Film, også kalt spillefilm eller levende bilder, er en rekke av fotografiske enkeltbilder, som når de vises i en rask rekkefølge, skaper en illusjon av bevegelse som kalles phi-fenomenet. Denne optiske illusjonen oppstår ettersom publikum oppfatter en kontinuerlig bevegelse mellom adskilte objekter som blir sett i rask rekkefølge. En film er framstilt ved å filme med et filmkamera. Ordet film har sin opprinnelse fra den tynne filmen eller hinna på celluloidstrimmelen som bildene ligger på (senere har en riktignok gått over til mindre brannfarlige filmbaser enn celluloid, og med digitaliseringen forsvinner også filmbasen i fysisk forstand). Det engelske ordet film hadde først kun betydningen «tynn hinne»,^[1] men siden 1899, ved filmens spede begynnelse, fikk det utvidet betydning som spillefilm og som verb, å filme.^[2][3]

De fleste spillefilmer, det vil si skjønnlitterære fiksjonsfilmer, blir innspilt etter et manus, med skuespillere som fremfører manusets dialog og handling. Regissørens visjon tolkes i samarbeid med filmfotografen, lyddesigneren, produksjonsdesigneren og filmprodusenten. Innspillingen av en film foregår ved bruk av digitale eller analoge kameraer. I dag er Kodak den siste gjenværende produsenten av film.^[4] Noen få filmer har også blitt spilt inn ved videokamera.^{[trenger referanse]}

Før filminnspillingen deles manuset opp i et nedbrekk der scenene fordeles utover opptaksdagene. Etter innspilling blir råmaterialet klippet sammen til en helhet, og deretter vanligvis vist på kino, TV, DVD eller Blu-ray.

I animasjonsfilm blir rollefigurene tegnet, malt, fremstilt ved hjelp av dukker eller dataanimert. Filmindustrien er i sterk vekst over hele verden og de største produksjonene blir i dag laget i Hollywood i USA og Bollywood i India.

Teknikken rundt filmfremvisning ble utviklet av flere visuelle oppfinnelser i slutten av 1800-tallet, som zoetropen og stillbildekameraet. Det som ofte betraktes som den første offisielle filmframvisningen ble utført i Paris i 1895 av brødrene Lumière. Senere kom flere stumfilmer med en finere klippeteknikk, og forskjellene fra teateret var tydelige på grunn av den begrensede plassen til replikker på tekstplakatene som representerte dialoger.

Etter hvert ble Lumières teknikk kombinert med fonografteknikken, slik at lyd og bilde kunne presenteres samtidig. Den første tegnefilmen El Apóstol ble laget i 1917 av Don Federico Calle.

Siden 1920-tallet har Hollywood dominert det internasjonale filmmarkedet og den tekniske utviklingen. Den første suksesfilmen som var delvis presentert med lyd var den amerikanske Jazz-sangeren fra 1927. Etter dette ble lydfilmen mer vanlig. Filmteknikken har blitt utviklet ytterligere siden den gang; fargefilmen fikk sitt gjennombrudd med Tatt av vinden fra 1939, 3D-filmer ble utviklet på 1950-tallet, og omtrent samtidig kom lyd i fire kanaler. Filmen har konkurrert med TV-en gjennom store deler av sin historie.

Prosessen med å produsere en film er ofte lang, og involverer mange steg. Spillefilmer er basert på et filmmanus med detaljerte sceneanvisninger og en forberedt dialog. Arbeidet starter med at en manusforfatter presenterer sin idé for et produksjonsselskap eller en filmprodusent. Hvis ideen blir kjøpt blir den videreutviklet til et manus.

Manuset blir så gitt til en regissør og en ansvarlig produsent som sammen ansetter resten av produksjonspersonellet, som fotograf, lyd- og lystekniker, scenograf og kostyme/sminkeansvarlig. Siden vil man finne passende skuespillere til filmen ved å holde en audition eller velge ut skuespillere man kjenner til fra før. Samtidig går man gjennom manuset før filminnspillingen, skriver eventuelt om til et storyboard, og lager seg et budsjett. Til slutt bygger man opp dekorasjoner og rekvisita.

Under innspillingen er det regissøren som har det overordnede ansvaret for å koordinere skuespillere, statister, lyd, bilde og resten av produksjonspersonellet.

Etter innspillingen klippes de filmede scenene sammen til en helhet, legger på lydeffekter og musikk, og skaper en endelig versjon av filmen. Denne markedsføres og distribueres til enten kinoer eller rett på video. I dag kommer de fleste filmene først på kino, så på DVD og Blu-ray, og deretter på kabel-TV og TV.

Filmer kan deles inn i flere undergrupper. Den kanskje vanligste inndelinger er etter hva filmen handler om, altså filmens sjanger. Disse sjangrene kan for eksempel være skrekkfilm, spenningsfilm, filmkomedie eller dramafilm. Sjangerbegrepet er lånt fra litteratur- og teaterverdenen, men i ettertid har man også utviklet egne filmsjangre, som for eksempel spaghetti-western.

Andre typer inndeling kan gjøres etter produksjonsmetode (for eksempel dogmefilm eller animasjonsfilm), eller hvor lang spilletid filmen har (for eksempel kortfilm, i motsetning til spillefilm). Men hovedsakelig deles det inn i to sjangre: Dokumentar og fiksjon.

Novellefilmer er et mellomformat, som vanligvis har en varighet mellom 20 og 60 minutter. Både kortfilmer og novellefilmer har egne festivaler.

Spillefilm er den mest kjente og sette filmtypen. Det har vanligvis en lengde fra 1 time og utover. Det finnes mange typer langfilm:

Stumfilm er film som er spilt inn uten tale eller lydeffekter. Ettersom lydinnspillingsteknikken hadde flere brister fram til slutten av 1920-tallet ble de fleste filmene før den tid laget som stumfilmer. Stumfilmene ble som oftest akkompagnert av levende musikk. Mange stumfilmer inneholder tekstplakater som dekker hele filmruten med jevne mellomrom og representerer filmens dialog.

Animasjonsfilm er et samlenavn for analoge og dataanimerte filmer, tegnefilmer og dukkefilmer. Dataanimerte filmer er betegnelsen på filmer som er skapt ene og alene i en datamaskin, gjennom for eksempel et 3D-program. Den aller første fullstendig dataanimerte langfilmen var Toy Story, produsert av Pixar. Tegnefilm består imidlertid av filmer der hver enkelt bilderute er håndtegnet.

En dukkefilm kan lages ved hjelp av kitt- eller leirefigurer eller dukker. Den mest kjente norske dukkefilmen er Flåklypa Grand Prix. Man regner ofte også filmer gjort med stop motion-teknikker under denne sjangeren, en teknikk som betyr at man flytter figurene litt mellom hver gang man tar et bilde av dem for å skape en illusjon av bevegelse. Teknikken ble en kunstart takket være Ray Harryhausen. Wallace & Gromit-filmene er laget med denne teknikken.

Dokumentarfilm tar utgangspunkt i å fortelle en historie fra virkeligheten i den virkeligheten som finnes i situasjonen. I prinsippet skal dokumentarfilmen dokumentere virkeligheten, akkurat som nyhetsfotografiet, og personer, situasjoner, lyssetting, og lignende virkemidler fra spillefilmens fiksjon skal ikke benyttes eller så lite som mulig for at ikke troverdigheten skal brytes. Fortellingen og personene utfolder seg i sitt naturlige miljø. Regissøren bruker tid for å bli kjent med figurene og følger med dem i sin hverdag. Allikevel er det rom for at regissøren kan forme måten historien fortelles på sammen med klipperen når dramaturgien skal legges ved hjelp av utsnitt, kameravinkler, hva som filmes og hva som ikke filmes. En fullstendig objektiv film er ikke mulig, kun grader av troverdighet.

Det motsatte av dokumentarfilmens troverdighet er propagandafilmer, som har til hensikt å påvirke og forlede til en bestemt hensikt eller inntrykk, enten det er politisk, eller kommersielt. Sistnevnte er reklamefilmer som skal påvirke konsumentens oppfatninger og interesser til å velge eksempelvis et bestemt produkt framfor et annet.

Det er utviklet flere ulike standarder for filmfremvisning gjennom filmhistorien. De vanligste formatene er i dag 1,66:1 (i europeisk film) og 1,85:1 (for amerikansk film), begge for 35mm film. De ulike bildeformatene påvirker ikke nødvendigvis innholdet, men kvaliteten kan likevel brukes for å påvirke fremstillingen. I filmen The Blair Witch Project benyttet man for eksempel et lavoppløselig "billig" kamera for å gi et inntrykk av at filmen var en dokumentar til tross for at det var en fiktiv dokumentarfilm, på engelsk kalt «mockumentary».

De vanligste analoge opptaksformatene er 35mm, 65mm, 16mm eller 8mm. De vanligste digitale opptaksformatene er RED, Viper, HDCAM, DV Cam, Digi-Beta eller DVC pro.

Om den ferdige filmen skal vises på kino kan det lages 35mm, 70mm eller 16mm kopier. Filmen kan utspilles digitalt til DVD eller Blu-ray, eller eksporteres som digital DV eller HD-fil. Tapebaserte utspillingsformater som kan tas i bruk er HDV tape, DV tape, Digi-Beta, DVC pro eller VHS.

Dialog er lyden av personer som konverserer. I enkelte scener er dette den viktigste lyden. På alle standarder innen flerkanals hjemmekino brukes den midtre, senterhøyttaleren til å spille av dialog i film. Dette er for å gi en realistisk følelse av hvor lyden kommer fra, samt at det avlaster de andre høyttalerne.

Lyd som ikke inngår i handlingen som vises i bildet kalles ikke-diegetisk ved at den ikke inngår i handlingen. Diegetisk musikk er musikk som fremføres i bildet for eksempel i Barry Lyndon der «Lillibullero march» og «British Grenadiers» spilles av britiske soldater som vises i bildet.^[5][6][7][8]

Film har i lang tid anvendt litterært kildemateriale: Flere av Shakespeares dramatiske skuespill har vært innspilt på film flere ganger, og Sherlock Holmes har blitt til film flere ganger enn noen annen litterær figur. Å forvandle en roman eller et skuespill til film kalles adapsjon, og har en egen kategori i oscarutdelingen.

Etter 1960-tallet ble det motsatte også virkelighet, da storfilmer kom ut i bokform, ofte i billige utgaver med filmens plakat på fremsiden, og noen bilder fra filmen samlet i et særtrykk midt i boken. Eksempler på slike er Tid for hevn og flere av de nyere James Bond-filmene.

Film (og fremfor alt spillefilmer) er i likhet med teater et dramatisk medium. Begge bygger på en allerede bestemt handling som blir delt inn i scener, med like forutbestemte rollefigurer og replikker. Filmproduksjon skiller seg imidlertid fra en teaterproduksjon på flere områder, blant annet på grunn av at skuespillet i en film blir lagret på fotografisk film eller digitalt. Siden tidlig på 1900-tallet har regissører dessuten arbeidet med ulike bildeutsnitt, montage-teknikker og musikk for å skape stemninger.

Radioen hadde lenge vært familiens samlingspunkt før filmen kom, og selv om radioen beholdt sin stilling til langt inn i 1940-årene, var det filmen som overtok flere av dens funksjoner. Filmen ble det fremste nyhetsmediet, filmen tok ved hjelp av billige filmer over eventyrfortellingen, og kanskje fremfor alt fikk kjendisene fra film større gjennomslagskraft enn de fra radio.

Film og TV var lenge konkurrenter. I USA ble det for eksempel lenge produsert film på veskysten (i Hollywood utenfor Los Angeles), mens TV ble produsert på østkysten (i New York). Rent teknisk utviklet filmen seg tidligere og raskere, men allerede i 1927 ble de første TV-bildene sendt over Atlanterhavet, og deretter innså mange fordelen med å sitte hjemme og se på TV fremfor å sitte i en trang kinosal.

Når konkurransen hadde begynt bare øket den. Det var sjelden filmskuespillere frivillig gikk over til en TV-produksjon, og TV-skuespillere hadde små sjanser til å lykkes innen film, selv om det naturligvis finnes unntak. TV laget en del serier basert på berømte filmer: M*A*S*H for eksempel, mens film bare unntagsvis ville røre noe som hadde figurert på TV-skjermen. Det er først på 1980-tallet, da TV-serien Star Trek lyktes i å ta steget over til filmen og solgte store mengder kinobilletter at trenden begynte å snu. I dag figurerer selv kjente filmstjerner i TV-serier som C.S.I og Frustrerte fruer. Samarbeidet har delvis også kommet delvis på grunn av at fler og fler film- og TV-selskaper har samme eier.

Siden videospillets barndom på 1980-tallet har det vært svært vanlig med filmbaserte spill. Noen filmer og filmserier som har gitt opphav til en mengde videospill er Star Wars, Indiana Jones og Matrix. Enkelte videospill er også filmet i ettertid, blant annet Tomb Raider.

Spesielt godt mottatte filmer vises ofte på spesielle filmfestivaler, som filmfestivalen i Cannes. Enkelte filmer har på den andre siden premiere på store filmfestivaler for å skape oppmerksomhet og interesse. Mange filmfestivaler har egne prisutdelinger basert på jurystemmer.

Den mest berømte filmprisen av dem alle er den amerikanske Academy of Motion Picture Arts and Sciences Academy Award (vanligvis kalt Oscarprisen). Den har vært utdelt siden 1929. Den største norske filmprisen er Amandaprisen.

Mange av filmens pionerer kom fra Frankrike: Brødrene Lumière som laget verdens første filmer, Émile Cohl som laget den første animerte filmen, og Georges Méliès som var en foregangsmann i å eksperimentere med filmteknikker. I løpet av 1960-tallet ble den nye franske bølgen en av de viktigste innflytelsene innen film. I dag er den franske filmindustrien den mestselgende filmindustrien i Europa.

Hongkong var lenge verdens tredje største filmindustri, etter Bollywood og Hollywood, men etter en filmkrise i midten av 1990-tallet ble den sterkt svekket. I dag er den i ferd med å innhente seg. Kjente stjerner som Bruce Lee og Jackie Chan har gjort Hongkongs filmindustri internasjonalt kjent, spesielt filmer som inneholder kung fu og annen action.

Svensk film har vært til stede siden tidlig på 1900-tallet. To av de mest kjente internasjonale regissørene er Ingmar Bergman og Lasse Hallström.

Thor Heyerdahls dokumentarfilm om Kon-Tiki-ekspedisjonen vant en Oscar i 1951. I 2006 vant norsk-kanadiske Torill Koves film Den danske dikteren Oscar for beste animerte kortfilm. Liv Ullmann hadde både den norske og den engelske fortellerstemmen.

Norsk filmer som har vært Oscarnominerte er Veiviseren (1988), Elling (2001), Ni liv og Søndagsengler.

Island har nok den korteste filmhistorien av alle de nordiske landene, men er på ingen måte den minste nasjonen når det gjelder antall filmer produsert per innbygger. Island produserer gjennomsnittlig tre filmer hvert år, noe som er mye når man tenker på at øya har knappe 280 000 innbyggere. I de senere år har islandsk film oppnådd høy status både på festivaler og internasjonalt. Dette mye takket personer som Fridrik Thor Fridriksson, Thrainn Bertelsson, Hrafn Gunnlaugsson og Agust Gudmundsson. Mange av dem har også jobbet sammen i ulike filmprosjekter.

Siden 1920-tallet har USA dominert den globale filmindustrien med et bredt utvalg filmer, både kunstnerisk og teknisk banebrytende. Dette har bidratt til at det i den amerikanske kulturen finnes en inngrodd filmentusiasme.

Takket være interessen for filmkunsten, og naturligvis den lave prisen, ble det vanligere og vanligere å besøke kinoen i USA. Man besøkte disse såkalte Nickelodeons, der det kostet en nickel (5 cent) for å se en film.

Den mest fremgangsrike filmen fra denne perioden er sannsynligvis kjærlighetshistorien mellom Scarlett O'Hara og Rhett Butler i Tatt av vinden, en film som selv i dag holder rekorden i antall kinobesøkende.

Bollywood er navnet på den indiske filmindustriens hovedstad i Mumbai (tidligere Bombay). Her produserer de mest filmer i hele verden. De fleste filmene er på hindi og er vanligvis musikaler.

Den japanske filmindustrien har på det internasjonale markedet gjort seg kjent blant annet gjennom regissøren Akira Kurosawa, monsterfilmer som Godzilla, tegnefilmsjangeren anime (Hayao Miyazakis Chihiro og heksene) og skrekkfilmer som Ringu og The Grudge.

Foruten filmens skuespillere, statister og stuntmenn arbeider en mengde mennesker bak kamera med å produsere filmen. Regissøren har overordnet artistisk ansvar for filmen. Han iscenesetter det manuset som manusforfatterne har skrevet. Videre er det en produsent som produserer filmen, som blir filmet av kameramenn.

• Liste over mest innbringende filmer
• Norske filmer
• Utenlandske filmer

• Filmsensur

• Acker, Ally (1991): Reel Women: Pioneers of the Cinema, 1896 to the Present. New York: Continuum. ISBN 0-8264-0499-5.
• Basten, Fred E. (1980): Glorious Technicolor: The Movies' Magic Rainbow. Cranbury, NJ: AS Barnes & Company. ISBN 0-498-02317-6.
• Laurent Creton, Kira Kitsopanidou (sous la direction de), Les salles de cinéma : enjeux, défis et perspectives, Armand Colin/Recherches, Paris, 2013.
• Hickenlooper, George (1991): Reel Conversations: Candid Interviews with Film's Foremost Directors and Critics, Citadel Press Book[s]. New York: Carol Publishing Group. xii, ISBN 0-8065-1237-7
• Eric Le Roy, Cinémathèques et archives du film, Armand Colin, Paris, 2013.
• Thomson, David (2002): The New Biographical Dictionary of Film. 4. utg. New York: A.A. Knopf. ISBN 0-375-41128-3

• Filmweb.no
• VG Film
• Natt&Dag Film
• NRK Filmpolitiet
• Film & Kino
• Filmfront Arkivert 25. februar 2020 hos Wayback Machine.
• Norsk filminstitutt
• Aftenposten Film