PROFILPELAJAR.COM

Kenguruøya
Karta («De dødes øy»)
	Geografi
Areal	4 405 km²
Lengde	145 kilometer
Bredde	56 kilometer
Høyeste punkt	Prospect Hill
	Administrasjon
Land	Australia
Delstat	Sør-Australia
Største bosetning	Kingscote (1 200)
	Demografi
Befolkning	4 259 (2006)
Befolkningstetthet	0,97 innb./km²
	Posisjon
	; Kenguruøya; 35°50′00″S 137°15′00″Ø
	Kenguruøya på Commons

Kenguruøya (engelsk: Kangaroo Island) er Australias tredje største øy etter Tasmania og Melvilleøya. Øya ligger i delstaten Sør-Australia 112 kilometer sørvest for delstatshovedstaden Adelaide ved inngangen til Gulf St Vincent. Det nærmeste punktet på fastlandet er Cape Jervis. Øya er 150 km lang og mellom 900 m og 57 km bred, øyas areal er på 4 405 km². Kystlinjen er 540 kilometer lang og det høyeste punktet ligger 307 moh. Øya er skilt fra Yorke-halvøya i nordvest fra Investigator-stredet og fra Cape Jervis i nordøst fra Backstairs Passage.

Historie

Aboriginene på fastlandet kalte øya for Karta («De dødes øy» på et pama–nyunga språk). Man regner med at det var aboriginer bosatt på Kenguruøya for minst 10 000 år siden, da øya ble atskilt fra Australias fastland på grunn av en økning i havnivået. Øya forble tilsynelatende tilgjengelig for båter ved lavvann inntil havnivået stabilisert seg rundt 6000 år siden, da Backstairs Passage ble for grov. Som et resultat av fullstendig adskillelse fra rundt år 5000 til år 2000, ble klimaet gradvis svekket. Flere små ildplasser datert 6000, 5200 og 4300 år har blitt funnet, men det er ukjent om disse tilhører besøkende eller fastboende.

Den britiske oppdagelsesreiseren Matthew Flinders, kaptein på HMS Investigator, kalte landet "Kanguroo (sic) Island" i 1802^[1] etter at han havnet nært Kangaroo Head på den nordlige kysten ved Dudley Peninsula. Han ble fulgt tett av den franske oppdagelsesreiseren Nicolas Baudin, som kartla og navnga store deler av øya (derfor har mange steder på øya franske navn). Selv om franskmennene og britene var i krig på den tiden, møttes Flinders og Baudin fredelig. Begge brukte ferskvannet som sivet ved Hog Bay i nærheten av Frenchman's Rock; tettstedet kalles nå Penneshaw.

Et løst organisert samfunn av selfangere og andre eksisterte på Kenguruøya fra 1802 til Sør-Australia ble etablert som separat koloni i 1836. Selfangerne var røffe menn og kidnappet flere aboriginkvinner fra Tasmania og fastlandet. Kvinnene ble tvunget til å gjøre arbeidet til selfangere, og andre aktiviteter. Tre aboriginkvinner forsøkte å rømme og svømte tilbake til fastlandet, den ene kvinnen overlevde reisen. Det første skipet som ankom var Duke of York kommandert av kaptein Robert Clark Morgan (1798–1864).

Fossilfunn

I 2011 ble det funnet fossiler av seks sammensatte øyne på et arkeologisk utgravningssted på øya. Fossilene er datert til kambrium-perioden (515 millioner år siden). Fossilfunnet beskrives som et av de største i moderne historie. Øynene er tilsvarende i kompleksitet til dagens moderne leddyrs, hadde utviklet seg i en tid da det var tenkt skapninger fortsatt hadde bare en veldig grunnleggende visjon eller proto-øyne.^[2]

Bosetninger

Den største byen på Kenguruøya er Kingscote med ca. 1 200 innbyggere. Den var Sør-Australias første offisielle bosetning da den ble grunnlagt 27. juli 1836. Den var påtenkt som hovedstad for kolonien Sør-Australia, men ressursgrunnlaget på øya var for dårlig for den store befolkningsutvidelsen en hovedstad ville medført. Derfor ble den nye hovedstaden bygget ut i Adelaide i stedet.

Penneshaw er den nest største bosetninger på øya med en befolkning på rundt 300 innbyggere. Den ligger på den nordøstlige delen av øya og har fergeavganger til fastlandet.

Andre bosetninger er Parndana og American River.

Referanser

^ «Transcription of Journal of Matthew Flinders» (på eng). State Library of South Australia. 17. juni 2008. s. 170 (23. mars 1802). Arkivert fra originalen 2. februar 2009. Besøkt 19. desember 2011.
^ ABC News (Australia) (30. juni 2011). «Ancient discovery puts world's scientific eyes on Kangaroo Island» (på eng). Besøkt 19. desember 2011.