Fra desember 1940 møtte statsrådene fra NS med Quisling for konferanse. Hver fredag møttes samtlige, inkludert de tre upolitiske statsrådene, til statsrådskonferanse under ledelse av eldste tilstedeværende. Quisling var av og til til stede da også.[3]
Korrekt oversettelse fra tysk kommissarische Staatsräte er egentlig midlertidige, konstituerte eller «befullmektigede statsråder»,[4] hvilket ble brukt i senere tyske dokumenter på norsk. Uttrykket «kommissariske statsråder» har imidlertid festet seg, sannsynligvis som et politisk etterkrigsuttrykk.
Fra Terbovens side var ordningen et kompromiss. Han hadde ønsket direkte tysk styre, og ville for all del ikke ha Quisling i en lederrolle fordi han vurderte at det ville øke motstanden mot okkupasjonsmakten. Imidlertid hadde Quisling Hitlers støtte, og kunne ikke helt ignoreres. Det var også Hitlers uttrykte ønske at NS måtte få sin plass.
De konstituerte statsrådene
Det var ti medlemmer av Nasjonal Samling (NS) og tre partiløse, og de skulle være «upolitiske».[5] De bestyrte hvert sitt departement på vegne av Terboven og var i statsrettslig forstand ikke en regjering. De hadde sitt første møte den 26. september 1940. Quisling ledet de faste felles torsdagsmøtene mellom statsrådene, mens statsrådskonferansene på fredagene ble ledet av eldste tilstedeværende. Etter å ha virket i et år, bestemte Terboven at de konstituerte statsrådene skulle tituleres som «minister».