Siden 1991, og den til da største salgssuksessen Metallica (The Black Album), har det kommersielt sett vært et av de mest suksessfulle bandene i heavy metal-historien. Med 57 millioner solgte album i USA (ifølge RIAA-tall) og tilnærmet det samme i resten av verden, er det totale antallet solgte album rundt 100 millioner (2007). Metallica plasseres per 2011 som nummer 7 på listen over mestselgende artister i amerikansk historie.[5] Bandet ble rangert som nummer fem på VH1s100 Greatest Artists of Hard Rock.[6] I 2009 ble Metallica innvitert i Rock and Roll Hall of Fame.[7]
Etter å ha bygget opp en lojal fanbase gjennom sin rolle i utviklingen av thrash metal i 1980-årene, fikk de et merkbart bredere publikum tidlig i 1990-årene da de begynte å spille en moderne form for heavy metal. Som en kontrast, kom Metallicas kommersielle suksess i kjølvannet av en stilforandring som fikk mange til å beskylde dem for å «selge ut». Til tross for at de siste albumene har solgt meget godt, mente deler av fanbasen at Metallica hadde distansert seg for langt fra sine thrash metal-røtter. I tillegg ble Metallicas syn på og sentrale deltakelse i saken mot fildelingsprogrammet Napster i 2001/2002 for kontroversiell for mange fans.
I 2003 ble det åttende studioalbumet, St. Anger, utgitt. Det var en samling av de mest aggressive låtene og musikken som de hadde skrevet på lenge. Albumet splittet kritikere og fikk ikke fullt så gode salgstall sammenliknet med tidligere album. Derimot, på grunn av Metallicas suksess som startet i 1980-årene, var det meste av den påfølgende «Madly in Anger with the World»-turneen utsolgt.
12. september 2008 ble det niende studioalbumet deres, Death Magnetic, utgitt. En påfølgende turné startet i oktober i USA. Mange fans og kritikere har klaget på at miksingen på albumet er altfor høy og at det er et resultat av the loudness war. Til tross for disse påstandene gikk albumet til topps i mange land, inkludert USA, hvor det solgte ca. 500 000 kopier, selv om det ble sluppet på en fredag, istedenfor mandag som er vanlig.[trenger referanse]
Historie
Tidlig historie
Metallica ble startet i Downey i California den 28. oktober 1981 av trommeslagerLars Ulrich og gitarist/vokalistJames Hetfield. NWOBHM-frelste Ulrich hadde en periode prøvd å starte et band uten suksess, men etter å ha satt inn en annonse i det amerikanske bladet The Recycler, kom han i kontakt med Hetfield. Det første møtet ble imidlertid ikke positivt. Hetfield ble ikke imponert over Lars Ulrichs ferdigheter på trommer, mye fordi cymbalen hans falt ned da han slo på den, og ble nødt til å avbryte spillingen.
Lars Ulrich dro så til England i et år for å følge favorittbandet Diamond Head på turné. Da han returnerte til USA hadde han muligheten til å spille inn en sang på samlealbumet Metal Massacre. Han hadde truffet Brian Slagel, produsenten av platen, gjennom «tape trading»-miljøet som bestod av heavy metal-fans som kopierte og byttet kassetter. Det var også via «tape trading» at Lars Ulrich oppdaget og fikk sin store lidenskap for heavy metal. Lars Ulrich tok kontakt med James Hetfield igjen og lurte på om han var interessert i å spille inn en sang på Metal Massacre-albumet. Med tanke på hvilke muligheter en slik innspilling kunne medbringe, svarte Hetfield ja.
Navnet «Metallica»
Metallica fikk navnet sitt da Lars Ulrich hjalp heavy metal-promotør Ron Quintana fra San Francisco med å velge et navn til et nytt heavy metal-magasin han hadde ansvaret for. Magasinet skulle handle om amerikansk og britisk heavy metal. Quintana hadde to navneforslag; det ene var «Metal Mania», og det andre var «Metallica». Lars Ulrich foreslo at han kunne bruke navnet «Metal Mania» og valgte så å bruke det andre navnet til bandet han og Hetfield nettopp hadde startet.
Lars Ulrich og James Hetfield skrev så og spilte inn den første sangen til Metallica, «Hit the Lights», som ble gitt ut på Metal Massacre-albumet i 1982. De hadde fått hjelp av en ekstra gitarist ved navn Lloyd Grant til å spille inn sangen. Metallica hadde brukt en del midlertidige gitarister, i tillegg til Lloyd Grant, blant andre Brad Parker og Jeff Warner. Kun Lloyd Grant var med Metallica lenge nok til å regnes som et medlem, men forsvant fort. Desperate etter en permanent sologitarist, satte Lars Ulrich inn annonser i lokale aviser i 1982. Dave Mustaine fra Huntington Beach i California, en gitarist som spilte i bandet Panic på den tiden, svarte på annonsen. Under lydprøvene ble Hetfield og Ulrich så imponerte at de spurte ham om å bli med før de rakk å teste ham. Litt senere fikk Metallica sin første bassist, Ron McGovney. Bandet begynte å skrive nye sanger og deres første demo, No Life 'Til Leather, ble utgitt i 1982. Denne demoen ble så spredt gjennom «tape-trading»-miljøet og ble fort populær blant heavy metal-fans.
Konflikter med Dave Mustaine (og resten av bandet for øvrig) førte til at bassist Ron McGovney valgte å forlate bandet. Han ble senere erstattet av Cliff Burton fra Castro Valley i California, som tidligere hadde spilt i bandet Trauma. Cliff Burton hadde gjort et så godt inntrykk på Metallica at bandet valgte å flytte til hans hjemsted for å få ham med i bandet.
Da de ankom Castro Valley, bygget de raskt opp en lojal fanskare i det som ble kalt for Bay Area thrash metal-scenen, via jungeltelegrafen og live opptredener. Metallica flyttet til New York i 1983 etter råd fra de lokale promotørene Jon og Marsha Zazula. Etter et par opptredener signerte bandet en avtale med Zazulas nye plateselskap, Megaforce Records. Kort tid etter de ankom New York, ble Mustaine sparket fordi han stadig var overberuset og skapte misnøye og konflikter i bandet. Mustaine fikk ingen sjanser til å skjerpe seg og ble erstattet av Kirk Hammett fra thrash metal-bandet Exodus. Mustaine gikk videre og etablerte senere bandet Megadeth. Som en elev av Joe Satriani tok Kirk Hammett med seg en mer progressiv stil enn det Mustaine hadde.
Noen fans så på Metallica som en direkte reaksjon på den mangfoldige kommersielle heavy metal-musikken fra tidlig 1980-årene. Inspirert av band som Diamond Head, Motörhead (På plateomslaget til Garage Inc (1998) sammenlikner Metallica seg med de to bandene og at de har tatt det beste fra to. Spøkefullt sier de at to hoder er bedre enn ett), Saxon, The Misfits, Venom og Discharge var Metallica fast bestemt på å få overtaket på glam metal og annen «soft metal».
I 1983 gikk Metallica inn i studio for første gang. Det var planlagt at dette albumet skulle hete Metal Up Your Ass, et navn som for øvrig Lars hadde kommet på. Men navnet ble for mye for plateselskapet, og de måtte finne et nytt navn. Cliffs kommentar til dette var, «Kill 'em all, man, just kill 'em all!», og tittelen på det første Metallica-albumet var født. Kill 'Em All ble gitt ut i juli 1983. Albumet ble ingen umiddelbar salgssuksess, men ble meget populær i det lokale thrash metal-miljøet. På verdensbasis solgte Kill em all ca. 60 000 ex innen utgangen av 83.
Ett år etter Kill 'Em All ble Ride the Lightning utgitt. Metallica hadde nå forandret stilen litt. De var ikke lenger like aggressive og sangene ble lengre, inneholdt instrumentale låter og sangtekster som gikk litt dypere enn det som ble gjort tidligere. Mens debutalbumet bestod av «rett fram»-thrash metal, ble andrealbumet et mer kompleks album. Det mest tydelige var låten «Fade to Black», en rolig og dyptgående sang som mange tror handler om en person som vurderer selvmord, men som faktisk handler om at bandet ble frastjålet en del utstyr på turné samt jobben med å komme seg videre i livet på tross av problemer. «Fade to Black» er den første av mange sanger i denne sorten. Senere eksempler er «Welcome Home (Sanitarium)» fra Master of Puppets og «One» fra …And Justice for All. Disse sangene var noe av det som skilte Metallica fra de fleste andre thrash metal-bandene som Anthrax, Slayer og Megadeth på denne tiden.
Etter at Metallica fikk mer og mer oppmerksomhet og en større og større fanskare, fikk bandet signert en platekontrakt med plateselskapet Elektra Records i 1984, før de ga ut Master of Puppets 21. februar 1986. Dette albumet sees på av mange fans som det beste albumet noensinne laget. Til tross for at det ikke ble utgitt noen singler fra albumet, og kun «Master of Puppets» og «Welcome Home (Sanitarium)» fikk minimal tid på radio, solgte albumet til 29.-plass på Billboard Top Album Charts.
Den 27. september 1986 døde bassisten Cliff Burton i en bussulykke i Ljungby, Sverige. Metallica var på europaturné og var nådd Sverige med turnébussen sin. Bussen skled på is og veltet rundt. Burton ble kastet ut av bussen, og bussen landet på ham. Det er usikkert om han var død på dette tidspunktet, for vinsjen som skulle løfte bussen røk og den falt da over ham for andre gang. De gjenværende medlemmene tok Burtons død tungt. James Hetfield har ved flere anledninger sagt at Burton også hjalp ham med å utvikle seg musikalsk. Hetfield ble blant annet inspirert til å skrive låten «One» etter å ha lest boken Johnny Got His Gun av Dalton Trumbo, som Hetfield hatt fått av Burton.
Mainstream-suksess
Ny bassist og EP
Til tross for den åpenbare nedturen da Burton omkom, fant de relativt fort ut at de skulle fortsette Metallica og det ble holdt auditions etter bare to uker. Blant de lovende som prøvde seg var Les Claypool, en barndomsvenn av Kirk Hammett. Bandet likte han, men mente han var litt for «funky». Les Claypool startet med tiden sitt eget band, Primus.
Tre uker etter Burtons begravelse 28. oktober 1986, ble Jason Newsted offisielt medlem av Metallica. Han kom fra bandet Flotsam and Jetsam. Med Newsted fullførte Metallica turneen som de hadde startet på, deretter spilte de inn The $5.98 EP: Garage Days Re-Revisited i juli 1987. Albumet inneholdt coverlåter av totalt ukjente britiske band (i USA).
I 1988 spilte de inn …And Justice for All, et album som inneholder noen av de mest komplekse låtene Metallica har skrevet. Lengden på låtene var dessuten noe av det lengste og det var det første studioalbumet etter Cliff Burtons død. Han hadde vært ansvarlig for mye av bandets tidlige lyd og arrangement, noe som kunne merkes på sangen «…And Justice for All». Jason Newsted spilte bass på albumet, men han kan nesten ikke høres. Senere innrømmet de tre andre medlemmene at de hadde mikset ned bassen så mye de kunne. Det ble spekulert i at de gjorde dette som en reaksjon på Cliff Burtons bortgang. Andre sier igjen at Newsted ikke var tilstede under miksingen og derfor ikke kunne ytre sin mening. …And Justice for All er for mange en milepæl innen heavy metal-musikken. Sangtekstene kretset rundt politiske temaer som offentlig kontroll og individuell uavhengighet. Produksjonen av platen ble dog kritisert, men samtlige musikere i Metallica beviste at de hadde vokst musikalsk og mestret mer komplekse spillestiler. På grunn av lengden på enkelte sanger, sluttet Metallica å spille de fleste sangene på konserter. Ut fra dette albumet kom også Metallicas første musikkvideo, «One». Temaet var første verdenskrig og i video var det klipp fra filmen Johnny Got His Gun som var basert på boka ved samme navn som Hetfield hadde fått av Burton før han døde. Videoen var populær på MTV og gjorde at bandet fikk masse oppmerksomhet. Da videoen kom ut, spyttet en Metallica-fan Hetfield i ansiktet og beskyldte dem for å «selge ut». Albumet inneholder også den instrumentale låten «To Live Is to Die». Det var på en måte en hyllest til Cliff Burton da det inneholdt mange ubrukte Burton-riff samt et dikt på slutten som Burton delvis hadde skrevet. Diktet ble ikke sunget, men lest opp av James Hetfield. Metallica fortsatte som de hadde gjort tidligere og konsentrerte seg om konserter.
I 1991 utkom albumet Metallica (også kjent som The Black Album) og med dette introduserte bandet metal-sjangeren til 1990-årene. For å få et mer kommersielt produkt ble albumet co-produsert av Bob Rock som hadde jobbet med band som Bon Jovi og Mötley Crüe. Mesteparten av tiden som ble brukt til å lage albumet og den påfølgende turneen ble filmet og senere utgitt som dokumentaren A Year and a Half in the Life of Metallica.
Åpningslåten «Enter Sandman» er blitt Metallicas kanskje mest kjente låt. En annen kjent sang er balladen «Nothing Else Matters». Denne låten skapte en del misnøye blant de eldste fansene. Albumet var en massiv kommersiell hit og brakte Metallica virkelig inn i «mainstreamen». Det var med dette albumet de for alvor begynte å møte anklagene med å «selge ut».
Disse anklagene ville følge Metallica stort sett gjennom hele 1990-årene. Bandet spøkte ofte med det og sa at de hadde «solgt ut», hver og eneste billett på hele turneen. Den påfølgende turneen var meget vellykket for Metallica. Mange konserter inneholdt en introduksjonsfilm/dokumentar istedenfor supportband. Introduksjonsfilmen inneholdt bilder fra innspillingen av A Year and a Half in the Life of Metallica som ikke kom med i selve dokumentaren. En kjent hendelse fra denne turneen var fra konserten i Montreal der Hetfield pådro seg flere andre- og tredjegrads forbrenninger på den venstre armen under fremføringen av «Fade to Black». Dette resulterte i at han ikke kunne spille gitar en god del av turneen. Tidligere Metallica-roadie og Metal Church-gitarist John Marshall steppet inn mens Hetfield fortsatte å synge.
Etter en nesten treårig turné etter Metallica (The Black Album), tok Metallica en pause til sent i 1995. Da gjorde de det de liker best, å spille andres låter. 13. desember spilte de inn øvelsen for Lemmys (Motörhead) 50-årsfest, der de spilte fire Motörhead-sanger. Disse fire sangene og sangen «Hero of the Day» ble senere utgitt på en single. Etter dette brukte de rundt ett år på å skrive nye låter som resulterte i albumet Load. På grunn av begrensninger på hvor mye man kan ha på én CD og bandets motvillighet til å utgi en dobbel-CD med originalt materiale, ble albumet ReLoad utgitt året etter. Noen sanger hadde forandret seg fra da de ble skrevet før Load ble utgitt og til da ReLoad kom. Spesielt hadde låten «Fuel» forandret seg. Sangen hadde en annerledes tekst enn fra da de turnerte etter Load-utgivelsen. Sangen het da «Fuel for Fire».
Disse to, nesten identiske albumene, representerte en stor forandring for Metallica. Bandets kommersialisering fortsatte, og den raske thrash metal hadde blitt helt erstattet med en mer blues-aktig hard rock, full av varme gitarer, slidegitar (veldig ofte forbundet med blues), og mange andre ukjente elementer for Metallica. Hetfields vokaler fikk mer plass enn før og flere sanger viste at bandet eksperimenterte med andre lyder og sjangere. «Low Man's Lyric» og «Mama Said» er gode eksempler på dette. I «Mama Said» brukte de steelgitar, som nesten utelukkende har blitt brukt i amerikansk countrymusikk, og i «Low Man's Lyric» brukte de fiolin og dreielire. Bandet mottok veldig blandet kritikk for disse to albumene, og mange fans følte at stilen hadde endret seg for drastisk, da med tanke på hele imaget som de presenterte. Innen 1996 hadde alle i bandet klippet håret kort og klesstilen endret seg også.
Mange av forandringene på disse to albumene var forutsett med tanke på hva som ble presentert i The Black Album, men lyttere var generelt enige om at de var et vendepunkt for Metallica. Salget var lavere enn de tre foregående albumene, og mange fans som tidligere hadde anklaget dem for å «selge ut», kalte dem nå sarkastisk for «Poptallica» og «Alternica».
I 1998 returnerte Metallica kort til røttene som et coverband og ga ut dobbeltalbumet Garage Inc.. Den første CD-en inneholdt nyinnspilte coverlåter. På den andre platen hadde de samlet mange tidligere utgitte coverlåter. Albumet inneholdt mange av Metallicas åpenbare innflytelser som The Misfits, Diamond Head, Thin Lizzy, Motörhead og Black Sabbath, men også noen overraskelser i form av Nick Cave og Bob Seger.
Den 7. mars 1999 ble Metallica innviet i San Francisco «Walk of Fame». Ordføreren i San Francisco, Willie Brown, erklærte at dagen skulle være «offisiell Metallica-dag» i San Francisco. En måned senere, 21. og 22. april, holdt de to konserter med San Francisco Symphony for anledningen med Michael Kamen. Det var han som hadde foreslått dette for Metallica. Kamen hadde skrevet symfonidelen til sanger som var med på Ride the Lightning. Det ble skrevet to nye sanger for konserten, «-Human» og «No Leaf Clover». Opptak fra de to konsertene har blitt utgitt på konsertalbum og DVD under navnet S&M («Symphony & Metallica»).
Bassistbytte
Newsted forlater bandet
Før de skulle i studio i 2001 for å spille inn sitt neste album, forlot Jason Newsted bandet. Newsted sa at årsaken til at han forlot bandet var «på grunn av de fysiske skadene jeg har påført meg selv mens jeg spilte den musikken jeg elsker»[8]. I ettertid, derimot, kom det frem at en stor grunn var at Newsted hadde et sideprosjekt, Echobrain, som Hetfield blankt avviste fordi han trodde det ville svekke Metallica. Det ble også klart at Newsted mislikte den nærmest diktatoriske lederstilen til Hetfield. Hetfield har selv sagt i dokumentaren Some Kind of Monster at det var da Newsted forlot bandet at han forstod hvilken effekt han hadde på menneskene rundt seg. Like etter Newsted forlot bandet, ble Hetfield innlagt på en avvenningsklinikk og rykter om bandets fremtid florerte. Det gamle kallenavnet «Alcoholica» dukket også opp igjen. I over ett år var fremtiden til bandet usikkert.
Da Hetfield ble skrevet ut av avvenningsklinikken begynte bandet å skrive på sitt nye studioalbum, uten å skaffe seg en ny bassist. Plateprodusenten deres, Bob Rock, spilte bass imens.
Robert Trujillo blir ny bassist
I 2003 fant Metallica sin nye faste bassist, Robert Trujillo, en tidligere Ozzy Osbourne-bassist (Jason Newsted ble for øvrig ansatt av Ozzy Osborne like etter Trujillo ble medlem av Metallica).
Hyllestprogram på MTV
Den 6. mai 2003 opptrådte Trujillo for første gang med Metallica, i programmet mtvICON:Metallica. Programmet var en hyllest til bandet der en rekke band spilte sine versjoner av Metallicas låter, blant annet fremførte det canadiske bandet Sum 41 en medley av flere Metallica sanger, Staind fremførte «Nothing Else Matters», Avril Lavigne fremførte «Fuel», Snoop Dogg fremførte «Sad but True», Korn fremførte «One» og Limp Bizkit med «Welcome Home (Sanitarium)». Showet inneholdt også flere klipp med intervjuer hvor bandmedlemmene snakket om historien bak bandet. Newsted var også med på disse intervjuene, men var ikke tilstede under selve showet. Det hele ble rundet av med at Metallica spilte en medley av sine sanger som startet med «Hit the Lights», deretter «Enter Sandman», «Blackened», «Creeping Death» og «Battery». Etter en kort tale avsluttet de med å spille sangen «Frantic» for første gang.
I juni 2003 slapp Metallica sitt åttende studioalbum, St. Anger. De valgte navnet St. Anger fordi alle sammen, spesielt Lars Ulrich og James Hetfield, satt inne med mye aggresjon og ikke hadde klart å være åpne før nå, noe man også kan høre på tekstene.[trenger referanse] Albumet gikk inn på førsteplass på albumlistene, med rykte om å være bandets mest aggressive album på over ti år. Det kunne virke som Metallica med vilje hadde spilt inn et røft og upolert album som svar på all kritikken og de sosiale konfliktene innad i bandet. Til tross for at igjen mange fans ytret misnøye, høstet Metallica veldig god kritikk og vant også en Grammy-pris i 2004 for albumet. Dokumentaren Some Kind of Monster fulgte albumet, hvor vi kunne følge dagliglivet til Metallica på nært hold. Filmen fokuserte veldig på det personlige forholdet mellom medlemmene og avslørte at Metallica hadde fått hjelp av terapeuten Phil Towle (som kaller seg «performance enhancement coach») for å overkomme sine interne problemer. Spesielt fokuseres det på maktforholdet og kampen mellom Hetfield og Ulrich. Metallica dumpet Phil Towle på slutten av dokumentaren.
Tiden etter St. Anger
Etter å ha turnert intenst i to år etter utgivelsen av St. Anger, tok Metallica en pause og brukte mesteparten av 2005 blant venner og familie. Den 13. og 15. november 2005 spilte Metallica to konserter med The Rolling Stones i San Francisco. Metallica åpnet begge konsertene, som foregikk i SBC Park, og de spilte for første gang siden Cliff Burtons begravelse hele «Orion».
Den tidligere gitaristen i Metallica og gitarist/vokalist i Megadeth, Dave Mustaine, uttalte at hans lange feide med bandet (spesielt James Hetfield) var over, og at han var lei av at temaet hele tiden ble tatt opp. Han uttalte også at han gjerne ville turnere med bandet for å vise at de ikke lenger var «fiender».
Albumet Death Magnetic
James Hetfield i Wien under «sick of the Studio '07»-turneen.
Bandet startet å gå gjennom riff-opptak og skrive nye sanger i 2006. Etter noen måneder med låtskriving valgte bandet å gjenta «Escape from the Studio»-turneen fra 1995 (denne gangen med navnet «Sick of the Studio») og begynte å turnere. Denne turneen resulterte blant annet i at Metallica spilte for første gang på det afrikanske kontinentet. Deres kommende studioalbum ble som følge av turneen utsatt. I et intervju med magasinet Revolver uttalte Lars Ulrich at stemningen i Metallica var blitt mye bedre, og at det hersket samme stemning i bandet som det var i 1980-årene. Bandet hadde skrevet omtrent 25 nye sanger, men plukket ut 10 sanger som til det nye albumet. Gitarist Kirk Hammett uttalte at etter hans mening var det nye albumet det beste de hadde laget på 15 år, og at det kom til å inneholde en mellomting av progressiviteten til …And Justice For All og de melodiske sangene på The Black Album.[10] Bassist Robert Trujillo sammenlignet det kommende albumet med Master of Puppets og The Black Album.[11] I motsetning til St. Anger ble det opplyst at det neste albumet kom til å inneholde flere gitarsoloer. Albumet ble utgitt på sensommeren 2008.
Death Magnetic var Metallicas niende studioalbum, og det første på fem år. Førstesingelen fra Death Magnetic, The Day That Never Comes, gikk rett til topps på de norske hitlistene.
EP-utgivelse
I 2011 ga Metallica ut en EP med fire sanger som ble spilt inn samtidig med materialet på albumet Death Magnetic.
Den 14. april 2023 ga Metallica ut sitt ellevte studioalbum 72 Seasons, som er deres andre album til å bli utgitt på bandets eget plateselskap Blackened. Albumet inneholder bandets lengste originale sang til dags dato, «Inamorata», med en lengde på 11 minutter og 10 sekunder.
I Norge
Metallica har besøkt Norge en rekke ganger. Tre av gangene spilte bandet to kvelder på rad; totalt har de (per 2024) spilt 19 konserter i Norge, første gang var 25. september1986. Den gangen ble konserten holdt i Skedsmohallen. Da Metallica besøkte Valle Hovin stadion10. juli 2007, ble 40 000 billetter utsolgt på én time og 48 minutter. De 22 000 billettene til Metallicas konsert på Bergenshus festning 16. juli 2008 ble utsolgt på 50 minutter. Dette var eneste konsert Metallica spilte i Skandinavia i 2008. Billettene til konserten i Spektrum i 2009 ble utsolgt på 15 minutter.[12]
1982 – Lloyd Grant – gitarist på den første innspillingen av Hit the lights som dukket opp på Metal Massacre 1.
1986 og 1992 – John Marshall (James Hetfield's gitartekniker, som også har spilt for Metal Church) – Gitarist på konserter for James Hetfield mens han leget for skader (1986, brukket håndledd fra skateboard-ulykke. 1992, brannskader fra pyroteknikk under konsert).
2004 – Lars Ulrich var for første gang i bandets historie ikke med på en konsert; det skjedde på en konsert i Donnington i 2004. De som steppet inn for ham var:
