Kongeriket Makedonia (på gresk Μακεδονία, Makedonía) var et kongedømme i antikken, på slutten av 300-tallet f.Kr., sentrert i den nordøstlige delen av den greske halvøya i Hellas. Det lå i det området som også i dag kalles Makedonia. Det grenset til Epirus i vest, Paeonia i nord, regionen Thrakia i øst, og Thessalia i sør.
Framveksten av Makedonia fra et lite kongedømme i utkanten av den greske verden og til et rike som kom til å dominere hele den hellenistiske verden, skjedde under styret til Filip II. For en kort tid, etter erobringene til Filips sønn Aleksander den store, var Makedonia den mektigste staten i verden og kontrollerte et område som innbefattet det tidligere persiske rike, strakte seg så langt som til elven Indus. Riket besto av Hellas, Lilleasia, Egypt, Midtøsten og deler av områder som i dag er Afghanistan og Pakistan. Dette riket markerte begynnelsen på den hellenistiske perioden for antikkens greske sivilisasjon.
Navnet Makedonia
Navnet Makedonía, Μακεδονία, er beslektet til det antikke greske ordet μακεδνός, Makednos. Det er forklart som å ha den opprinnelige meningen «den høye» eller «høylender», muligens en beskrivelse av folket (som levde i fjellene).[1][2]
