Dukketeater, også skrevet dokketeater, er en disiplin innen scenekunsten der rollene i et skuespill blir framstilt av dukker. Dukketeater er en scenekunstart som i moderne, norsk fagterminologi omfattes av det videre begrepet figurteater.

Dukketeater inndeles ofte etter hvordan dukkene beveges. De vanligste dukketypene er marionetter, som blir styrt ved hjelp av snorer og staver, stang- eller hånddukker, som blir styrt nedenfra eller som en hanske, eller flate dukker som blir opplyst bakfra og brukes i skyggeteater. Noen foretrekker å definere dukketeater og skyggeteater som ulike disipliner innenfor figurteaterfeltet.

Scenene som benyttes i dukketeater kan variere fra store teaterscener med imponerende scenografi og komplisert mekanikk, via svært enkle enmannskasser til totalt steds- og kulisse-uavhengige arenaer, der dukkespilleren fører eller interagerer med dukken(e) uten behov for ytterligere scenografi eller utstyr.

Dukketeater som kunstnerisk uttrykk og underholdning kan være nært beslektet med moderne dukkefilm.

Dukketeatertradisjonene strekker seg tilbake til det gamle Egypt, Hellas og Italia. Det er gjort flere arkeologiske funn som tyder på dette, og skyggedukker er også nevnt i den gresk filosofien.

Den katolske kirke tok tidlig i bruk dukketeater som pedagogisk verktøy. En dukke av den unge jomfru Maria, på fransk Marion, var en vanlig skikkelse i kirkespill i middelalderen og gav blant annet navn til begrepet marionett. Parallelt med kirkens dukkespill oppstod det en folkelig form på 1500-tallet med utgangspunkt i commedia dell'arte, lystige improvisasjonskomedier med faste rollefigurer. Ved de europeiske fyrstenes hoff ble det også spilt dukketeater, men i en mer forfinet versjon.^[3] I Frankrike ble det fra slutten av 1500-tallet av etablert faste dukketeaterscener, deriblant i Palais-Royal i Paris.^[3]

Miguel de Cervantes skrev i storverket Don Quijote (del I utgitt i 1605, del II i 1615) om hovedpersonens møte med en dukketeatertrupp. Den italienske Pulcinello-skikkelsen ble videreført i Punch-figuren i England, Polichinelle i Frankrike, Hanswurst eller Kasper i Tyskland, Petrusjka i Russland, Mester Jackel i Danmark og Kasper i Sverige.^[3] Slikt dukketeater kalles fremdeles kasperteater på svensk. Det henvendte seg opprinnelig til voksne, men ble siden særlig beregnet på barn.

Johann Wolfgang von Goethe stiftet tidlig bekjentskap med dukketeateret. På julaften i 1753 fikk han og søsknene et dukketeater i gave av farmoren.^[4] Han lærte teaterstykket som var ment for denne scenen utenat, og oppførte det stadig med begeistring sammen med venner. Senere i livet ble barndommens dukketeater inspirasjon for dikteren Goethe, noe Georg Brandes omtalte i en bok om Goethe som ble utgitt i 1915; Brandes opplyste da at det samme dukketeateret kunne beskues i museet som var opprettet i Goethes hjem.^[5]

Goethe selv skriver i Wilhelm Meisters Lehrjahre at hovedpersonen som barn hadde følgende ønske mens han lekte med dukketeateret:

«å være blant de fortryllede og trollmennene på samme tid, samtidig å ha hendene skjult med i spillet og som tilskuer å nyte illusjonens glede.»^[6]

Dramaet Faust blir i moderne tid som regel knyttet til Goethes navn. Men historien om Faust som solgte sin sjel til djevelen var kjent i Europa lenge før Goethes fødsel. Vibeke Helgesen og Ragnhild Wang skriver i sitt historiske overblikk over dukketeaterets historie at «(f)aktum er at dette stykket i 300 år har vært det mest spilte og mest populære dukketeaterstykket i Tyskland. Det er folkekunst i den forstand at det ikke har noen kjent forfatter.»^[7]

Rundt 1850 oppstod det en fornyet interesse i Europa, og da særlig i Mellom-Europa og Storbritannia, for dukketeater som scenekunst. Det var særlig marionetteteateret som fikk vind i seilene i denne perioden. I mange områder ble dukketeateret mer populært enn forestillinger med levende skuespillere. Dukketeaterets popularitet begynte først å avta da kinoforestillinger begynte å bli tilgjengelig for det alminnelige publikum.^[3]

I 2016 besluttet UNESCO å tildele tsjekkisk og slovakisk dukketeater status som del av den immaterielle verdenskulturarven. I kunngjøringen av utnevnelsen skrev UNESCO blant annet:

«Puppet theatre is an integral part of Slovak and Czech local theatre and literary tradition. It also plays an important role in socialization, helping performers to develop as creative thinkers and learn about cooperation, communication and to strengthen their sense of identity in society. Featuring with other traditional rituals and festive events like feast days, markets and fairs, puppet shows today come in many different forms but still draw from tradition. Practice bearers include performers, playwrights, puppet and costume makers, as well as stage designers.»^[8]

I Østen har dukketeaterkunsten lenge vært høyt ansett. Høydepunktet i Japan ble nådd på 1500-tallet da flere anerkjente forfattere skrev stykker for dukketeaterspill. Seinere har særlig indonesisk skyggeteater stått sterkt. Også den indonesiske dukketeaterformen wayang golek har en sterk tradisjon, som også har påvirket vestlige utøvere.

I moderne tid har dukketeater med hånddukker blitt kjent gjennom de amerikanske TV-seriene Muppet Show og Sesame Street (begge seriene produsert av Jim Henson), som i Norge ble presentert gjennom den pedagogiske barne-TV-serien Sesam Stasjon. Andre eksempler på populære filmer fra nyere tid er Team America og The Thunderbirds, der rollene blir framstilt ved hjelp av marionettefigurer.

• TheaterFigurenMuseum Lübeck (Tyskland)^[9]
• Puppentheater-Museum Berlin (Tyskland)^[10]
• Münchner Stadtmuseum – Sammlung Puppentheater (München, Tyskland) ^[11]
• Museum für Sächsische Volkskunst mit Puppentheatersammlung (Dresden, Tyskland)^[12]
• NUKU Teater Muuseum, (Tallinn, Estland)^[13]
• Marionette Museum (Český Krumlov, Tsjekkia)^[14]
• Musée Gadagne – Musée des arts de la marionnette i Lyon (Frankrike)^[15]
• Centro internacional del títere, i Tolosa (Spania)^[16]
• Museo Internacional de Títeres de Albaida (MITA), i Valencia (Spania)^[17]
• Museo Iberoamericano del Títere i Cádiz (Spania)^[18]
• Museum of Puppetry, Ljubljana (Slovenia)
• TOPIC - Tolosa´s international puppet center (Spain)

• Museo Argentino del Títere i Buenos Aires^[19]
• Museo Vivo del Títere i Maldonado (Uruguay)^[20]
• Teatromuseo del Títere y el Payaso de Valparaíso (Chile)^[21]
• Museo Nacional del Títere Rosete Aranda, Huamantla, Tlaxcala (Mexico)^[22]

Dukketeater har en meget lang historie i Norge, noe Anne Helgesen påviste i sin doktorgradsavhandling.

Amund Helland skriver i boken Norges land og folk : topografisk-statistisk beskrevet : topografisk-statistisk beskrivelse over. 13 D. 1 : Bergen (1916) at det tidlig på 1700-tallet fantes en skuespiller ved navn Jørgen Friderich Sweiger som var teatersjef for et omreisende dukketeater. Dette dukketeateret skal ha besøkt Bergen både i 1722 og i 1736. Sweiger skal ifølge Helland for øvrig vært oldefar til professor Schweigaard.^[23] Jørgen Friederich Schweiger var fra Holstein i Nord-Tyskland, og hans sønn Johan Ludvig Schweiger (1719-1781) ble organist og innvandret til Norge, nærmere bestemt til Kongsberg.^[24]

På 1800-tallet vet vi at blant annet den berømte skuespilleren Johannes Brun og dramatikeren Henrik Ibsen laget sine egne dukketeatre i ungdommen.^[25]

I 1880 rykket signaturen S. Pedersen Bælling in følgende annonse i Bergens Tidende:

«Mekanisk Dukketeater i det Engelske Ridehus

Den 17. maj kl. 5 Eftermiddag og følgende dage giver Undertegnede Forestillinger, som udmærker sig med sin Elegance og har vundet Bifald i flere hovedstæder.»^[26]

I 1898 ga Elling Holst og illustratøren Eivind Nielsen ut Norsk Dukketeater : Med tekst: Store Bukken Bruse. I oversikten Norsk Bogfortegnelse 1891-1900 er denne utgivelsen oppført under overskriften «Selskabsspil».^[27] Dette var et sett som kom i en eske, og som barn kunne bruke til selv å spille dukketeater med.^[27] Året før hadde Nielsen og Holst gitt ut boken Barneminder og andre smaastubber for barn : med mange billeder, der Holst forklarte leserne hvordan de kunne innrede en kasse til sitt eget dukketeater, gjerne med kulisser klippet ut fra utklippsark utgitt av den tyske leketøysprodusenten Gustav Cohn i byen Neu Ruppin i Mecklenburg. I kapittelet Hvordan en lager et dukketeater forteller Holst at slike utklippsark fra den samme produsenten benyttet han selv da han var barn, og at han nå har laget dukketeater med kulisser og dukker fra tilsvarende ark for sin lille sønn.^[28]

På begynnelsen av 1900-tallet benyttet Bokken Lasson skyggeteater i mange av sine forestillinger på Chat Noir. I siste halvdel av 1900-tallet ble særlig Ivo Caprinos animasjonsfilmer populære, der dukkene ofte er styrt ved hjelp av mekaniske anordninger. Bjørg Mykle og Arne Bust Mykle laget i 1969 barne-TVserien Reparatørene, en dukketeaterserie på fem episoder skrevet for om figurene Pompel og Pilt.

Både i Norge og i utlandet har dukketeaterets potensial som pedagogisk virkemiddel vært utnyttet og anerkjent. Interesseorganisasjonen UNIMA har vedtektsfestet at organisasjonen også skal fremme dukketeateret som pedagogisk virkemiddel.

I 1956 startet noen polititjenestemenn (deriblant Harald Fosshagen) ved den nye Forebyggende avdeling ved daværende Oslo politikammer, det såkalte «Politiets dukketeater». Gruppen holdt skoleforestillinger som skulle lære barn trafikkvett, og var i aktivitet i 25 år.^[29][30][31] Politimennene fikk ideen fra Sverige, og den dengang kjente polititjenestemannen Boris Hansen var en av drivkreftene. Den lille gruppen politimenn fikk Agnar og Jane Mykle til å undervise seg, og Jane Mykle laget dukkene til stykket som fikk navnet Ola og trafikktrollene.^[31] Så sent som i 1995 spilte en gruppe politifolk i avdeling Forebyggende tjeneste ved Hamar politikammer dukketeater som del av sin oppsøkende virksomhet ved skoler i Hedmark. Også i disse forestillingene var trafikktrollene skurkene som skolebarna skulle lære å passe seg for. Politiets dukkespillere uttalte til NRKs distriktsmagasin Norge Rundt at de hadde fått ideen fra Oslo politikammers og Boris Hansens virksomhet på 1950-tallet.^[32]

Det er en rekke store og mindre figurteaterscener og -ensembler i Norge i dag. Institusjonsteatrene Oslo Nye, Hordaland Teater og Akershus Teater har alle figurteater som fast del av sitt repertoar. I tillegg finnes det en rekke frigrupper rundt om i landet. Figurteateret i Nordland (FiN) har med årene fått en sentral plass i utviklingen av figurteaterproduksjoner. Både norske og utenlandske kompanier har hatt arbeidsopphold i FiNs produksjonslokaler i Stamsund, noe som har resultert i en rad med prisbelønte og kritikerroste publikumssuksesser.

Noen år etter andre verdenskrig vendte Agnar og Jane Mykle hjem fra et lengre studieopphold i Paris, og startet etterkrigstidens første norske dukketeaterensemble. Ved oppstarten av Folketeatret i Oslo ble ekteparet Mykle engasjert til å etablere et dukketeater som en del av satsingen på barneteater. Etter et par år trakk de seg ut av Folketeatret igjen, og i 1953 ble Julian Strøm leder for dukketeateret. Oslo Nye Dukketeater ble opprettet i 1966.

Mange figurteatre og figurteaterkunstnere er i dag tilsluttet UNIMA Norge, som er en medlemsorganisasjon for norske figurteatre.

På 1960-tallet var Arne Bust Mykle leder for en dukketeaterskole som holdt til på Frogner Hovedgård i Oslo, der også Oslo Bymuseum holdt til. NRK TV sendte i mai 1969 et innslag fra undervisningen i magasinet Teaterspeilet, som viste både hvordan elevene trente fysisk på å bli i gode dukkespillere, hvordan de laget dukker og hvordan de innøvde en scene med Mykle som instruktør. Innslaget inneholdt også et intervju med Mykle, der han blant annet benyttet dukken Pilt fra serien Reparatørene kommer! for å illustrere sine poenger.^[33]

Riksteatret 3-årige dukketeaterutdanning kom igang i 1975 under teatersjef Gudrun Waadeland, som påtok seg den krevende oppgaven å bygge opp et dukketeaterensemble med en tre-årig dukketeaterutdanning i bunn.^[34] Oppstarten ble et tre måneders innføringskurs innen dukketeater, med kompetanse fra Tanderica Teatret fra Romania ved Margareta Niculescu (senere rektor for diplomutdanning i figurteater ved Institutt international de la Marionette i Charleville i Frankrike ^[35]). Tre deltagere fra innføringskurset ble tatt opp som elever i Riksteatrets ensemble av hundre søkere.

I 1977-78 ble de første elevene tatt opp i den nå etablerte treårige-utdanningen. Ved siden av praktisk opplæring gjennom innstuderinger og turneer med dukketeater- forestillinger fikk elevene tre års utdanning undervisning i grunnleggende fag, som dukkespill, skuespill, sceneplastikk, dans, stemmebruk, sang og teater- og dukketeaterhistorie.

Det ble uteksaminert fire kull og det siste kullet gikk ut i 1991. Teatersjef Anne Gullestad videreutviklet den treårige-utdanningen basert på inntak fra en distriktspolitisk samarbeidsmodell mellom fire fylker, for å gi dukketeaterutdanningen en større legimitet og bedre økonomi. Det siste kullet ble uteksaminert ved Hordaland teater i regi av Riksteatret.

UNIMA-Norge hadde over lang tid arbeidet med å få etablert en kunstfaglig figurteaterutdanning som skulle gi dukkespillerne mulighet til å fagorganisere seg i Norsk skuespillerforbund. I 1991 ble Norsk Dukketeater Akademi etablert som et prøveprosjekt under Høgskolen i Østfold. Mona Wiig ble utdanningens første rektor. I 1996 ble akademiet en del av Høyskolen i Østfold.^[36] I 2003 ble Norsk Dukketeater Akademi omdannet til Akademi for scenekunst under Høgskolen i Østfold. Per 2018 har ikke Akademi for scenekunst figurteater som eget fag i sitt undervisningstilbud.

I 2003 ble Anne Helgesen den første i Norge som tok en doktorgrad i figurteater. I 2014 tok Lise Hovik doktorgraden på en avhandling om teater for de aller minste (barn i alderen 0-3 år), der figurteater var en av scenekunstformene hun hadde forsket på. I 2017 ble Mona Wiig kreert til doktor etter å ha forsket på tsjekkisk figurteater.

Kjente norske dukkespillere er pionerene Agnar Mykle og daværende hustru Jane Mykle, Kirsten Langbo, Birgit Strøm, Arne Mykle og daværende hustru Bjørg Mykle, Anne Helgesen, Tatjana Zaitzow, Åsmund Huser og Hanne Dahle.

I Tsjekkia, der dukketeaterkulturen har lange og sterke tradisjoner, er blant annet Jan Svankmajer kjent for å blande dukketeater og animasjonsfilm.

I USA har det vært flere buktalere med kjente dukker, blant annet Edgar Bergen og hans populære Charlie McCarthy. Fra 1960- til 1980-tallet var amerikaneren Jim Henson (1936-1990), og kollegene hans, toneangivende innen sjangeren med sine populære fjernsynsserier og filmer med hånddukker, blant annet Sesame Street og The Muppet Show.

I den amerikanske musikalen Avenue Q, som vant flere Tony-priser i 2004 (for beste nye musikal, beste nye manus og beste nye teatermusikk), er alle rollene spilt av dukker.^[37] Per 2017 spilles Avenue Q fortsatt på scenen i New York City, og har også gått en rekke sesonger i utlandet, blant annet på Londons West End.

• Barneteater
• Buktalerkunst
• Bunraku, japansk figurteater
• Dukkefilm
• Dukker
• Guignol, fransk dukketeatertradisjon
• Hånddukke
• Jōruri, gammelt, japansk figurteater
• Kamishibai, japansk papirfigur-teater
• Karagöz-Hacivat, tyrkisk/grekisk dukketeatertradisjon
• Kuroko, helt tildekket scenearbeider (blant annet i bunraku-forestillinger)
• Kōken, delvis tildekket scenearbeider; hele kroppen unntatt ansiktet er tildekket
• Marionett
• Marott
• Punch and Judy, britisk dukketeatertradisjon
• Skyggeteater
• UNIMA Norge – interesseorganisasjon for figurteater
• Wayang golek, indonesisk dukketeater

• Anne Helgesen (red): Ibsen og figurteatret – figurteatret og Ibsen. Oslo 2006. ISBN 9788299470711
• Norsk Dukketeaterforening: Dukketeatergrupper i Norge 1986, Bekkestua 1986.
• Agnar Mykle og Jane Mykle: Dukketeater!. Lærebok. 3. utgave. Gyldendal, 1995. Første utgave 1954.

• (en) Puppetry – kategori av bilder, video eller lyd på Commons