Don Quijote
    Don Quijote (på eldre spansk også skrevet Don Quixote), eller egentlig El ingenioso hidalgo Don Quijote de la Mancha («Den skarpsindige lavadelsmannen herr Quijote fra La Mancha»), er et prosaverk av spanjolen Miguel de Cervantes Saavedra (1547–1616). Verket består av to deler utgitt i 1605 og 1615. Det er kanskje det mest innflytelsesrike spanske litterære verket noensinne, og dannet grunnlag for en mer moderne skrivemåte innenfor skjønnlitteratur. Det regnes ofte som den første romanen i vestens litterære kanon. Ved å fremstille hovedpersonen, Don Quijote, som sinnssyk, omgikk Cervantes inkvisisjonens sensur. Han kunne nokså fritt kritisere og gjøre narr av både presteskap og Bibelen ved å bortforklare dette som del av hovedpersonens galskap.[2] Denne hovedpersonen, en godseier fra La Mancha, har forlest seg på datidens ridderromaner og bestemmer seg for et liv etter de gylne ridderregler. Fanget i sine vrangforestillinger ser han seg selv som en ridder «uten frykt og dadel»; sitt gamle øk Rosinante som en stolt ganger; og områdets vindmøller som onde riddere han beslutter seg for å nedkjempe. Hans venn og nabo Sancho Panza prøver å skjerme ham for realitetene, der han ender som «ridderen av den bedrøvelige skikkelse». Navnet hans og uttrykket «å kjempe mot vindmøller» er gått inn i dagligtale og viser til feilslått idealisme og nytteløs kamp mot innbilte motstandere.[3][4] HandlingenVerket ble utgitt som to separate verker, utgitt med ti års mellomrom, selv om de ses som en enhet. Første bok er i hovedsak satirisk, og inneholder de fleste kjente historiene om Don Quijote. Bok nummer to er mørkere i tonen og foregår noen år senere. Don Quijote og Sancho Panza antas kjente for leseren. Don Quijote fortsetter sin skjeve ferd gjennom La Mancha. For å redde sin herre og mester viser Panza seg både snarrådig og smart. Han tvinges til å lure sin herre for å bevare hans illusjoner, som da han blir pålagt å avtale et møte mellom Don Quijote og hans utkårne, den yndige Dulcinea, som bare eksisterer i Don Quijotes fantasi. Tre ufjelge bondejenter kommer ridende mot dem på esler; Sancho ser ingen annen utvei enn å hevde at dette er Dulcinea med sine to terner, og om ikke Don Quijote får øye på hennes skjønnhet, er det fordi hun er ramt av trolldom. Sancho kneler for pikene og tiltaler dem i den oppstyltede språket han har lært av sin herre. De antar han gjør narr av dem, og vil ri videre. Da ramler «Dulcinea» av sitt esel. Don Quijote springer til og vil hjelpe henne opp, men merker hvitløksteven av henne. Lukten avslører henne som simpel bondejente; illusjonene faller bort, og Alonso Quijano - «Don Quijote» - gjenvinner vett og forstand. Uten illusjonene å holde seg til, må han dø, befridd for galskapen, men tilsvarende ulykkelig. Han rekker å skrive testamente, der han er betenkt over å ha skrevet et verk om seg selv, men: «For meg alene ble Don Quijote født, og jeg for ham; han visste å handle, og jeg å skrive.»[5] Hovedpersonen er en hidalgo, spansk lavadelsmann, og alt i forordet forklares at hans virkelige etternavn ikke var Quijote, «men Quixada eller Quesada … eller kanskje, mer rimelig, Quexana»; for på hans tid var Quesada et maurisk familienavn.[6] Historisk bakgrunnDon Quijote ble utgitt i siste del av siglo de oro, «det gylne århundre», det vil si Spanias litterære og kulturelle gullalder. Det er skrevet som en satire over middelalderens ridderromaner, som var svært populære noen tiår tidligere. Mens Cervantes skrev andre del, ble det utgitt en falsk del to med tittelen: Andre del av den skarpsindige lavadelsmann Don Quijote av La Mancha: av lisensiaten Alonso Fernández de Avellaneda fra Tordesillas. Avellanedas identitet er omdiskutert. Noen mener til og med at Cervantes selv kan ha skrevet den falske del to, som et virkemiddel i det ekte verket. Avellanda håner Cervantes i sitt forord, og Cervantes svarer på tiltale i den ekte del to.[trenger referanse] Tolkning
Strukturelle virkemidler
Forholdet mellom første og andre delVerket består av to deler utgitt med et tiår imellom. I andre del nevnes at første del allerede er utgitt og kjent. Don Quijote og Sancho må dermed forholde seg til at de er omgitt av lesere som er kjent med parets tidligere uhell og katastrofer. I kapittel III og IV må de svare for feil og unøyaktigheter Cervantes begikk i første del, slik som episoden med Sanchos esel, angivelig stjålet, men plutselig tilbake uten nærmere forklaring. I kapittel LIX introduserer også Cervantes den falske del to av historien, og paret må forholde seg til sine dobbeltgjengere fra den falske delen. I andre del synes det som om Don Quijote og hans væpner har modnet og akseptert den skjebne forfatteren tildeler dem. Cervantes' kilderEposet Tirant lo Blanch av den valenesiske ridderen Joanot Martorell, antatt fullført av Martí Joan de Galba og utgitt i Valencia i 1490, er ett av de mest kjente middelalderverker på katalansk. Scenen med bokbålet i kapittel VI av Don Quijote gir oss kanskje en pekepinn på Cervantes litterære smak, med presten som talerør. Her kaller han Tirant lo Blanch «verdens beste bok». Amadis de Gaula, Don Quijotes store favoritt, er en portugisisk ridderromanse datert til annen halvdel av 1300-tallet. En spansk forfatter, Garci Rodríguez de Montalvo, redigerte og utga den første trykte og fullstendige utgaven i 1508. Thomas Malorys Le Morte d'Arthur handler om kong Arthur og ridderne av det runde bord. En av episodene som kan ha inspirert Cervantes finnes i bok ni, kapittel 17, der Sir Tristram drar ut i ødemarken fordi han mistenker sin frue, Iseult la belle, for å være utro. Han spiller harpe, kler seg naken, sulter, men får daglig mat av gjetere. En parallell finnes i Don Quijote del 1, kapittel 24, om den gale Cardenio. Cervantes hentyder gjentatte ganger til det italienske diktet Orlando furioso («den rasende Roland») om den engelske ridder Roland. I kapittel X, del 1, er Don Quijote ute etter Mambrinos magiske hjelm. Dette alluderer til en episode i canto 1 i Orlando furioso, og er igjen en referanse til Matteo Maria Boiardos Orlando Innamorato. Den innskutte historien i kapittel 51, del 2, er en parafrase over en historie fra canto 43 i Orlando furioso om en mann som ville sette sin kones troskap på prøve. Romanen i ettertidRomanen har inspirert musikalen Mannen fra La Mancha, skrevet av Dale Wasserman, med sangtekster av Joe Darion og musikk av Mitch Leigh. Musikalen er filmet med Peter O'Toole og Sophia Loren. Sangen The impossible dream er den mest kjente fra stykket.[8][9] De norske Bokklubbene inviterte i 2002 et utvalg av 100 forfattere fra hele verden til å stemme fram «Verdensbiblioteket». Don Quijote var boken som fikk flest stemmer med over 50 % mer enn nummer to.[10][11] Harold Bloom har inkludert verket i sin The Western Canon («Vestens litterære kanon») fra 1994,[12] der han blant annet hevder: «Det finnes ikke to lesere av Don Quijote som synes å ha lest den samme boken, og de fremste kritikere har ikke kunnet bli enige om bokens dypeste aspekter.» For sin egen del trekker Bloom frem vennskapet som utvikles mellom Don Quijote og hans væpner Sancho Panza. Han hevder at Don Quijote verken er gal eller narraktig, men en som spiller eller leker at han er en omreisende ridder, jfr Johan Huizingas bok Homo Ludens (1944). Bloom kontrasterer Don Quijotes idealisme med hans fiende Ginés av Pasamontes' beregnende kynisme (Ginés møter vi igjen i del to som «mester Pedro»). I Lectures on Don Quixote fremhever Vladimir Nabokov blant annet grusomhetene Don Quijote og hans væpner blir utsatt for, «det såkalt morsomme i boken vår».[7] Milan Kundera kommenterer verket i sine tre bøker om romankunsten: Romankunsten, Forrådte testamenter og Forhenget. Han trekker frem verket som den første roman, og legger vekt på hvordan Cervantes prosa er avkledd det som skilte livet fra skjønnlitteraturen: «Et magisk forheng som var vevd av legender, var hengt opp foran verden. Cervantes sendte Don Quijote ut på reise og rev forhenget i stykker. Verden åpnet seg foran den vandrende ridder i all sin prosas komiske nakenhet.»[13] Don Quijote og norske lesereDen danske forfatteren Charlotte Dorothea Biehl (1731–1788) oversatte romanen til dansk, og i datidens dansk-norske kongerike hadde også norske lesere tilgang til denne oversettelsen.[14] I Norge oversatte Magnus Grønvold og Nils Kjær verket til norsk, første del kom i 1916 og andre i 1918, begge på Alb. Cammermeyers Forlag. I 2002 utga Aschehoug forlag en ny norsk utgave av verket, denne gang oversatt av Arne Worren. Referanser
Eksterne lenker
|
||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||
_El_ingenioso_hidalgo_Don_Quixote_de_la_Mancha.png)
