Hare (Lepus timidus) i helfigur og som skjelett, og hamster, framstilt som ville dyr i «hage og åker» på gammel, tysk skoleplansje.
Hare i Finland som er i ferd med å miste den hvite vinterpelsen. Ørene har karakteristiske svarte topper.Spor etter hare (på engelsk kalt mountain hare, på tysk Schneehase) i Geschinen i Sveits
Om sommeren har alle populasjonene pels i forskjellige bruntoner. Når vinteren kommer skifter de til en hvit vinterpels. Den irske rasen (Lepus timidus hibernicus) holder seg brun hele året, og det er sjelden at individer utvikler hvit pels. Hos denne rasen kan halens overside ha en mørk/grå farge, mens halens overside hos alle andre populasjoner alltid er hvit. Irske harer er også større enn de fleste andre harer. Hvis man er uoppmerksom på disse tingene, kan det være lett å ta en irsk hare for å være en sørhare.
Harer har forskjellige matvaner fra område til område. Nord i Skandinavia, hvor bakken i månedsvis av gangen kan være dekket av snø, gresser harene på kvister og bark. I områder hvor snø er sjeldnere, som Irland, eter de for det meste gress.
I nordlige deler av Finland og Sverige konkurrerer haren med sørharen om leveområdene. Sørharen er større, og oftest i stand til å fordrive haren, men er dårligere tilpasset til å leve i snørike områder: Føttene er mindre og vinterpelsen har mye brunt i seg.
Polarharen, som finnes på Grønland og i Nord-Amerika, ble tidligere regnet som en underart av haren, men den regnes nå som en egen art. Noen biologer mener at den irske haren også bør skilles ut som egen art.
Haren er 50-75 cm lang, med en 7-12 cm lang hale. Vekta er 2,5–5 kg. Hannen kalles ramler, hunnen sette.
Haren lever som regel alene. I nord kan det likevel samle seg flokker av harer om vinteren, kanskje som beskyttelse mot rovdyr. Om et rovdyr skulle komme, sprer harene seg for å forvirre fienden. En del harer som lever i områder uten skog om sommeren, trekker gjerne til skogsområder om vinteren. Om dagen holder haren seg oftest i ro i dagleiet, som bare er en liten grop i bakken eller snøen.
På tundraen og på fjellet består harens føde stort sett av vier eller gress. Om vinteren hender det at bakken er dekket av is eller frossen snø, og da kan det være vanskelig for haren å finne mat. I skogsområder spiser den blad, knopper og bark av busker, samt en del frø. Om sommeren eter den ulike urter og gress.
I parringstiden er hannene aggressive mot andre hanner, da kan de gjerne opptre i «boksekamper» for å avgjøre striden om hunnene. Paringen skjer om våren, i arktiske strøk gjerne ikke før i slutten av mai. Ungene fødes 50 dager etter paringen. Ungene er godt utviklet ved fødselen, de er pelskledde og kan springe allerede etter kort tid. De har derved større sjanse til å overleve. Hunnen får 1-9 unger i kullet. Hvis forholdene er gunstige, kan hunnen få flere kull. Ungene mates med en svært næringsrik melk en gang i døgnet, vanligvis ved solnedgang. Ungene er kjønnsmodne etter et år. Hunnen bygger ikke reir, men føder ungene på en mest mulig gunstig plass den finner.
Harer som lever i områder som har snø om vinteren, skifter pels to ganger i året. Tidspunktet for pelsskiftet varierer fra område til område og er avhengig av hvor lenge snøen pleier å ligger utpå våren. Pelsen om vinteren er tykkere, særlig på ørene. harens føtter er også dekket av tykk pels slik at den skal holde varmen.
Harens viktigste forsvar er det skarpe synet, den gode hørselen og hurtigheten. Øynene sitter høyt oppe og på siden av hodet for å få stort synsfelt. Når haren har oppdaget en fiende sitter den helt stille, og løper først av gårde når den skjønner at den er blitt sett.
_Hase_(Lepus_timidius_L.)_skeleton_Eckstein_%26_St%C3%A4hle,_Kgl._Hofkunstanstalt,_Stuttgart_plate.jpg)
