Paulus satt mange år i sovjetisk fangenskap etter andre verdenskrig og bosatte seg i Øst-Tyskland etter at han ble løslatt.
Bakgrunn
Paulus var sønn av en skolelærer og prøvde etter abitur fra Wilhelmsgymnasium Kassel i 1909 å komme inn som kadett i Kaiserliche Marine. Da han ikke kom inn, begynte han i stedet å studere juss ved Philipps-Universität Marburg. Han sluttet imidlertid ved universitetet etter et semester uten å ha tatt eksamen og gikk inn i 111. infanteriregiment i Rastatt som fahnenjunker i februar 1910. Han gikk deretter på en krigsskole for offisersaspiranter i Engers i Rhinland og ble 15. august 1911 utnevnt til løytnant. I forkant av utbruddet av første verdenskrig var han adjutant i III. bataljon[10]
Paulus ble i august 1940 utnevnt til generalløytnant og overtok 3. september som overkvartermester i generalstaben under ledelse av Franz Halder. Det betydde i praksis at Paulus ble generalstabens nestkommanderende og den tredje høyeste posisjonen i hæren, under Halder og Walther von Brauchitsch. Han var sentral i planleggingen av Operasjon Barbarossa.
Tidlig i 1942 overtok han kommandoen over den tyske 6. armé, og i mai 1942 kommanderte han denne i den tyske seieren i det andre slaget ved Kharkov. Han ble utnevnt til generaloberst i 1942[12] og ledet 6. armé videre sørover til Stalingrad og var den tyske øverstkommanderende under slaget om Stalingrad. Slaget endte imidlertid i et knusende tysk nederlag, blant annet fordi han ble nektet å foreta taktiske tilbaketrekninger av Hitler.
Paulus i sovjetisk krigsfangenskap
Den 30. januar1943 ble Paulus utnevnt til generalfeltmarskalk[12] av Hitler, som håpet at han da ville begå selvmord fremfor å gå i krigsfangenskap. Paulus valgte likevel å overgi seg til Den røde armé dagen etter.[12] Hitler mottok meldingen om Paulus' kapitulasjon og ble rasende. Han hadde ønsket å heve tapet ved Stalingrad til mytiske dimensjoner. Han forestilte seg at de fleste høyre offiserer ville begå selvmord. De siste restene av de tyske styrkene overga seg tre dager senere.
Fangenskap
Tiden i fangenskap ble tilbragt under komfortable forhold. Et avbrekk kom da han 11. februar1946 ble ført til Nürnberg for å vitne i Nürnbergprosessen. Han ble under dette oppholdet hele tiden holdt i sovjetisk varetekt. I sitt vitneprov snakket han blant annet om sin egen rolle i planleggingen av Operasjon Barbarossa og dennes karakter både som erobringsfelttog og utryddelsesfelttog. Hans vitneprov passet helt perfekt til den sovjetiske anklageprosedyren og var særlig belastende for Hermann Göring, Wilhelm Keitel og Alfred Jodl.
På pressekonferanse i Øst-Berlin 2. juli 1954 etter løslatelsen
I mai 1950 meldte Sovjetunionen at de hadde løslatt sine siste tyske krigsfanger. Nesten to millioner tyske krigsfanger hadde da blitt hjemsendt. Imidlertid ble stadig 28 000 tyskere holdt tilbake, da sovjeterne betegnet dem som dømte krigsforbrytere. Paulus måtte forbli i fangenskap av uklare grunner ettersom han ikke hadde status som krigsforbryter. Han ble imidlertid løslatt i 1953[12] etter Walter Ulbrichts intervensjon.
Paulus var klar over at det de siste årene var blitt rettet til dels skarp kritikk mot ham i Vest-Tyskland for hans håndtering av situasjonen i Stalingrad. Han ante at han kom til å få det vanskelig i Forbundsrepublikken og takket derfor ja til et tilbud om å få slå seg ned i det daværende Øst-Tyskland. Paulus bosatte seg i Dresden[12], der han fikk stilling som leder ved det østtyske politiets krigshistoriske forskningsråd. En stor del av hans tid gikk med til å skrive om slaget om Stalingrad hvor han forsvarte de valg han hadde gjort som armésjef. Etter hvert ble han svekket av sykdommen Amyotrofisk lateralsklerose som han til slutt bukket under for. Hans urne ble senere overført til familiegravstedet i Stadtfriedhof i Baden-Baden.
Hans ufullførte krigsmemoarer ble utgitt etter hans død.
Kontroverser
Paulus forblir meget kontroversiell blant historikere, blant annet på grunn av sitt engasjement i den Sovjet-kontrollerte gruppen Nationalkomitee Freies Deutschland[12] («Fritt Tyskland») som han sluttet seg til i 1944. Etter eget utsagn ønsket Paulus å arbeide for å forkorte krigen i håp om å spare Tyskland fra fullstendig ødeleggelse.[12] Ifølge sovjetisk etterretning, som overvåket og avlyttet Paulus og de andre høyere offiserene som satt fengslet, skjønte han i aprildagene 1945 at dette arbeidet kun tjente sovjetiske interesser og ikke gavnet Tyskland.
Familie
4. juli 1912 giftet Paulus seg med Elena Constance Rosetti-Solescu (født 25. januar 1889, død 9. november 1949), en rumensk adelskvinne som var søster av en kamerat fra regimentet.[13] De fikk tre barn, datteren Olga (1914-2003, senere gift von Kutzschenbach) og i 1918 tvillingene Friedrich (falt som hauptmann 29. februar 1944 under den allierte landgangen ved Anzio) og Ernst Alexander (død 1970).[13]
Familien ble utsatt for kraftige represalier etter kapitulasjonen ved Stalingrad, og det ble lagt sterkt press på ektefellen Constance om å ta avstand fra sin ektemann og skifte navn. Da hun nektet dette, ble hun og datteren Olga med hennes barn arrestert og satt i indre eksil i Schrilichsmühle, 120 km fra Breslau i Sudetenland.[13] I begynnelsen av 1945 ble de, som følge av Den røde armés framrykning, overført til Dachau konsentrasjonsleir og senere til Buchenwald. Alle tre måtte gjennomgå tortur fram til de ble frigjort av amerikanerne 11. april 1945.[13] Sønnen Ernst Alexander, også hauptmann, ble satt i krigsfangenskap i Küstrin og deretter overført til krigsfangeleir i Immenstadt im Allgäu i Bayern. Oppholdet i konsentrasjonsleirene hadde ødelagt Constances helse, og hun døde 9. november 1949 i Baden-Baden.[13]
.svg){kind=small}
