PROFILPELAJAR.COM

Pungand
	Pungand (hunn)
	Nomenklatur
	Biziura lobata; Shaw, 1796
	Synonymi
	Anas lobata, ; Biziurini
	Populærnavn
	pungand, ; muskand, ; bisamand
	Klassifikasjon
Rike	Dyreriket
Rekke	Ryggstrengdyr
Klasse	Fugler
Orden	Andefugler
Familie	Andefamilien
Underfamilie	Skarvender
Slekt	Biziura
	Miljøvern
	IUCNs rødliste:
	ver 3.1 LC — Livskraftig
	Økologi
Habitat:	akvatisk, våtmark
Utbredelse:	Australia (endemisk)
	grønn: året rundt ; blå: sesong/regntid
	Inndelt i
	se inndeling;

Pungand (Biziura lobata) er en art i gruppen av skarvender (Oxyurinae), som inngår som én av fire underfamilien i andefamilien (Anatidae). Pungand er monotypisk for slekten Biziura. Arten er relativt tallrik, livskraftig og endemisk for det sørlige Australia (inkludert Kenguruøya og Tasmania).^[2] To underarter aksepteres.

Etymologi

Det vitenskapelige navnet på arten er Biziura lobata. Slektsnavnet Biziura er satt sammen av de to greske uttrykkene buzēn (βυζην) og oura (ουρα) som betyr henholdsvis sammenfiltret eller tett (som i ei sivmatte/stråmatte) og hale eller stjert.^[3] Artsnavnet lobata stammer fra det greske uttrykket lobos (λοβος) og betyr flik eller lapp (strupepung).^[3]

Taksonomi

Den systematiske posisjonen til denne arten er fortsatt usikker og uavklart. Noen studier antyder at den ikke er særlig nært beslektet med Oxyura, men snarere representerer ei unik linje for seg selv.^[4]^[5] I så måte har Taxonomy in Flux plassert pungand i et tribus (Biziurini) for seg,^[6] men dette savner altså generell støtte i øyeblikket.

Ssp. menziesi har av og til blitt regnet av tvilsom gyldighet, men nyere studier antyder at de to populasjonene har vært genetisk adskilt siden pleistocen. Dette, kombinert med forskjeller i vokaliseringen, kvalifiserer minst til status som selvstendig underart.^[7]^[5]

Biologi

Pungand er ei dykkende and med tung kropp og korte vinger. Fuglene flyter tungt i vannet og flyr sjelden, og de kan bare unntaksvis observeres på land. Arten viser dessuten utpreget kjønnsdimorfisme. Hannen måler cirka 61–71 cm og veier typisk 1 700–3 120 g, og han har et vingespenn på cirka 87 cm og en svært prominent og karakteristisk strupepung. Hunnen måler cirka 53–58 cm og veier typisk 993–1 910 g, og hun har et vingespenn på cirka 72 cm og mangler strupepung.^[5]

Fjærdrakten er sortaktig brun med islett av skjell-aktig fjærlag med tynne hvite kanter. Arten er noe lysere i buken enn på oversiden, mens undervingene er lysere går. Nebbet har en lær-lignende tekstur og er tilnærmet sort, bredt og høyt ved basen. Hannen har en prominent og karakteristisk strupepung hengende under nebbet. Pungen ekspanderer og kollapser ved hjelp av blodtrykket. Den kan bli på størrelse med en golfball. Arten har også er svært eiendommelig og svært bevegelig stjert, med smale, stive og fåtallige sprikende fjær, som kan reises rett opp i vifteform og beveges både framover og bakover fra den posisjonen. Stjerten og overvingene er sorte, mens undervingene er grå. Kjønnene er relativt like, med unntak av at hannen er noe mer ornamentert fjærdrakt, har strupepose og er ganske mye større.^[5]

Pungender er relativt stillferdige fugler, bortsett fra hannens averterende kallelyder, som kan minne om en dyp, langstrekt resonnerende ping-lyd. Denne lyden opptrer sammen med en merkverdig svømmeatferd og vipping med stjerten, mens han bruker de svømmeføttene til å sprute i vannflaten med. Flukt- og alarmkall er ellers ukjent, men grynting og skrikelyder opptrer når fuglene håndteres av mennesker.^[5]

Arten opptrer i våtmarksområder med ferskvann, inkludert myr, sump, dammer, elver og innsjøer (inkludert såkalte billabonger) som er kantet av høyt våtmarksgras (takrørskog, takrør og lignende høye grasvekster). Utenfor hekketiden opptrer ungfugler og ikke-hekkende voksne også på dypere vann, laguner, reservoarer, saline innsjøer og beskyttede kyststrøk med mer.^[5]

Maten består i hovedsak av mindre akvatiske virvelløse dyr, som akvatiske insekter og insektlarver, bløtdyr, små krepsdyr, edderkoppdyr, amfibier, noe småfisk, andres små andunger, og litt akvatisk plantemateriale (primært akvatiske frø). Arten dykker etter maten, ned til seks meter dyp. Dykker gjør den også når den føler seg truet, for eksempel av rovfugler.^[5]

Hekketiden er i hovedsak mellom september og oktober, men den varierer i henhold til vannstanden. Generelt legger hunnen eggene mellom juni og desember. Artens paringssystem er lek-orientert, med opptil tjue hanner som konkurrerer om hver hunn enkelte steder. Dette varierer imidlertid med tiden, noe som kan føre til omfattende promiskuitet, flere paringer, og manglende pardannelser. Begge kjønn er dominante. I det fri er voldsomme kamper mellom rivaliserende hanner og hunner observert. Som oftest ender det med at én eller to dominante hanner står bak farskapet hos et flertall av hunnene.^[5]

Redet er en røff skål-lignende struktur (27–51 cm i diameter) av gress og strå, som fôres innvendig med dun. Det plasseres i tett vegetasjon, cirka 40 cm over vannstanden. Hunnen legger typisk 2–3 blek grønnhvite egg (1–10 egg regnes som normalt, men det er sjelden mer enn seks som klekker). Ved flere egg enn typisk er det mistanke om parasittisme, men dette er foreløpig uavklart. Inkubasjonstiden varer i cirka 24 dager, og hunnen ruger eggene alene. Avkommet har brunsvart dun på oversiden og nærmest hvit på undersiden. De mates av moren. Såkalt interspesifikk parasittisme er vanlig, i det egg etter pungand er funnet i reder etter flere lignende arter. Man antar at avkommet er kjønnsmodent etter cirka ett år.^[5]

Pungand ble tidligere antatt å være flygeudyktig, men i dag vet man at arten faktisk er en ganske god flyger. De er i hovedsak regnet som standfugl, men mange fugler, kanskje flest ungfugler, er involvert i små- eller storskala forflytninger etter hekkesesongen (om våren). Forflytningene henger sammen med vannstandsnivåene og tilgangen på mat i bestemte områder av utbredelsesområdet. De kan blant annet observeres på våtmarksområdene på Nullarbor-sletta når den oversvømmes under regntiden.^[5]

Totalpopulasjonen ble i 2009 anslått til omkring 13 000–33 000 voksne individer, med en synkende trend.^[8]

Inndeling

Inndelingen følger HBW Alive og er i henhold til Carboneras (2018).^[9] Norske navn på arter følger Norsk navnekomité for fugl og er i henhold til Syvertsen et al. (2008, 2017).^[1]^[10] Eventuelle benevnelser i parentes er kun midlertidige beskrivelser, i påvente av et offisielt navn på arten.

Treliste

Anseriformes, andefugler
- Anatidae, andefamilien
  - Dendrocygninae, plystreender
  - Oxyurinae, skarvender
    - Heteronetta (monotypisk)
      - H. atricapilla, gjøkand
    - Nomonyx (monotypisk)
      - N. dominicus, maskeand
    - Oxyura
      - O. jamaicensis, stivhaleand
      - O. ferruginea, andesand
      - O. vittata, trommeand
      - O. australis, blånebband
      - O. maccoa, kafferand
      - O. leucocephala, hvithodeand
    - Biziura (monotypisk)
      - B. lobata, pungand
        B. l. lobata (nominatformen), utbredt i det sørvestre Australia
        
        B. l. menziesi, utbredt i det sørøstre Australia (fra det sentrale Sør-Australia og østover til det sørlige Queensland (inkludert K’gari), syd til Victoria); inkludert Kenguruøya og Tasmania
  - Anserinae, svaner og gjess
  - Anatinae, ender

Referanser

^ ^a ^b Syvertsen, P. O., Ree, V., Hansen, O. B., Syvertsen, Ø., Bergan, M., Kvam, H., Viker, M. & Axelsen, T. 2008. Virksomheten til Norsk navnekomité for fugl (NNKF) 1990-2008. Norske navn på verdens fugler. Norsk Ornitologisk Forening. www.birdlife.no (publisert 22.5.2008). Besøkt 2016-04-10
^ ^a ^b BirdLife International. 2016. Biziura lobata. The IUCN Red List of Threatened Species 2016: e.T22679830A92831295. http://dx.doi.org/10.2305/IUCN.UK.2016-3.RLTS.T22679830A92831295.en. Downloaded on 05 May 2018.
^ ^a ^b Jobling, J. A. (2017). Key to Scientific Names in Ornithology. In: del Hoyo, J., Elliott, A., Sargatal, J., Christie, D.A. & de Juana, E. (eds.) (2017). Handbook of the Birds of the World Alive. Lynx Edicions, Barcelona. (retrieved from www.hbw.com).
^ McCracken, K.G., Harshman, J., McClellan, D.A. & Afton, A.D. (1999) Data set incongruence and correlated character evolution: an example of functional convergence in the hind-limbs of stifftail diving ducks. Syst. Biol. 48(4): 683–714.
^ ^a ^b ^c ^d ^e ^f ^g ^h ⁱ ^j Carboneras, C. & Kirwan, G.M. (2018). Musk Duck (Biziura lobata). In: del Hoyo, J., Elliott, A., Sargatal, J., Christie, D.A. & de Juana, E. (eds.). Handbook of the Birds of the World Alive. Lynx Edicions, Barcelona. (retrieved from https://www.hbw.com/node/52939 on 5 May 2018).
^ Boyd III, John H. (8. oktober 2013). «Taxonomy in Flux: Version 2.63». Besøkt 17. april 2014.
^ Guay, P.J., Chesser, R.T., Mulder, R.A., Afton, A.D., Paton, D.C. & McCracken, K.G. (2010) East-west genetic differentiation in Musk Ducks (Biziura lobata) of Australia suggests late Pleistocene divergence at the Nullarbor Plain. Conserv. Genet. 11(6): 2105–2120.
^ BirdLife International (2018) Species factsheet: Biziura lobata. Downloaded from http://www.birdlife.org on 05/05/2018.
^ Carboneras, C. (2018). Ducks, Geese, Swans (Anatidae). In: del Hoyo, J., Elliott, A., Sargatal, J., Christie, D.A. & de Juana, E. (eds.). Handbook of the Birds of the World Alive. Lynx Edicions, Barcelona. (retrieved from https://www.hbw.com/node/52210 on 15 April 2018).
^ Syvertsen, P.O., M. Bergan, O.B. Hansen, H. Kvam, V. Ree og Ø. Syvertsen 2017: Ny verdensliste med norske fuglenavn. Norsk Ornitologisk Forenings hjemmesider: http://www.birdlife.no/fuglekunnskap/navn/om.php