Gruppa har også hatt Topp 10-hits som «Wanted Dead or Alive», «Born to Be My Baby», «Lay Your Hands on Me», «Bed of Roses» og «Always». Singelen "It's My Life" fra 2000, gjorde Bon Jovi kjent for et yngre publikum, som har bruk av ulike stilarter i musikken sin, for eksempel country på albumet Lost Highway fra 2007. Lost Highway debuterte som nummer 1-hit på Billboard 200, det samme gjorde The Circle i 2009. 12. mars 2013, ga Bon Jovi ut deres 12. studioalbum, What About Now.[4] Bon Jovi har så langt gitt ut 12 studioalbum, tre samlealbum og to livealbum. Den er en av de mestselgende musikkgruppene igjennom tidene med over 130 millioner solgte album,[5] og har hatt over 2 700 konserter i over 50 land for fler enn 35 millioner fans.[6] Bon Jovi ble innlemmet i UK Music Hall of Fame i 2006.[7] Gruppa ble også hedret med Award of Merit på American Music Awards i 2004,[8] og som låtskrivere og samarbeidspartnere ble Jon Bon Jovi og Richie Sambora innlemmet i Songwriters Hall of Fame i 2009.[9][10] I 2018 ble bandet innvotert i Rock and Roll Hall of Fame.[11]
Under Russlands invasjon av Ukraina 2022 dukket det opp en viral video hvor innbyggerne i Odessa forberedte seg på å møte et russisk angrep, mens en trommeslager spilte til Bon Jovis hit «It's my life». Bon Jovi støttet videoen og spredte den videre, med kommentaren «This is for the ones who stood their ground... Odessa, Ukraine. #SlavaUkraini», på norsk «Dette er for dem som forsvarte seg ... Odesa, Ukraina. #ÆreTilUkraina» [12]
Biografi
Bon Jovi og 7800° Fahrenheit (1984–1985)
Bon Jovi gav ut sitt første album, Bon Jovi, i 1984. Dette albumet inneholdt deres første hit «Runaway». Albumet inneholdt også den eneste sangen som så langt Jon Bon Jovi ikke har vært med på å lage, «She Don't Know Me», en sang Mercury Records ville at skulle være med. Etter oppturen med Bon Jovi lagde gruppa sitt andre album, 7800 Farenheit, som ikke ble en like stor salgssuksess.
Slippery When Wet (1986–1987)
Tidlig i 1986 ga Bon Jovi ut singelen «Livin' on a Prayer» fra det tredje albumet, Slippery When Wet, som ga gruppa det store gjennombruddet på verdenbasis. Albumet inneholdt også store hiter som «You Give Love a Bad Name», «Wanted Dead Or Alive», «Raise Your Hands» og «Never Say Goodbye». I en periode lå singelen «Livin' on a Prayer» på førsteplass på topp ti for singler, mens «You Give Love a Bad Name» lå på andreplass, og «Wanted Dead or Alive» lå på syvendeplass. Totalt lå albumet hele 94 uker på topp ti i USA, hvor åtte av disse ukene var på førsteplass.
New Jersey og pause (1988–1991)
I 1988 ga gruppa ut albumet New Jersey, med låter som «Bad Medicine», «Lay Your Hands On Me», «Living In Sin», «Born To Be My Baby» og «I'll Be There For You». Interne konflikter innad i gruppa, gjorde at gruppa tok en pause etter 'New Jersey-turneen. Det ble et problem av at Jon Bon Jovi hele tiden hadde en såpass dominerende rolle i bandet, og også fikk det meste av mediekjøret og oppmerksomheten.
Keep the Faith og Cross Road (1992-1994)
I 1992 ble gruppa og ga ut nytt album, Keep the Faith, Keep The Faith blant låter som «Keep The Faith», «In These Arms», «Bed Of Roses» og «I'll Sleep When I'm Dead».
I 1994 ga Bon Jovi ut sitt første «best of»-album, Crossroad, som inneholdt de nye låtene «Always» og «Someday I'll Be Saturday Night». Den første singlen «Always» ble Bon Jovis mest solgte single og var topp ti på Billboard Hot 100 i seks måneder. I Storbritannia debuterte Cross Road på førsteplass på UK Albums Chart og lå totalt fem uker som nummer en[13]. Albumet ble senere det mest solgte albumet i Storbritannia i 1994. Bon Jovi vant samme år prisen som Mestselgende rockegruppe på World Music Awards.
I 1994 forlot bassist Alec John Such gruppa, som er eneste gang at Bon Jovi har endret besetningen. Hugh McDonald som var bassist på «Runaway» erstattet Such som bassist.
These Days og en ny pause (1995-1998)
Bon Jovis sjette studioalbum, These Days, ble gitt ut i juni 1995. Album debuterte som nummer en på hitlistene i blant annet Storbritannia, Irland, Tyskland, Australia og Japan. Albumet ble fulgt opp av These Days Tour. I juni 1995, solgte Bon Jovi ut tre kvelder på rad i tidligere Wembley Stadium i London. Konsertene ble senere gitt ut på DVD som Bon Jovi: Live From London. Bon Jovi besøkte 43 land og holdt 126 konserter på These Days Tour.
Etter suksessen med These Days Tour, tok gruppa en ny pause, men denne gangen mer fredelig, rett og slett fordi de forskjellige medlemmene hadde lyst til å gjøre ting for seg selv.
Crush og Bounce (1999–2004)
Bon Jovi kom sammen i 1999 for å spille inn sangen «Real Life» til filmen EDtv.
Etter nesten fire års pause kom Bon Jovi sammen igjen i 1999 for å lage et nytt album. I juni ble albumet Crush gitt ut som gruppas syvende studioalbum. Albumet inneholdt også singlene «It's my life», «Say it isn't so» og «Thank you for lovin' me». Året etter kom det første offisielle livealbumet, One Wild Night Live 1985–2001.
8. oktober 2002 ga gruppa ut sitt åttende studioalbum, Bounce, som var preget hendelsene den 11. september 2001. Den 20. oktober2001 deltok Bon Jovi på konserten til minne om ofrene for terrorangrepet.
Etter Bounce Tour i august 2003, satte Bon Jovi i gang med et sideprojekt; som egentlig skulle være et album bestående av akustiske låter. Gruppa endte derimot opp med å spille inn og endre litt på 12 av deres største hits. This Left Feels Right ble gitt ut i november 2003.
Have a Nice Day og Lost Highway (2005–2008)
Gruppas niende studioalbum, Have a Nice Day ble gitt ut i september 2005. Albumet debuterte som nummer to på albumlistene i både Storbritannia og USA.[14]
19. juni2007 ga gruppa ut sitt tiende album Lost Highway, med blant annet låten «Summertime».
^Whitewood, Alan (24. desember 2012). «Bon Jovi Keep the Faith». Island Pulse. Arkivert fra originalen 13. desember 2013. Besøkt 31. desember 2012. «Their first notable album was 'Slippery When Wet', a USA No.1 that stalled at No.6 here in 1986. In all that album spawned four hit singles in the UK.»«Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 13. desember 2013. Besøkt 10. juli 2013.
^«Jon Bon Jovi Exhibit». Songwriters Hall of Fame. Arkivert fra originalen 1. juni 2012. Besøkt 20. mars 2013.«Arkivert kopi». Archived from the original on 18. mai 2012. Besøkt 10. juli 2013.CS1-vedlikehold: Uheldig URL (link)
^«Richie Sambora Exhibit». Songwriters Hall of Fame. Arkivert fra originalen 1. juni 2012. Besøkt 20. mars 2013.«Arkivert kopi». Archived from the original on 14. mai 2012. Besøkt 10. juli 2013.CS1-vedlikehold: Uheldig URL (link)
^Omtale på æresgalleriets nettsted; besøkt 24. mars 2018.
