Nekropolis

Se også: Nekropolis (bok)
Inngang til kapell i katakombene ved Kom El Shoqafa, Alexandria, Egypt. Ett av de tre etasjene i nekropolis fra gresk-romersk tid, 100-tallet e.Kr.

Nekropolis (gresk «de dødes by» nekros, «død», og polis, «by»)[1] er en betegnelse på et større gravsted nær antikke steder eller byer. Begrepet er fra senlatin, opptatt fra greske νεκρόπολις, nekropolis, som refererte til et særskilt gravsted i nærheten av byen Alexandria, katakombene ved Kom El Shoqafa.[1]

Begrepet innebærer et særskilt gravsted en avstand fra en by i motsetningen til graver innenfor en by, noe som var vanlig på ulike steder og ulike perioder i historien. De er forskjellige fra gravfelt som ikke har levninger over bakken. Nekropolis kan også henvise til samlinger av graver under bakken i katakomber, innhogd i fjellet med egne avlukker for mumiene. Mens begrepet vanligvis er forbeholdt antikke steder, har det også blitt benyttet for en del moderne kirkegårder som Glasgow Necropolis.

Historie

Mastabaer på Giza nekropolis med Khafrepyramiden i bakgrunnen.

Giza nekropolis i oldtidens Egypt er et av de eldste og antagelig det mest velkjente i verden ettersom Pyramidekomplekset ved Giza var inkludert i Verdens syv underverker i antikken. I tillegg til pyramidene som var reservert som gravsed for faraoene, inkluderte de egyptiske nekropolis mastabaer («evighetens hus») som var begravelsesmonumenter bestemt for de eldste kongene av landet.[2] Senere da det ble tradisjon at kongene (farao) å bli gravlagt i pyramider, ble mastabaen den foretrukne graven for å begrave kongens nærmeste hoff, vesiren og de øverste embetsmenn. Det er særskilt tydelig på Gizaplatået hvor det ble reist hundrevis av mastabagraver ved siden av pyramidene.[3][4]

Naqsh-e Rustam er persisk nekropolis fra oldtiden, lokalisert rundt 12 km nordvest for Persepolis i hva som i dag er provinsen Fars i Iran. Det eldste relieffet er datert til rundt 1000 f.Kr. Selv om den er hardt ødelagt gir den et svak bilde av en mann med et uvanlig hodekledning og er antatt å være av elamittisk opprinnelse, et oldtidsrike øst for Sumer og Akkad. Billedframstillingen er en del av et større bilde, hvor det meste av det ble fjernet på ordre av Bahram II av Persia på midten av 200-tallet e.Kr. Fire graver som tilhørte akamenidekongene er hogd ut av fjellet i en betydelig høyde over bakken. Graven er lokalt kjent som «persiske kors» etter formen på fasaden av gravene. Senere la sasanidekongene til en rekke relieffer hogd ut over gravene.[5][6]

Nekropolisen Naqsh-e Rustam. Rekkefølgen på gravene fra venstre: Dareios II, Artaxerxes I, Dareios I og Xerxes I.
Nekropolisen Naqsh-e Rustam. Rekkefølgen på gravene fra venstre: Dareios II, Artaxerxes I, Dareios I og Xerxes I.

I mykensk tid, bronsealderperioden som er datert før antikkens Hellas, kunne graver bli utført på innsiden av byen. Eksempelvis ble de kongelige gravene i Mykene på Peloponnes lokalisert i et eget område innenfor bymurene. Dette endret seg i løpet av den antikke greske perioden da nekropolis vanligvis på lagt på linje med veiene utenfor byen. Det eksisterte til en viss grad variasjoner innenfor den antikke gresek verden. Sparta, som klynget seg til arkaiske tradisjoner lengre enn andre greske bystater, var kjent for å fortsette praksisen med graver innenfor byen.[7]

Gravhaug er plassert langs en gate i Banditaccia nekropolis i Cerveteri.
Etruskisk sarkofag med malt keramisk figur på lokket.

Etruskerne, et oldtidsfolk i sentrale Italia før romerne, tok konseptet med «de dødes by» helt bokstavelig. Den typiske graven i nekropolisen Banditaccia ved Cerveteri i nordlige Latium består av en gravhaug som dekker en eller flere underjordiske graver som er hogd ut av fjellet. Disse gravene består av tallrike kamre og var omfattende dekorert som etruskernes samtidige bolighus. Arrangementet i gravhaugen var et rutenett med gater ga den en framtoning tilsvarende byene til de levende.[8] Kunsthistorikeren Nigel Spivey mener at betegnelsen gravlund er utilstrekkelig og argumenterer at betegnelsen nekropolis kan rettferdiggjøres for slike sofistikerte gravsteder.[9][10] Etruskiske nekropliser var vanligvis lokalisert på bakketopper eller i skråningen av bakker.[11]

I antikkens Roma begravde familier sine slektninger i sine egne hjem grunnet den romerske praksisen med forfedredyrkelse. Tolvtavleloven (latin: lex duodecim tabularum) i 449 f.Kr. forbød dette og gravlegge innenfor bymurer, noe som nødvendiggjorde at romerne tilpasset seg praksisen med å gravlegge sine døde i nekropoliser.[12]

Glasgow Necropolis er en viktoriansk gravlund i Glasgow i Skottland. Den ligger på en lav, men framstående høyde øst for Glasgowkatedralen (Sankt Mungos katedral). Femti tusen er har blitt gravlagt her, men typisk for perioden er at kun en liten prosentandel er navngitt på monumenter og ikke alle graver har en steinmarkering. Rundt 3 500 monumenter finnes her. Gravstedet ble offisielt åpnet i april 1832.[13] Stedet ble beskrevet av arkitekthistorikeren James Stevens Curl som «bokstavelig en by av døde.» Innfødt i Glasgow, skuespilleren Billy Connolly har uttalt at «Glasgow er litt som Nashville, Tennessee: den bryr seg ikke mye om de levende, men tar seg virkelig godt av de døde.»[14]

Referanser

  1. ^ a b «necropolis (n.)», Online Etymology Dictionary
  2. ^ «Mastaba: definition», Collins Dictionary
  3. ^ Reisner, George A. (1934): The History of the Egyptian Mastaba Arkivert 11. desember 2015 hos Wayback Machine. (PDF), Le Caire Imprimerie De L’institut Francais D’archéologie Orientale
  4. ^ «The mastaba of Meryre-Nefer», Osirisnet
  5. ^ «Naghsh-e-Rostam», Marvdasht
  6. ^ Lendering, Jona (2009): «Naqsh-i Rustam», Livius.org
  7. ^ Erasmo, Mario (2012): Death: Antiquity and Its Legacy, London: I.B. Tauris, ISBN 9781848855571, s. 74
  8. ^ Gardner, Helen; Kleiner, Fred S. (2010): Gardner's Art Through the Ages: The Western Perspective, Boston, MA: Cengage Learning, ISBN 9780495573555, s. 148
  9. ^ Worpole, Ken (2003): Last Landscapes: The Architecture of the Cemetery in the West, London: Reaktion Books, ISBN 9781861891617, s. 79–84
  10. ^ Spivey, Nigel; Squire, Michael (2004): Panorama of the Classical World, London: Thames & Hudson Ltd., ISBN 9781606060568, s. 17.
  11. ^ Erasmo, Mario (2012): Death: Antiquity and Its Legacy, London: I.B. Tauris, ISBN 9781848855571, s. 76–77.
  12. ^ Kyle, Donald G. (1998): Spectacles of Death in Ancient Rome, London: Routledge, ISBN 9781134862719, s. 145.
  13. ^ Glasgow Necropolis Heritage Trail, Glasgow City Council
  14. ^ Billy Connolly's World Tour of Scotland (1994)

Se også

Eksterne lenker