.

Da den romerske hæren i 1183 igjen angrep Tusculum sendte Fredrik I Barbarossa en ny kontingent av tropper for dens forsvar. Kommunen i Roma var imidlertid i stand til å ødelegge byen den 17. april 1191 med samtykke fra pave Celestin III og fra Henrik VI av Det tysk-romerske rike, sønn av Fredrik I Barbarossa.

Roger av Hoveden skrev «lapis supra lapidem non remansit», faktisk tok hæren til Kommunen i Roma steinene fra Tusculums murer som krigsbytte for Roma. Etter ødeleggelsen av Tusculum ble byen skogland og beiteområde. De ødelagte bygninger ble steinbrudd for nabobyene.

I 1806 kom de første forsøkene på arkeologiske utgravninger av toppen på Tuscolohøyden av Lucien Bonaparte. I 1825 gravde arkeologen Luigi Biondi for å finne Tusculum, engasjert av dronning Maria Christina av De to sicilier, ektefelle av Karl Felix av Savoia. I 1839 og 1840 ble arkitekten og arkeologen Luigi Canina engasjert av den samme kongelige familien, og gravde i teaterområdet i Tusculum. De oldtidsgjenstander som ble utgravd ble sent til Savoie-slottet i Agliè i Piemonte.

I 1890 kom Thomas Ashby til Roma som direktør av Den britiske skolen i Roma. Han var en eksepert på topografien til oldtidsmonumenter og studerte disse i Tusculum, og rapporterte resultatene i The Roman Campagna in Classical Times utgitt i London i 1927.

I 1955 og 1956 utgravde arkeologen Maurizio Borda en nekropolis med askeurner.

Fra 1994 til 1999 ble den hittil siste arkeologiske undersøkelsen gjort av arkeologen Xavier Dupré og hans gruppe ved Escuela Espanola de Historia y Arqueologia en Roma.

I høymiddelalderen var det tre kirker i Tusculum: En for Frelseren og en for Den hellige treenighet «in civitate», mens den for Sankt Thomas lå i akropolis. Det greske klosteret til Sankt Agata lå ved foten av Tuscolohøyden og ved vegen Via Latina. Den ble grunnlagt i 370 av en basiliansk munk ved navn Johannes av Cappadocia, en disippel av Basilios den store. Han fraktet med seg relikviene av mesteren, gitt til ham av munken Gregor av Nazianz. Sankt Nilus den yngre døde i dette greske klosteret den 27. desember 1005.

Portrettet «Madonna del Tuscolo», i dag plassert i en liten aedicule på Tuscoloåsen, er en reprudksjon av et tidligere original ikon fra Tusculum, et krigsbytte som i dag er klosteret Santa Maria i Grottaferrata.

I det urbane området sør for byen, mellom byen og Via Latina, er det arkeologiske bevis på gravsteder ved middelalderkirke som lå i ruiner etter 1191 og er datert til 1200-tallet. Det ble funnet i 1999.

Tusculums kors var der allerede i 1840, noe som ble rapportert av kardinal Nicholas Wiseman, rektor ved Collegium Anglorum, den engelske presteskole i Roma. I oktober 1864 bygde studenter fra denne skolen opp igjen søylesokkel fra det gamle kors. Nå på toppen av Tuscolohøyden er det et alter og et jernkors som er 19 meter høyt. Korsets høyde symboliserer at det ble bygget 19 århundrer siden Jesus’ død.

• Spansk arkeologisk nettsted
• Italiensk kulturnettsted
• Engelsk oversettelse av romeske oldtidsgjenstander, The Roman Antiquities – Dionysius av Halicarnassus (hos LacusCurtius)
• Cassius Dio, Roman History (Engelsk oversettelse ved LacusCurtius)

• Richard Stillwell, red. Princeton Encyclopedia of Classical Sites, 1976: «Tusculum, Latium, Italia»
• Denne artikkelen inneholder materiale fra Encyclopædia Britannica Eleventh Edition, en publikasjon som nå er offentlig eiendom.
• Cassius Dio Roman History
• Dionysius av Halicarnassus: The Roman Antiquities
• Thietmar av Merseburg – Chronicle
• Roger av Hoveden – Chronica
• Gregorovius, Ferdinand. Rome in the Middle Ages Vol. IV Part 1. 1905
• William Gell: The Topography of Rome and its Vicinity with Map". 2 bind. London, 1834. [Rev. og forstørret av Edward Henry Banbury. London 1846]
• William Gell: Analisi storico-topografico-antiquaria della carta de' dintorni di Roma secondo le osservazione di Sir W. Gell e del professore A. Nibby. Rome 1837 [2. rev. utg. 1848]
• Thomas Ashby: The Roman Campagna in Classical Times – London 1927
• G. Bagnani: The Roman Campagna and its treasures – London 1929
• G.E. Mc Cracken: A History of Ancient Tusculum – Washington 1939
• B. Goss: Tusculum in PECS (Princeton Encyclopedia of Classical Sites) – 1976
• T.J. Cornell: The beginnings of Rome: Italy and Rome from the Bronze Age to Punic War – London 1995 – ISBN 0-415-01596-0
• Xavier Dupré: Scavi archeologici di Tusculum – Rome 2000 – ISBN 88-900486-0-3