John Stuart Mill (1806–1873) var en britisk filosof som også øvde innflytelse på økonomisk tenkning. Mill hadde sterk innflytelse på 1800-tallets sosialliberalisme og på politisk og etisk tenkning generelt. Han var sønn av filosofen James Mill.
Filosofisk var Mill en som bygget sin tenkning på empirisme, en arv blant annet fra David Hume. Han var påvirket av utilitarismen til Jeremy Bentham og av samfunnsvitenskap generelt, og økonomisk vitenskap spesielt. I religiøse spørsmål var han markert anti-autoritær. Mills verk «The Principles of Political Economy» fra 1848 ble populær lærebok, og øvde stor innflytelse på samtiden. Mill var en produktiv forfatter og ga ut en rekke bøker om ulike emner. Temaer som han behandlet omhandler friheten natur, kvinneundertrykkelse som sosialt problem og en allmenn diskusjon av samtidens politiske ideer. Han forfattet en del også med sin kone Harriet Mill (Harriet Taylor). Mill forfektet at all moral bør bygge på menneskenes behov for lykke, glede og trygghet, i motsetning til pliktetikken til for eksempel Immanuel Kant. Handlinger som fører til lykke, er moralsk riktige nettopp av den grunn at de gjør det, mens handlinger som fører til det motsatte av lykke, er moralsk sett gale; handlinger blir slik sett vurdert primært ut fra sine konsekvenser, ikke ut fra de intensjoner som ligger til grunn for dem.
Mill og liberalismen
Mill arbeidet aktivt for likestilling mellom mann og kvinne, allmenn utdannelse, allmenn stemmerett, aksept av prevensjon, bedre skilsmisselovgivning og at koloniene skulle få bestemme mer selv. På Mills tid var mye av dette radikale meninger og han ble flere ganger arrestert for å uttrykke dem. Mills liberalisme kan på mange vis anses for mer konsekvent enn for eksempel tenkningen til John Locke og Charles Montesquieu. Et eksempel er hans vurdering av den personlige eiendomsretten som han ikke understreket like sterkt som mange andre tenkere i samme liberale tradisjon. Mot slutten av sitt liv så Mill på seg selv som en sosialist.[10]
