Ideen om å etablere et godt teater for arbeiderklassen i Oslo ble utformet i 1918 av et privat andelsselskap, og med økonomisk støtte både fra privat og offentlig hold ble Folketeaterselskapet konstituert i 1921.
En arkitektkonkurranse ble utlyst i 1926 og vunnet av Christian Morgenstierne og Arne Eide. Byggearbeidene ble utført av entreprenørfirmaet F. Selmer. I 1929 ble Folketeaterforeningen dannet for å etablere et publikum for det kommende teateret. Medlemmene av foreningen fikk i mellomtiden abonnementsbilletter til reduserte priser ved de andre teatrene i byen.
Oppstarten
De tre åpningsforestillingene på Folketeatret i 1952 var Tante Ulrikke,Brand og Gråt mitt elskede land. Den første teatersjefen var Hans Jacob Nilsen, som ledet teatret til 1955. Han la vekt på kunstnerisk bredde, og satte opp klassisk og moderne dramatikk, komedier og musicals. Særlig husket er Et forargelsens hus og Nattasylet av Maksim Gorkij. Jens Gunderssen overtok som sjef 1955, og i hans tid gjorde teatret stor lykke med Anne Franks dagbok og den første norske oppsetningen av My fair lady.
Dukketeatret
Dukketeatret
Teatersjef Hans Jacob Nilsen ønsket også å skape et teatertilbud for barn. I likhet med byens ledende institusjonsteater, Nationaltheatret, satte Folketeatret opp familievennlige juleforestillinger. I 1955 viste Folketeatret Snehvit og de 7 dvergene, etter et manus av Sverre Gran.[1]
Men Nilsen ville også ha dukketeater på repertoaret. Han knyttet til seg ekteparet Jane Mykle og Agnar Mykle, som siden 1948 hadde drevet sitt eget dukketeater. Etter to sesonger besluttet ekteparet Mykle å konsentrere seg om sitt eget dukketeaterprosjekt, og Julian Strøm ble den nye lederen for Folketeatrets dukketeater. Da Folketeatret ble slått sammen med Det Nye Teater i 1959, fulgte dukketeatret med over i nydannelsen Oslo Nye Teater.
Driftstansen i 1959
Den lange tiden som gikk fra teateret ble planlagt til planene kunne realiseres, skulle komme til å skape problemer. Folketeatret ble startet i et etterkrigssamfunn som manglet det skarpe sosiale klasseskillet som eksisterte i det samfunnet ideen var sprunget ut av. I den avpolitiserte etterkrigstiden kunne ikke teatret regne med sitt «eget» publikum slik som i de konfliktfylte 1930-årene. Det måtte konkurrere på lik linje med de etablerte institusjonsteatrene, og måtte innstille driften i 1959 av økonomiske grunner. Formelt gikk Folketeatret sammen med Det Nye Teater og dannet Oslo Nye Teater, og fortsatte driften i Folketeaterbygningen opp gjennom 1960-årene med en utstrakt barneteatervirksomhet, også etter at Den Norske Opera var etablert i lokalene fra 1959.
