Referanseløs: Denne artikkelen inneholder en liste over kilder, litteratur eller eksterne lenker, men enkeltopplysninger lar seg ikke verifisere fordi det mangler konkrete kildehenvisninger i form av fotnotebaserte referanser. Du kan hjelpe til med å sjekke opplysningene mot kildemateriale og legge inn referanser. Opplysninger uten kildehenvisning i form av referanser kan bli fjernet.
Cicero vokste opp i en velstående familie, skjønt ingen i familien hans var adelige. Datidens politiske embeter var nesten utelukkende kontrollert av en gruppe aristokratiske familier som hadde holdt disse stillingene i generasjoner. Til tross for en utmerket utdannelse i Roma, Aten og på Rhodos hadde han derfor i utgangspunktet bare to mulige karrierevalg. Det ene alternativet var en militær løpebane, da suksess innen hæren ble ansett å stamme fra vedkommendes enestående personlige evner og derfor gjerne medførte popularitet og politiske muligheter. Cicero, derimot, hadde ikke noe til overs for militæret, og valgte derfor det andre alternativet, som var en karriere innen jusen.
Etter å ha studert rettsvitenskap, retorikk og filosofi, begynte han sin karriere som advokat. En karriere som jurist kunne føre til politisk suksess og innflytelse av flere grunner. For det første fikk jurister mye erfaring i retorikk og det å holde taler. For det andre skapte høy-profilerte saker mye oppmerksomhet og popularitet for vordende politikere. Og sist, men ikke minst, kunne vellykkete jurister bygge et nettverk av politiske kontakter. Dette siste punktet var helt avgjørende på Ciceros tid, da politisk motsetninger ikke bygde på partitilhørighet eller politisk ideologi, men i stedet var basert på løse, skiftende nettverk av personlige vennskap og forpliktelser.
Cicero viste seg å være en utmerket taler og advokat, og en skarpsindig politiker. Han ble valgt til samtlige av de viktigste romerske embetene (kvestor, edil, pretor, og konsul) på første forsøk og ved yngste alder tillatt ved lov. Høydepunktet i karrieren hans var da han ble konsul i 63 f.Kr. I denne egenskapen avslørte og avverget han den catilinske sammensvergelsen, der en gruppe medsammensvorne planla å ta over den romerske staten med makt. Ved denne anledningen holdt han sine berømte fire taler mot Catilina.
De neste årene ble svært turbulente, og i 60 f.Kr. tok Julius Cæsar, Pompeius og Crassus (også kjent som det første triumviratet) kontroll over romersk politikk. Triumviratet prøvde gjentatte ganger å få Cicero på sin side på grunn av hans popularitet og personlige egenskaper, men Cicero forble lojal til senatet og republikken. I 58 f.Kr. innførte derfor domstolen Clodius (en av Cæsars tilhengere) en retroaktiv lov som fratok det romerske statsborgerskapet fra enhver som drepte en romersk innbygger uten lov og dom. I forbindelse med den catilinske sammensvergelsen hadde Cicero fått henrettet fem av de medsammensvorne uten lov og dom.[omstridt – diskuter] Den nye loven førte derfor til opptøyer og fysiske angrep på Cicero, som måtte gå i eksil samt at alt han eide ble konfiskert. I eksilperioden kunne ikke Cicero lenger ta del i romersk politikk, og dette var derfor første gang han som voksen kunne studere filosofi over tid.
Etter ca. halvannet år endret de politiske forholdene seg, slik at Cicero fikk eiendeler og eiendommer tilbake, samt at han kunne reise tilbake til Roma. Derimot kunne han fortsatt ikke inneha verv som politiker, og han arbeidet derfor videre med sine filosofiske studier. Mellom 55 og 51 f.Kr. skrev han om taleren (De Oratore), staten (De Re Publica) og lovene (De Legibus). Triumviratet kollapset etter Crassus' død, og i 49 f.Kr. krysset Cæsar elven Rubicon med opprørerhæren sin fra Gallia og inn i Italia. Dette utløste en borgerkrig mellom ham selv og Pompeius. Cicero var på Pompeius' side, men bare halvhjertet. Han mente på dette tidspunktet at spørsmålet ikke var om Roma ville bli en republikk eller et diktatur (ev. kongedømme), men hvorvidt Pompeius eller Cæsar ville ende opp som ubestridt leder. Hvem av dem som ble konsul eller diktator spilte liten rolle for Cicero, som anså et kongedømme som en katastrofe for Roma uansett. Cæsar og hæren hans vant i 48 f.Kr., og Cæsar ble da utnevnt til diktator, først for 6 måneder, og senere utnevnte han seg selv som diktator på livstid. Cicero fikk da et offentlig amnesti, men ble tvunget til å holde seg unna politikken. Han konsentrerte seg derfor i stedet om å studere og skrive om filosofi, og han utga resten av de filosofiske tekstene sine i årene som fulgte.
Cæsar ble myrdet av en gruppe senatorer i mars 44 f.Kr. Cicero var vitne til mordet, men var ikke selv del av sammensvergelsen. I stedet tok han etter mordet på Cæsar parti mot Marcus Antonius i maktkampen som oppsto mellom Antonius, Marcus Lepidus og Octavian (senere kalt Augustus). Cicero håpet fortsatt på gjeninnførelsen av den romerske republikken, og med Cæsar død kunne senatet igjen gjøre seg gjeldende, og det var i senatet at Cicero nå fremførte en serie berømte taler der han gjorde Antonius til «statens fiende» og iherdig forsvarte Roms republikanske forfatning.
Antonius, Lepidus og Octavian klarte imidlertid å enes om å dele makten. De opprettet en liste over hvem de ønsket å få drept, og som del av maktfordelingen fikk hver enkelt lov til å eliminere disse fiendene. Antonius satte ikke bare Cicero, men også sønnen, broren og nevøen hans på dødslisten sin, noe Octavian valgte å godta til tross for at Cicero hadde vært delaktig i Octavians suksess. Cicero, broren og nevøen hans flyktet derfor fra Italia. Broren og nevøen stoppet underveis for å skaffe mer penger til turen, og ble da drept, mens Cicero selv fortsatte flukten. Plutark beskriver scenen der Cicero blir tatt igjen og myrdet av forfølgerne sine i år 43 f.Kr., 63 år gammel. Antonius naglet deretter Ciceros hode og hender til talerstolen i senatet til skrekk og advarsel. Ciceros sønn, også kalt Marcus, var i Hellas på dette tidspunktet og unngikk å bli drept. Han ble konsul i år 30 f.Kr. under Octavian, som hadde beseiret Antonius etterat det andre triumviratet kollapset. Som konsul fikk Marcus den yngre for øvrig anledning til å annonsere Antonius' selvmord til senatet, men det fins dessverre ingen opptegnelser av denne talen.
Ciceros veltalenhet kan sees bevart i mer enn 50 politiske og juridiske taler og skrifter: Om taleren, Brutus, Om staten, Om gudenes vesen med flere. Det finnes dessuten over 600 brev. Cicero, som var stoiker, anses som far til den klassiske latinske prosa.
Hva angår filosofi, regnes Cicero i våre dager ikke som noen eksepsjonell filosof, fordi mange av tekstene hans anses som avledninger og ikke originale ideer. Hans tekster forble ikke desto mindre populære og allment lest langt inn i det 19. århundre. Et eksempel på denne innflytelsen er St. Augustins påstand om at det var Ciceros «Hortensius» (en tekst som er gått tapt i ettertid) som vendte ham bort fra et syndig liv mot filosofien og til sist mot Gud.
En rekke av Ciceros brev, taler og filosofiske verker er oversatt til norsk.
De Inventione (Om oppfinnelser) – Cicero skrev denne håndboken om retorikk og taler mens han fortsatt var tenåring. Han avskrev den senere i livet med at hans andre retoriske verk overgikk dette.
De Optimo Genere Oratorum
Topica
De Oratore (Om taleren) – Dette er en lengre dialog om den ideelle taler, med diskusjoner om legningen og forholdet mellom lov, filosofi og retorikk. Cicero setter retorikk høyere enn både lov og filosofi, da han argumenterer for at den ideelle taler vil ha mestret både jus og filosofi for så å tilføre veltalenhet i tillegg. Han påpeker at i gamle dager foregikk undervisningen i filosofi og retorikk samlet, og at det er uheldig at disse nå har blitt skilt. Cicero mener for øvrig at den beste taleren også vil være det beste mennesket. Vedkommende vil ifølge ham forstå hvilket levesett er riktig og ta en ledende rolle innen politikken for å instruere andre om det samme ved å holde taler, innføre gode lover, og sette et eksempel med sin egen livsførsel.
De Fato (Om skjebnen)
Paradoxa Stoicorum (Stoiske paradokser) – Cicero gjør her rede for 6 stoiske prinsipper: moralsk verdi er det eneste gode; dyd er tilstrekkelig for å skape lykke; alle synder og dyder er likestilte; enhver tåpe er gal; kun den vise mann er virkelig fri; og kun den vise mann er virkelig rik. Disse emnene tas opp igjen i Tusculanæ Disputationes (Samtaler på Tusculum).
De Partitione Oratoria (Om talekunstens bestanddeler)
Brutus – Dette er en historisk oversikt over retorikk i Hellas og Roma der Cicero ramser opp hundrevis av talere og deres kjennetegn, styrker og svakheter. Det er også en del abstrakte diskusjoner av talekunst. Cicero sier at taleren må veilede lytteren, gi ham glede, og bevege følelsene hans. I likhet med Om taleren, påpeker Cicero her at en ekte taler må være skolert innen filosofi, historie og juss for å få de egenskapene som kreves av en leder for samfunnet.
Orator (Taler) – Dette er et brev om emnet «den perfekte taler», og inneholder bl.a. et forsvar av Ciceros egen retoriske stil (Cicero var aldri kjent for sin beskjedenhet). Teksten fremhever at taleren må være i stand til å bevise ting til publikummet, behage dem, og påvirke følelsene deres.
De re publica (Norsk tittel: Om staten) – Denne teksten beskriver det ideelle samfunnet, slik det kan skapes av taleren beskrevet i «Om taleren». Cicero prøver med denne teksten å gi den filosofiske begrunnelsen for de romerske institusjonene og å demonstrere at inntil nylig (dialogen finner sted i 129 f.Kr.) har romersk historie gradvis perfeksjonert republikken, som nå er overlegen alle andre styringsformer fordi det er et blandet styre. Med dette mener Cicero at republikken kombinerer elementer av monarki, aristokrati, og demokrati i akkurat den rette blandingen. Men selv denne styringsformen kan ødelegges, noe som ifølge Cicero holder på å skje på grunn av aristokratiets moralske forfall. Cicero bruker dette til å forklare viktigheten av et aktivt, ærbart liv; samfunnets byggestener, inkludert samspillet mellom alle mennesker; politikerens rolle; og konseptet «naturlig lov».
De Consulatu Suo (Trøst) – Denne teksten har gått tapt bortsett fra utdrag gjengitt av andre forfattere. Cicero skrev den for å bearbeide sorgen over datteren Tullias død ved å bruke filosofi, men ut ifra brevene hans vet vi at han ikke lyktes helt.
De Legibus (Om lovene) – I denne boken forklarer Cicero hvilke lover som ville bli fulgt i det ideelle samfunnet. Basert på naturretten argumenterer Cicero for at enhver gyldig lov har sitt opphav i naturen, og at lover der dette ikke er tilfelle (for eksempel lover vedtatt av en tyrann) dermed ikke er sanne lover. Gudene tar del i fornuften, og på grunn av dette kan de sies å ta del i menneskenes samfunn. Mye av den resterende dialogen er derfor fokusert på religiøs lov.
De Finibus bonorum et malorum (Om det høyeste mål for godt og ondt). Denne teksten er grunnlaget for den opprinnelige Lorem ipsum (Meningsløs pseudolatin-tekst til å illustrere typografisk utseende i grafisk design).
^Digital Prosopography of the Roman Republic, Digital Prosopography of the Roman Republic ID 3940, besøkt 10. juni 2021[Hentet fra Wikidata]
^abcdefgDigital Prosopography of the Roman Republic, oppført som M. Tullius (29) M. f. M. n. Cor. Cicero, Digital Prosopography of the Roman Republic ID 2072, besøkt 10. juni 2021[Hentet fra Wikidata]
«De oratore» I: Romersk retorikk. Cicero, Quintilian, Tacitus ; innleiing og omsetjing av Hermund Slaattelid. Samlaget, 1993/2009 ISBN 978-82-521-7478-6 ((no) ebok)
Retorikk og filosofi : eit brev til Brutus : samtalar om filosofi. Omsetjing og merknader ved Hermund Slaattelid. Samlaget, 1995. ISBN 82-521-4247-8 ((no) ebok)
_-_Palazzo_Nuovo_-_Musei_Capitolini_-_Rome_2016.jpg)
