PROFILPELAJAR.COM

Ronald Fangen
Født	29. apr. 1895; Kragerø
Død	22. mai 1946 (51 år); Fornebu
Beskjeftigelse	Skribent, journalist, litteraturkritiker
Nasjonalitet	Norge
Gravlagt	Ringsaker kirke
Språk	Norsk
Utmerkelser	Gyldendals legat (1940)
	Ronald Fangen på Commons

Ronald August Fangen (1895–1946) var en norsk forfatter, journalist og kritiker.

Familie

Han var sønn av ingeniør Stener August Fangen (f. 1858) og Alice Maud Lister (f. 1864), som den nest yngste av seks barn. Han hadde søsknene Alice (1884–86), Christian (1886–1940)^[7], Stener (1888–1912), Wilhelm (f. 1890) og Knut (f. 1898). Familienavnet stammet fra hans tippoldefar, regimentskirurg Anton Wilhelm von Fangen (1739–1804), som var født i Oldenburg men virket i Kristiansand. Oldefaren Anton Wilhelm Fangen (1799–1872) var prest i Vestre Aker og bestefaren Niclaus Stener Fangen (1830–89) var overtollbetjent i Bergen.

Faren var utdannet ved Trondhjems tekniske skole, og startet opp Skåtøy bruk på Tåtøy ved Kragerø, senere kalt Fangensaga. Moren var av en engelsk slekt. Ekteskapet mellom dem ble oppløst i 1900, da Ronald var fem år gammel. Etter skilsmissen arbeidet faren ved anlegget av Bergensbanen og ved anlegg av moloer i Nord-Norge, mens moren startet høyfjellsstue på Finse. Tre av brødrene reiste utenlands; Christian Fangen bosatte seg som ingeniør i Sør-Amerika, Wilhelm Fangen drog til Australia, og Knut Fangen til Dakota i USA.

Liv og virke før annen verdenskrig

Etter foreldrenes skilsmisse kom Ronald til å bo dels hos moren på Finse, og dels hos slektninger i Bergen, hvor han gikk på skolen. Han var en tidlig moden gutt, og leste forfattere som Dostojevskij og Strindberg og filosofer som Kant og Schopenhauer alt i tenårene. Skolegangen hans kom imidlertid til å bli avbrutt av sykdom, slik at han aldri fikk tatt middelskoleeksamen.

Våren 1912 tok hans eldre bror Stener, som gikk på en teknisk skole i Bergen, sitt eget liv etter å ha blitt beskyldt for juks ved skolen. Samme år besøkte Ronald sin bror Christian, som var ingeniør i Argentina. Han sendte da artikler til Verdens Gang, hvor han ble ansatt som journalist i 1913. I Kristiania var han med i bohemenes krets, blant menn som Sigurd Bødtker, Nils Kjær og Carl Nærup. 1914–18 var han redaksjonssekretær i «Ukens Revy». Hans første roman, De svake, kom i 1915. Et sentralt tema i boken er homofili. Han er en av de første som tar opp temaet i norsk litteratur, og er en viktig del av den homofile litteraturen.^[8] 17. juli 1915 ble han gift med Solveig Nielsen (f. 1889), datter av sogneprest Nielsen, Kristiania. De fikk tre barn, Alice (1916–37), Gurly (f. 1917) og Kitty Margaret (f. 1920). Han flyttet til Danmark i 1918, der han var medredaktør i tidsskriftet «Litteraturen» inntil 1921. I de neste årene virket han som litteraturkritiker i flere norske aviser, som Stavanger Aftenblad, Dagbladet og Tidens Tegn.

I 1920-årene bodde han på Hvalstad i Asker. I 1937 kjøpte han kapellangården Dusgård på Ring i Ringsaker på Hedmarken, tidligere eid av Opplysningsvesenets fond, og med kjente forfattere som Conrad Nicolai Schwach og Barbra Ring og Nils Lie blant tidligere beboere. Fangen grunnla i 1923 det kulturkonservative tidsskriftet Vor Verden, som han redigerte frem til 1930. Fangen var også med på å grunnlegge avisen «Vårt Land» i 1945. Han var formann i Den norske forfatterforening 1928–1933, og ble regnet som stående i den nyere kristne humanistiske tradisjon. I 1928 var han i kraft av sitt verv i Forfatterforeningen primus motor og taler i forbindelse med 100-årsmarkeringen av Henrik Ibsens fødsel. Han sto også bak foreningens festivitas i forbindelse med utdelingen av Nobelprisen i litteratur til Sigrid Undset i 1928. Fangen er kanskje mest kjent for romanen Mannen som elsket rettferdigheten (1934). Samme år sluttet Fangen seg til Oxfordbevegelsen.

I nazistenes fengsel

Sommeren 1940 hadde Fangen flere ganger besøk av tyskerne på sin gård Dusgård. De kjente hans forfatterskap fra før krigen, og visste at han var fiendtlig innstilt overfor nazismen. Så offentliggjorde Fangen i begynnelsen av november 1940 artikkelen «Om troskap» i Kirke og kultur. Dette ble angitt som den direkte foranledning til Fangens arrestasjon, men en sterkere grunn kan ha vært hans utstrakte foredragsreiser samme høst. Han nevner dessuten selv at han ble angitt av en nordmann som hadde snakket med ham på toget mellom Bergen og Oslo.

Han var den første norske forfatter som ble fengslet av okkupasjonsmakten. Det skjedde i begynnelsen av november 1940, da han var i Oslo for å møte sin forlegger Harald Grieg. Han fikk beskjed av tyskerne om å møte i Stortinget. Han møtte opp, uten å ane at han skulle arresteres. Her ble han forhørt og deretter bragt til Møllergata 19, hvor han satt på enecelle til over nyttår 1941. Fengselsoppholdet tæret hardt på helsen hans, men han led ellers ingen overlast. Han fikk ofte besøk av biskop Eivind Berggrav. I denne tiden var han flere ganger til forhør hos Gestapo på Victoria terrasse, og fikk flere ganger beskjed om at han skulle løslates, uten at noe skjedde. Over nyttår 1941 ble han overført fra Møllergaten til den tyske avdelingen ved Ullevål sykehus, hvor forholdene var mildere, og han ble bevoktet av norske poltifolk.

Etter familien Hamsuns inngripen hos Reichskommissar Terboven ble Fangen løslatt og kjørt hjem til Dusgård av tyskerne natt til 24. juni 1941.^[9] Han ble senere innkalt til nye forhør hos Gestapo, men ikke arrestert igjen.

Fangen hadde mulighet til å skrive under deler av fengselsoppholdet, og snart etter løslatelsen redigerte eller skrev han en beretning om fengselsoppholdet. Det var trolig meningen at beretningen skulle utgis, men han rakk aldri å fullføre den før sin død. I nazistenes fengsel 1940–1941 ble først utgitt i 1975.^[10]

Etter krigen

Etter krigen var han engasjert i Kristelig Folkeparti og i den nystartede avisen Vårt Land som han var en av initiativtakerne til. Men 22. mai 1946, da han var på vei til Stockholm, omkom han i en flyulykke på Snarøya som ble kjent som Snarøy-ulykken. Ti passasjerer og besetningen på tre omkom. Flyet var en tidligere Luftwaffe-maskin. Blant de omkomne var også den kjente svenske kunstmaleren Isaac Grünewald.

Han er begravet ved Ringsaker kirke like sør for hovedskipets sydportal.

Hans manuskript om fengselsoppholdet under krigen ble liggende hos en venn helt til det i 1975, da Fangen ville ha fylt 80 år, ble utgitt som I nazistenes fengsel. Noe av stoffet hadde han brukt i romanen En lysets engel, utgitt i 1945. Her skildres to søskenbarn som dør på hver sin side i krigen. På en og samme dag i 1943 står i en norsk avis to dødsannonser etter hverandre, den ene for Harald Mørk Moe, død i Tyskland 20. august 1943; den andre for fetteren hans, Carsten Mørk Frigård, falt i Russland 12. august 1943. De var gode venner og i slekt, oppvokst i samme miljø, opptatt av de samme interessene, og begge var glade i landet sitt. Likevel gikk den ene inn i hjemmefronten og dør i en tysk konsentrasjonsleir, mens den andre gikk inn i Nasjonal Samling og setter livet til som medlem av regiment Nordland. Historien berettes av en eldre fetter, en ung prest, og Fangen reiser spørsmål om ikke nazismen også forledet oppriktige idealister.

Verker

1915 De svake (roman)
1916 Slægt føder slægt (roman)^[11]
1918 En roman (roman)
1919 Streiftog i digtning og tænkning (essay)
1920 Syndefald (skuespill)
1922 Fienden (skuespill, omarb. 1931)
1925 Den frie søn (skuespill)
1926 Den forjættede dag (skuespill)
1927 Tegn og gjærninger (essay)
1929 Nogen unge mennesker (roman)
1931 Erik (roman)
1932 Duel (roman)
1933 En kvinnes vei (roman)
1934 Mannen som elsket retferdigheten (roman)
1934 Dagen og veien (essay)
1935 Som det kunde ha gått (skuespill)
1935 En kristen verdensrevolusjon (religiøst skrift)
1936 På bar bunn (roman)
1936 Paulus og vår egen tid (religiøst skrift)
1937 Allerede nu (roman)
1938 Kristendommen og vår tid (religiøst skrift)
1939 Borgerfesten (roman, første del av Kvernen som maler langsomt)
1945 En lysets engel (roman)
1946 Presten (roman, utgitt posthumt, andre del av Kvernen som maler langsomt)
1947 Nåderiket (prekensamling, utgitt posthumt)
1975 I nazistenes fengsel

Priser og utmerkelser

Gyldendals legat 1940.

Litteratur

Carl Fredrik Engelstad: Ronald Fangen: en mann og hans samtid. 1946.
Egil Yngvar Elseth: Ronald Fangen. Fra humanist til kristen. Gyldendal, 1953.
Bernt T. Oftestad: Kristentro og kulturansvar hos Ronald Fangen. Gyldendal, Oslo 1981.
Reidar Huseby (red.):Frihet, ansvar, tjeneste. Ronald Fangens liv og visjon. Verbum Forlag, 1995.
Jan Inge Sørbø: Over dype svelg. Eit essay om Ronalds Fangens aktualitet. Gyldendal, 1999.

Referanser

^ ^a ^b Proleksis Encyclopedia, oppført som Ronald August Fangen, Proleksis enciklopedija-ID 20426^{[Hentet fra Wikidata]}
^ ^a ^b Autorités BnF, BNF-ID 12472432s^{[Hentet fra Wikidata]}
^ ^a ^b Brockhaus Enzyklopädie, Brockhaus Online-Enzyklopädie-id fangen-ronald, besøkt 9. oktober 2017^{[Hentet fra Wikidata]}
^ Norsk biografisk leksikon, oppført som Ronald August Fangen, Norsk biografisk leksikon ID Ronald_Fangen, besøkt 9. oktober 2017^{[Hentet fra Wikidata]}
^ GeneaStar, GeneaStar person-ID fangenr^{[Hentet fra Wikidata]}
^ http://data.bnf.fr/ark:/12148/cb12472432s; Autorités BnF; besøksdato: 10. oktober 2015; BNF-ID: 12472432s.
^ Studentene fra 1905 : biografiske opplysninger samlet til 50-års-jubileet 1955. s. 43.
^ «Ronald Fangen». Skeivt arkiv. 27. januar 2017. Besøkt 3. november 2017.
^ «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 2. februar 2019. Besøkt 1. februar 2019.
^ https://www.nb.no/nbsok/nb/8dc6b472f142af318b79bca11a67bf40?lang=no#0
^ Slægt føder slægt på Nasjonalbilioteket

Eksterne lenker

Forrige mottaker: Johan Falkberget	Vinner av Gyldendals legat delt med Sigurd Christiansen og Sigurd Hoel (1940)	Neste mottaker: Gunnar Reiss-Andersen og Kristian Elster