Kapitalisme (av latin: capitalis, avledet av caput, «hode») er et økonomisk system hvor formue og produksjonsmidler er privateid.^[1][2] I et kapitalistisk system er det enkeltindivider enten alene eller sammen med andre,^[3][4] som eier, betjener og handler fast eiendom, arbeidskraft og kapital. Investeringer, distribusjon, inntekt, produksjon, prising og utbud av varer og tjenester er bestemt av selvstendige frivillig private avgjørelser i en markedsøkonomi.^[5][6] En egenskap ved kapitalismen er at hver enkelt person eier sin egen arbeidskapasitet, og derfor kan selge den til arbeidsgivere.^[3][7]

Begrepet kapitalisme og det kapitalistiske samfunns utvikling er beskrevet i Marx' og Engels' analyse av det moderne industrisamfunnet.^[8] En annen viktig analyse av virkninger av kapitalismen finner vi hos Max Weber og hans begrep formålsrettet rasjonalitet.^[9] Disse teoretikerne og deres analyse av kapitalismen er vesentlige for å forstå det moderne samfunnet og dets utvikling.^[10]

I moderne norsk brukes ofte «kapitalisme» og «liberalisme» om hverandre. Begge ordene brukes til både å beskrive et økonomisk system og en ideologi som inneholder dette økonomiske system. Men begrepene er ikke helt sammenfallende. Vanligvis brukes liberalisme som en betegnelse på en politisk ideologi, et tankesett, mens kapitalisme gjerne brukes for å betegne et samfunnsøkonomisk system. Og det finnes kapitalistiske stater, avhengig av definisjon, som Chile under Pinochet eller dagens Norge, som på forskjellige måter ikke kan sies å styres etter liberalistiske prinsipper. Førstnevnte på grunn av at samfunnet var et politisk diktatur, sistnevnte på grunn av en omfattende offentlig inngripen i økonomien.^[11][12]

Kapitalismens spede begynnelse i Europa vokste frem fra en gang etter år 1000-tallet som en form for «handelskapitalisme» i middelalderen. Først med den industrielle revolusjon ble handelskapitalismen overført til alle grener av næringslivet. Den industrielle kapitalismen vokste frem på grunn av en voksende verdenshandel der særlig Holland og England var ledende. Denne utviklingen hadde begynt på 1600-tallet med økende handel og etablering av handelskamre, handelskompanier (for eksempel de foretakene som – i ulike europeiske land – kalte seg Det ostindiske kompani) og kolonialisering (imperialisme). Deretter kom etablering av produksjon i gradvis større målestokk som opptakt til den industrielle revolusjon. Dette førte til at selvstendige håndverkere ble lønnsarbeidere.

Etter den industrielle revolusjon fra 1750 og tiden etter, ble det fart i denne utviklingen og det vokste frem en klasse av fattige lønnsarbeidere som solgte egen arbeidskraft.

En inndeling av kapitalismens historiske utvikling kan være: ^[13]

• Frikonkurransekapitalisme (liberalisme) fra 1840-årene
• Styrt kapitalisme, sosial markedsøkonomi eller blandingsøkonomi (keynesianisme) fra 1950-årene
• Global kapitalisme, fra 1970-årene

En utvikling har vært en overgang fra tradisjonell kapitalisme til institusjonell kapitalisme. De tradisjonelle kapitalistene som eide sine bedrifter blir erstattet med aksjeselskaper der andre foretak og det offentlige har dominerende eierinteresser.^[14]

Innen det kapitalistiske marked av bedrifter og kunder, er det ulike målestokker å styre etter i maksimeringen av bedriftenes resultat. I Nord-Amerika, hvor bedriftene tidlig ble upersonlig eid og styrt av ansatte ekspertledere, utviklet det seg i etterkrigstiden en typisk eierkapitalisme hvor bedriftsledelsens mål ble ansett å være å maksimere eiernes utbytte på sin investering (Return of investment, ROI). I Europa utviklet det seg, særlig fra 1970-tallet, en samfunnskapitalisme som tok sikte på å maksimere mer enn bare eiernes utbytte, også samfunnets nytte, ansattes medbestemmelse og miljøhensyn vokste frem som viktige bedriftsmål. I nyere tid utfordres både eierkapitalismen og samfunnskapitalismen av en forbrukerfokusert kundekapitalisme (consumer capitalism), i møtet med økt forbrukermakt og forbrukervalg under sterkere konkurranse.^[15]

Markedsliberalisters definisjon på kapitalisme er et samfunnssystem som bygger på eiendomsretten med et marked basert helt på frikonkurranse-prinsippet. Dette medfører at det ikke er noe som heter privat, stat eller monopolkapitalisme da alle disse systemer ikke bygger på eiendomsretten.

Ifølge markedsliberalister vil det etter ovennevnte definisjon i et fritt marked kunne medføre en stor økning av produksjon av varer på grunn av økt fortjeneste, noe som vil kunne skape flere arbeidsplasser. Fri konkurranse vil medføre at prisene synker, slik at flere har råd til flere produkter. Spesielt boligpriser vil reduseres slik at fattige har råd til bolig og ikke bare rike mennesker.

Laissez-faire-kapitalismen er en liberalistisk retning innen kapitalismeteorien. Kjennetegnet er at statsmakten i mye mindre grad griper regulerende og bestemmende inn i næringsvirksomheten. Samtidig ble adelens privilegier opphevet slik at alle ble like for loven. Laugenes reguleringer ble avskaffet og det oppsto et fritt arbeidsmarked hvor lønnsarbeidere sto overfor kapitaleiere. Prisene på varer og tjenester dannes gjennom konkurranse på markedet, tilbud og etterspørsel. Kapitaleiere som lykkes i denne konkurransen høster fortjeneste eller profitt. Det er stor frihet til å investere kapital i nye foretak, og det oppsto et næringsliv som var i stadig uro og bevegelse. Næringslivet stimulerte den tekniske revolusjonen, og den kapitalistiske storindustrien med fabrikker med stor arbeidsstokk og masseproduksjon av forbruks og industrivarer omskapte det samfunnsgeografiske landskapet.

Sett fra laissez-faire-kapitalisters synspunkt skal kapitalisme praktiseres i størst mulig grad uten bruk av tvang som for eksempel skatter og avgifter. Statens rolle i samfunnsøkonomien ble svakere enn tidligere og dens rolle ble å verne om statsborgerens liv og eiendom ved hjelp av indre og ytre ordensvern som politi og militærmakt.^[16] Men pengevesenet var statlig og samferdselsnettet var statens oppgave. Offentlig anliggende var også i stor grad skolevesen og religiøst liv.^[16]

Sett fra sosialisters synspunkt, bygget på teoriene til blant annet Karl Marx, er ikke kapitalisme et system som bygger på eiendomretten, men en beskrivelse av eierskapet til produksjonmidlene. Et marxistisk syn er at kapitalismen i seg selv utvikler monopoler, og at denne utviklingen er uunngåelig innenfor kapitalismens rammer.^[17] Marxister skiller derfor mellom privatkapitalisme, statskapitalisme, monopolkapitalisme og overgangsformer mellom disse, avhengig av hvem som eier produksjonsmidlene. I monopolkapitalisme utføres produksjonen ikke for enkeltkapitalister, men for monopoler eller større internasjonale selskaper.

Den peruanske økonomen Hernando de Soto har i boken The Mystery of Capital – Why Capitalism Triumphs in the West and Fails Everywhere Else hevdet at årsaken til at de fattige land i verden ikke kommer ut av fattigdommen, er mangelen på et eiendomsregister. Dermed kan hverken enkeltpersoner eller småbedrifter bygge opp kapital ved å tilføre eiendommen ekstra verdier ettersom disse verdiene ikke kan omsettes i et fritt marked. Like viktig er at de reelle eierne ikke kan ta opp lån med (pantsette) eiendommen for å finansiere investeringer. Dermed blir investeringsmulighetene svært små for en stor del av befolkningen, hvor mange er bedriftseiere.

De Soto trekker for eksempel frem forholdene i Egypt. I Egypt har konsulentfirmaet hans beregnet at verdien av de fattiges uregistrerte eiendommer ligger på om lag 241 milliarder dollar. Det er 55 ganger alle utenlandske investeringer i Egypt de siste 150 år, inkludert Suezkanalen. Men denne kapitalen er død. Den kan vanskelig anvendes til investeringer, så lenge den ikke er formalisert og registrert gjennom et enhetlig system.

Man regner i dag med at alle land i verden i en eller annen grad praktiserer kapitalistiske prinsipper – også de som regner seg selv som sosialistiske.

Land som USA blir ofte fremmet som et land som prøver å praktisere kapitalistiske økonomiske prinsipper i vesentlig større grad enn de fleste andre land. Fra laissez-faire-kapitalisters synspunkt blir USA derimot ikke oppfattet som kapitalistisk da landet har en rekke lover som er i strid med eiendomsretten, blant annet 30 til 40 prosent skatter, avgifter, statlige subsidier, forbud mot fri prostitusjon, forbud mot fri narkotika, forbud mot fri boligbygging uten statlig innblanding, og forbud mot fri import av varer fra alle land, inkludert Cuba.

Av vestlige statssystem som i dag har andre grunnmodeller i sitt styresett enn kapitalisme, er sosialdemokratiet, som er den styrende samfunnsformen i mange ledende land i Europa og har stor innflytelse i EU.

I Norge er Fremskrittspartiet og Høyre de største norske partiene som har de kapitalistiske prinsippene om privat eiendomsrett og lav grad av statlig styring som viktige grunnprinsipper i sin politikk. Av de mindre partiene finnes det tidligere partiet Det Liberale Folkepartiet som ifølge dem selv var tilhengere av ren laissez-faire-kapitalisme, selv om det på enkelte mindre områder som for eksempel kopieringsrettigheter var uenigheter om tolkning av kapitalismen.

I praktisk politikk er det likevel beskjeden forskjell mellom de borgerlige partiene og Arbeiderpartiet. Alle partiene vil ha en stor velferdsstat, der et offentlig helsevesen, skolesystem og folketrygd utgjør grunnstammen. Samtidig vil alle partiene at det private næringsliv skal stå for det aller meste av verdiskaping utenom disse sektorene. Siden staten også er den som legger premisser i form av lover og forskrifter, må den private sektorer forme seg etter disse. Dette blir gjerne kalt for korporativisme.

Det finnes mange ulike retninger innenfor kapitalismekritikk, blant noen kan nevnes den marxistiske, den økologiske, den konservative, og den nasjonalistiske.

Den marxistiske kritikken har mange sider og aspekter, og kan dertil tolkes i flere retninger. Enkelte tolker den som en moralsk kritikk av et system der Karl Marx anser det som fundamentalt galt at mennesket brukes bare som midler til profittmaksimering, ikke som mål i seg selv. Utbytningen av arbeiderne er et moralsk forkastelig kjerneelement i kapitalismens økonomi, som må fjernes ved sosialistisk revolusjon. En annen, og etter manges mening langt mer plausibel tolkning, er at Marx' kritikk av kapitalismen ikke simpelthen er på moralt grunnlag, men at det snarere dreier seg om en inngående vitenskapelig og økonomisk analyse av det kapitalistiske system. Denne kritikken utarbeidet han hovedsakelig i Das Kapital og Grundrisse. Blant hovedpoengene her er at kapitalismen som system underminerer seg selv, noe som blant annet gir seg utslag i sykliske kriser og irrasjonell økonomisk politikk som har sin løsning i en sosial revolusjon. I økende grad trer kapitalismens mangler, etter Marx' syn, frem i lyset og en nasjonalisering av eiendom gjennom sosialisme blir en nødvendig utvei. Professor i jus og etikk, Martha C. Nussbaum, knytter særlig ann til et aspekt ved Marx' kapitalismekritikk som et argument mot John Rawls. Hun skriver:

Marx hevdet for eksempel at arbeidere som ikke har kontroll over arbeidet de utfører og produktene de lager, fører et liv som ikke er helt menneskelig, skjønt de greier seg med lønnen de får. I alminnelighet er det slik at forholdet mellom arbeidsgiver og arbeidstager, klasseforhold og relasjoner mellom kjønn og etniske grupper kan fremmedgjøre samfunnets medlemmer og frata dem muligheten til å bruke alle sine evner, selv når deres materielle behov er dekket.^[18]

Her trekker Nussbaum frem et viktig aspekt ved Marx' kapitalismekritikk. Det er ikke simpelthen slik at kapitalismen utbytter og derved er umoralsk. Eller at kapitalismen gir menneskene en lavere levestandard. Det er nok dette også, men det er viktig å fremheve at kapitalismens klasseinnhold leder til en fremmedgjøring. En fremmedgjøring av mennesker i vid forstand, b. la ved at folk identifiserer seg selv som simple arbeidere og ikke som mennesker med evner og muligheter. Og ved at de ikke griper den faktiske kontroll over egen hverdag, men manipuleres til passivitet (falsk bevissthet). Folk lever i en verden der den faktiske virkelighet stadig blir fjernere, mer fremmed, for folk flest.^[19]

Firmaers retorikk har stadig mindre sammenheng med virkeligheten. Denne manglende troverdigheten setter det kapitalistiske systemet i fare.^[a][20]

Kommentator Adrian Wooldridge i bloomberg.com, om oppsigelsen av ansatte på ferger i P&O Ferries

Den økologiske kritikken bygger på at man mener at den kapitalistiske grunntanken (og som mange mener – praksisen) vil føre til at jorden vil bli utarmet og gå til grunne som konsekvens av målet med økt profitt for de enkelte og ikke for fellesskapets beste.

• Amdam, Gran, Hansen, Songer: Markedsøkonomienes utvikling. 2 utgave. 2005 ISBN 82-450-0238-0
• Bernstein, Andrew: The Capitalist Manifesto ISBN 0-7618-3221-1
• Colbjørnsen, Tom, Birkelund Gunn E., Hernes Gudmund og Knudsen, Knud; klassesamfunnet på hell Oslo 1987, ISBN 82-13-00120-6
• Engelstad, Fredrik (red); Det beste av Karl Marx, tekster i utvalg Oslo 1992, ISBN 82-530-1580-1
• Korsnes, Olav, Andersen, Heine, Brante, Thomas: Sosiologisk leksikon, Oslo 1997, ISBN 82-00-22948-3 s. 140-141
• Mises, Ludwig von- Planning for Freedom ISBN 0-910884-13-7
• Hazlitt, Henry: Economics in One Lesson ISBN 0-930073-19-3
• Martinsen, Vegard: Frihet, likhet, brorskap: kapitalismen i teori og praksis ISBN 978-82-91106-02-1
• ———. Filosofi – en innføring. Objektivistisk vinklet forklaring
• Rand, Ayn. Capitalism: The Unknown Ideal. ISBN 0-451-14795-2
• Sayer, Derek; Capitalism and Modernity, An excursus on Marx and Weber, London New York 1991, ISBN 0-415-01728-9
• de Soto, Hernando. The Mystery of Capital: Why Capitalism Triumphs in the West and Fails Everywhere Else. Melbourne, 2000. ISBN 0-465-01614-6
• Weber, Max. Den protestantiske etikk og kapitalismens ånd. Norsk utgave Oslo 1995, ISBN 82-530-1737-5
• Østerberg, Dag og Fredrik Engelstad, Samfunnsformasjonen, en innføring i sosiologi, Oslo 1995. ISBN 82-530-1687-5

Wiktionary: Kapitalisme – ordbokoppføring

• Objektivismen – laisez-faire-kapitalistisk filosofi
• DNOF – Norges eneste kapitalistiske næringslivsorganisasjon
• Civita – Liberalistisk tenketank
• Aksistensialismen – nasjonalliberalistisk filosofi
• Institutt for frihet og demokrati (ILD)
• Det Liberale Folkepartiet – Norges eneste kapitalistiske politiske parti Arkivert 9. september 2009 hos Wayback Machine.