1800-tallets filosofi er den epoke innen filosofiens historie da ideene og filosofien fra opplysningstiden begynte å ebbe ut. De milepælene fra filosofer som Immanuel Kant og Jean-Jacques Rousseau hadde påvirket en ny generasjon med tenkere. På slutten av 1700-tallet begynte en litterær bevegelse som ble kalt for romantikken. Den fremmet følelser som en vital kraft og som en autentisk kilde for estetiske opplevelser. Den la en ny vekt på følelser som angst, skrekk og ærefrykt. Fornuften rådet ikke lenger grunnen alene. Nøkkelideene som satte i gang disse endringene var evolusjonen, som postulert av Johann Wolfgang von Goethe, Erasmus Darwin, og Charles Darwin, og ikke minst nye samfunnsideologier i kjølvannet av den franske revolusjonen, slik det frie marked, fremmet av Adam Smith. Presset fra egalitarisme (teorien om at alle mennesker er like), og i kjølvannet av industrialiseringen kom politiske ideologier som fremmet krav om rettferdighet i samfunnet, som marxisme og anarkisme. De stadig økende endringene førte til uro og revolusjoner, nasjonal oppvåkning over hele Europa, foruten også psykologiske endringer.

Med de urolige årene 1789–1815 var den europeiske kulturen omformet av revolusjon, krig og sammenbrudd. Ved at mange av de sosiale og kulturelle støttepilarene fra det foregående århundret var revet, var stort rom for dramatiske økonomiske og politiske endringer. Europeisk filosofi reflekterte endringene, deltok i dem, og til dels var drivkraften i mange av dem. Særlig tysk filosofi preget Europas tenkning.

Den siste tredjedelen av 1700-tallet fremmet en rekke tanker og verker som både systematiserte tidligere filosofi og presenterte en dyp utfordring til grunnlaget hvordan filosofi hadde vært systematisert. Immanuel Kant er det navnet de fleste ville nevne som blant de viktigste innflytelsene, tilsvarende med Jean-Jacques Rousseau. Mens begge av disse filosofene var produkter av 1700-tallet og dette århundres antagelser, presset de mot grensene. I forsøket på å forklare staten og regjeringens vesen, kom Rousseau til utfordre grunnlaget for regjering ved hans erklæring om at «Mennesket er født fritt, men er alle steder i lenker». Kant, i forsøket på å bevare aksionsk skeptisisme, ble tvunget til å argumentere at vi ikke kan se den sanne virkeligheten, og heller ikke er det mulig å snakke om den. Alt vi vet om virkeligheten er dens framtoning. Ettersom alt vi kan er framtoninger, postulerte Kant ideen om det uvitende. Hegels skille mellom det uvitende og omstendighetenes ukjente kan bli sett på som begynnelsen til Hegels rasjonelle system om universet. En rimelig forenklet gjendrivelse i dette for Kant å oppfatte at det er en ukjent opererende bak framtoningene er å demonstrere en del kunnskap om dens eksistens. Ganske enkelt sagt, å vite at det eksisterer er å vite.

Blant de filosofer som fikk særlig betydning på 1800-tallet var tyske Hegel som formulerte et system for historisk og ekspressiv forståelse av mennesket gjennom hans system som han kalte dialektikk. Mens Hegels dialektikk var idealistisk, er den materialistiske dialektikk assosiert med Karl Marx. I forlengelsen av Kant fremmet Arthur Schopenhauer et viljesbegrepet og det som skjult bakenfor våre sanseinntrykk kan vi faktisk ha kunnskap om. Friedrich Nietzsche tok impulser fra Schopenhauer.

To store tankestrømmer gikk gjennomstrømmet 1800-tallet: idealisme og materialisme. Idealistene argumenterte at vi kan forstå den endelige vesenet av virkeligheten innenfor menneskelig erfaring, særlig de trekk som utmerker mennesket som et åndelig vesen. Idealistene sto i motsetning til Kants syn, og kunne la seg fange inn av opplysningstidens optimisme. Hegel, Schopenhauer, Lotze og Fechner var alle idealister i denne forstand, og deres innflytelse økte etter hvert som det ble gjort forsøk å føre filosofi og vitenskap sammen.^[1]

En av de første filosofer som forsøkte å bryte med Kants filosofi var Johann Gottlieb Fichte, hvis utvikling av kantiansk metafysikk ble en kilde til inspirasjon for romantikerne. I hans første utkast til en systematisk rekonstruksjon av Kants vitenskapslære, Grundlage der gesamten Wissenschaftslehre (1795), argumenterte Fichte at Jeget hevder seg selv og er en selvproduserende og en endringsprosess. For Kant var Ding an sich blitt mer og mer et problem, men dette oppgir så Fichte – han mener at kun Jeget (som jeg kan tenke bevisst på) blir igjen: Jeget setter seg selv. Fichte hadde som mål å gjøre filosofien til et system, og dermed finne dets samlende prinsipp

Friedrich von Schelling, en student av Fichte, fortsatte med å utvikle mange av de samme tankene og ble også omfavnet av romantikerne som nærmest en offisiell filosof for deres bevegelse. Men det var en annen av Fichtes studenter, og en tidligere romkamerat av Schelling, som kom til å bli den fremst av postkantske idealistene: Georg Wilhelm Friedrich Hegel.

Arthur Schopenhauer, på den annen side, avviste Hegel, og mente at det var en tilbakevending til kantiansk idealisme. Det er umulig å endre eller forbedre verden, men man kan innstille seg annerledes overfor, noe Schopenhauer ga forslag til. Løsningen for den enkelte kunne eksempelvis være kunst, som ikke bare framstiller objektene i sin tilfeldige form ved å etterligne dem, men kan faktisk uttrykke deres sanne vesen.

Tidlig på 1800-tallet i Storbritannia fremmet Jeremy Bentham og John Stuart Mill ideene om at handlinger er rettferdige om maksimaliserer lykke, og utelukkende lykke. Utilitarisme forsøkte å formulere etiske og sosiale problemstillinger på en slik måte at det tilfredsstiller empiriske krav. Det var en etikk som sprang ut av forsøkene på å reformere samfunnet på 1800-tallet. Handlinger måtte bedømmes fra deres konsekvenser, ikke som følge av en nåværende og skiftende etikk.

Marxisme er et økonomisk og sosialpolitisk verdenssyn og samtidig en metode for sosialøkonomiske undersøkelser som i dens sentrum hvilte på en materialistisk fortolkning av historien, et dialektisk syn på sosiale endringer, og en analyse og kritikk av kapitalismens utvikling. Det var særlig to tyske filosofer som teoretiserte denne ideologien, Karl Marx og Friedrich Engels.

Eksistensialisme som en filosofiske bevegelse tilhører 1900-tallet, men dens betydelige forhistorie, Søren Kierkegaard og Friedrich Nietzsche, skrev lenge før eksistensialismens vekst. 1840-tallets akademiske filosofi i Europa som fulgte Hegel var bortimot fullstendig skilt fra opptatthet av det individuelle menneskelige liv og foretrakk å forfølge abstrakte metafysiske systemer. Danske Kierkegaard søkte føre tilbake til filosofien den sokratiske ånd: subjektivitet, forpliktelse, tro og lidenskap, alt som var deler av de menneskelige vilkår.

Som Kierkegaard søkte Nietzsche moralske verdier mens 1800-tallets Europa gikk i oppløsning til nihilisme, det som Kierkegaard kalte for «utjevningsprosessen». Nietzsche forsøkte å underminere de tradisjonelle moralverdiene ved å underminere dens grunnmur. Til dette skilte han mellom herre- og slavemoraler, og hevdet at mennesket må vende tilbake fra saktmodigheten og ydmykheten i Europas slavemoral.

Begge filosofene, sammen med andre tanker, var forutsetningen til 1900-tallets eksistensialisme. Kierkegaard skrev om sin samtids Europa at «hver tidsalder har sin egen karakteristiske fordervelse. Vår er kanskje ikke behag eller nytelse eller følsomhet, men heller en tøylesløs, panteistisk forakt for det enkelte menneske.»^[2]

Den franske filosofen Auguste Comte, den selverklærte oppfinneren av moderne sosiologi, men kan muligens bli vurdert som den første vitenskapsfilosofen i den moderne betydningen av begrepet.^[3] Han var sterkt påvirket av utopisk sosialisme som gikk forut anarkisme og marxisme med tenkere som Henri de Saint-Simon, og kom selv til å påvirke både Karl Marx og John Stuart Mill. Comte utviklet en positiv filosofi i en forsøk på å bote på de sosiale illebefinnende som den franske revolusjon hadde påført Frankrike, og kalte på en nytt sosialt paradigme basert på vitenskapene. Han fremmet det syn at streng anordning av overensstemmende observasjoner alene kunne utgjøre menneskelig viten. Hans egen vitenskap, «sosiologi», var studiet av «samfunnets dynamikk og likevekt».^[4]

De amerikanske filosofene Charles Sanders Peirce og William James utviklet den pragmatiske filosofi på slutten av 1800-tallet. som kjennetegnes av dens fokus på handlinger og påstanders praktiske konsekvenser. Pragma betyr handling, og pragmatismen er handlingsorientert og leserorientert. En påstand, en idé, en metode, teori eller hypotese verifiseres i henhold til pragmatismen i dens konkrete konsekvenser, dets tillempbarhet, funksjon eller virksomhet. Hva som er sant er hva som er nyttig for livet eller virksomheten.

I de siste årene av 1800-tallet kom det en fornyet interesse i Storbritannia for tankene til Kant og Hegel i hva som kalles for britisk idealisme. Framstående skikkelser var Francis Herbert Bradley, John McTaggart, John Henry Muirhead og andre, og deres lære provoserte de unge Cambridge-filosofene George Edward Moore og Bertrand Russell i en slik grad at de la grunnlaget for en ny filosofisk tradisjon, analytisk filosofi.

Britisk idealisme var markert av flere brede tendenser. Den var tysk i sitt utgangspunkt, hadde en tro på et Absolutt (en enkeltstående altomsluttende virkelighet), stor vekt på fornuften som både middel som det Absolutte kunne gripes og begripes, og som en struktur i seg selv. I tillegg var de helt uvillig til å akseptere todeling mellom tanke og objekt. Virkeligheten besto av en tanke-og-objekt sammen i en sterk sammenhengende enhet.

Transcendentalisme var både en litterær bevegelse som filosofisk, og oppsto i Bostonområdet i USA på midten av 1800-tallet. Den inneholdt navn som Ralph Waldo Emerson, Henry David Thoreau, Walt Whitman, Emily Dickinson, Charles Timothy Brooks, Margaret Fuller og andre. Det var en idealistisk og individualistisk retning som fikk stor betydning for ettertiden. Troen på enkeltindividet og korrespondensen mellom Gud og menneske, natur og andre, ble utviklet i verk som Emersons Nature (1836) og tidsskriftet The Dial (1840–1844). De gjennomførte også sosiale eksperiment som det utopiske Brook Farm-prosjektet.

• Næss, Arne (1967): Filosofiens historie. Bind 2: «Fra renessanse til vår tid». 6. utg. Oslo Universitetsforlaget 1976
• Russell, Bertrand (1961): Vestens Visdom, Tiden Norsk Forlag. Engelsk utgave London 1959: Wisdom of the West.
• Baird, Forrest E.: Philosophic Classics: 19th Century Philosophy. ISBN 0-13-048550-0
• Gardiner, Patrick (red.): 19th-century Philosophy. ISBN 978-0-02-911220-5
• Shand, John: Central Works of Philosophy. Vol. 3. The Nineteenth Century. ISBN 978-0-7735-3053-9