Gruppen med podencoer utmerker seg gjennom svært lik anatomi, selv om de varierer en del i størrelse. Slektskapet til mynder og pariahhunder er trolig svært nært. Mange steder i verden blir de også regnet som mynder, eller en gren av myndene, for eksempel i Storbritannia og USA. Nå viser ny forskning at dette også er tilfellet, men det gjelder ikke alle mynder.[1] Podencoene har slank, strømlinjeformet kropp, med et forholdsvis dypt og smalt bryst og godt opptrukket buklinje. Hodene er tilnærmet pyramideformet og skallen langstrakt og relativt flat. Alle rasene har (i motsetning til tradisjonelle mynder) triangulære stående ører, som i størrelse varierer fra mellomstore til store. I likhet med myndene bærer også podencoene halen hengende som en sabel når de ikke løper, jakter eller er opphisset.
Tesem er synonym med selveste urmynden, men er vanskelig å ta til inntekt for en bestemt rase i dag. Den har likhetstrekk med såvel podencoer som primitive mynder. Noen mener også at basenji trolig står urmynden nærmest, og akkurat den rasen står unektelig ulven nærmest. Tesem avbildes både med stående og hengende ører, men alltid med en karakteristisk ringlet hale som den bærer over ryggen. Proporsjonene og halen tatt i betraktning, ligner kanskje azawakh mer enn noen annen på tesem.
Kynologer og forskere har en teori om at stamfedrene kom til strøkene rundt Middelhavet med sjøfarende handelsreisende, for mer enn 2 000 år siden. Kanskje var det fønikerne som bragte de med seg på sine ferder vestover. Teorien har imidlertid aldri latt seg stadfeste.
Typen er imidlertid svært gammel, kanskje nærmere 5 000–6 000 år eller mer. Det er i så måte funnet en rekke grottetegninger av lignende hunder, både i Egypt og i Midtøsten. Urhunden tesem står sentralt, uten at noen har kunnet bevise et slektskap til denne. Å ta den til inntekt for podencoer blir derfor feil. Mang kynologene ser imidlertid på urhunden som selve opphavet til både podencoene og myndene.
Trolig har slike hunder en gang i tiden vært forholdsvis likt spredd i strøkene rundt Middelhavet, men i dag er de mest vanlig på øyene og i kyststrøkene nordvest i dette havområdet. Dette kan ha sammenheng med arabernes inntog i Nord-Afrika, siden de for det meste var muslimer som av religiøse årsaker ikke aksepterte alle typer hunder. Det kan ha ført til at typen ble fortrengt.
Egenskaper
Podencoene har myndenes smekre kropp og hurtighet og pariahhundens utholdenhet og evne til å jakte med både syn, lukt og hørsel like aktivt. Gruppen som sådan er utpregede jakthunder som gjennom århundrer vært benyttet til småviltjakt, og da spesielt til jakt på kanin og hare. Disse hundene kan imidlertid også med fordel brukes til jakt på annet vilt, herunder også fugl og storvilt. Mange av rasene vil kunne utgjøre en ypperlig ledhund, siden de normalt er meget stillferdige utenfor sitt naturlige domene. De har ypperlig luktesans og meget gode egenskaper som sporhund.
Podecoene har også en rekke andre flotte egenskaper, blant annet som brukshund og innen en rekke former for hundesport. De er svært spenstige og meget hurtige. Rasene har også naturlige egenskaper som vakthunder, i det de fleste er reserverte og skeptiske til fremmede. De regnes imidlertid som ypperlige familiehunder.
Hunderaser i gruppen
Listen nedenfor er ikke nødvendigvis komplett. Flere kan være lokale varianter med minimale kliniske forskjeller.
.jpg)
.jpg)
