Opprydning: Denne artikkelen trenger en opprydning for å oppfylle Wikipedias kvalitetskrav. Du kan hjelpe Wikipedia ved å forbedre den. Mangler som er blitt anført: uferdig, litt preg av forelesningsnotater
Filmhistorie er filmens globale historie. Det innebærer både fiksjonsfilm og dokumentarfilm. Filmens utvikling spesifiseres i ulike perioder.
1890-1914
Teknikkens utvikling
Brødrene Lumière
Opprinnelsen og utgangspunktet for filmens historie er oppfinnelsen av filmkameraet. Det var mange som var inne på ideer og hadde skissert måter å fremstille levende bilder på. Blant annet ble det laget et fenakistiskop som gjennom synsbedrag gav en illusjon av levende bilder. Allerede i 1882 ble det konstruert et apparat som kunne ta opp bilder på samme måte som et filmkamera og det ble funnet opp måter å vise det frem på. Det var mange som var inne på ideer og hadde skissert måter å fremstille levende bilder på, men brødrene Lumière var de første som klarte å lage et apparat som kunne spille av og ta opp levende bilder – film.
Den første filmen
Brødrene Lumière fantastiske pågangsmot førte til den første offentlige filmvisningen på Grand Cafe på Bulevard des Capucines
like ved Operaplassen i Paris den 28. desember1895 hvor filmen Arbeiderne forlater fabrikken ble vist. Det var en enkel uklippet scene hvor vi ser arbeidere forlater en fabrikk.
Det var en suksess. Cafeene og lokalene hvor det var filmvisninger var overfylt. Det var stor etterspørsel etter flere filmer og visninger. Brødrene Lumière trodde sammen med mange andre at dette var et trendfenomen som ville gi seg etterhvert, men de fortsatte å lage slike enkelte filmer av dagligdagse handlinger som Toget kommer inn på stasjonen eller Gartneren vannes. Sistnevnte ble så populær at den måtte spilles inn på nytt.
Helt fra begynnelsen var musikk anerkjent som en vesentlig del av opplevelsen; den økte filmens atmosfære og ga publikum viktige hint om stemningen. Også ved innspillingen av stumfilm hadde man i blant musikere som spilte av samme årsak. Teater i amerikanske småbyer hadde vanligvis en pianist. Større byer hadde vanligvis en organist eller til og med et helt orkester. Store teaterorgel som den berømte «Mighty Wurlitzer» kunne simulere orkesterlyd alene foruten at man kunne frambringe et stort antall lydeffekter.
Edwin S. Porter var mannen som skulle ta filmen videre. Han laget den første actionfilmen kalt Det store togrøveriet. Filmspråket utviklet seg på en helt ny måte. I motsetning til tidligere filmer hvor kameraet kun var brukt for å dokumentere nærmest teatriske scener, tok Porter filmen ut i den virkelige verden.
Av de filmene som ble vist på kino før 1910 var ca. 90% dokumentariske filmer av varierende lengde. Men de var som regel aldri mye lenger enn 10 minutter.
I denne perioden skjedde det en stor utvikling av filmen. Den første litt prøvende perioden var over. Perioden starter med David Wark Griffiths En nasjons fødsel som regnes som en viktig film for filmspråkets utvikling. Tekniske utviklinger gjør film med tale og lyd mulig. Til tross for protester fra mange miljø tar denne nye lydfilmen over etterhvert.
Nanook (1922) av Robert J. Flaherty regnes som den første helaftens dokumentarfilmen i historien. Briten John Grierson ser på forskjeller mellom de som fokuserer på virkelighet og fiksjon. Etter dette kommer han opp med begrepet Dokumentarfilm når han anmelder en film, Moana (1926) av Robert J. Flaherty, for en amerikansk avis. Vel tilbake i London fortsetter han å undersøker dokumentarfilmen og etterhvert i 1920- 30 årene blir begrepet ganske kjent. Han definerer det som "A creative treatment of actuality". Griersen mente dokumentarfilmens funksjon var å dokumentere nåtiden, noe som ble sammenkoblet med definisjonen. Med dette laget det seg også en avstikker fra den fiksjonelle filmen som videre ble kjent som dokumentarfilm.
Stumfilm er film uten lydspor som blir akkompagnert av piano, orgel eller orkester. Stumfilmperioden utgjør de første 20-30 årene av filmhistorien, eller stort sett alle filmer før 1920. Etter denne tiden har det vært produsert svært få stumfilmer; de nærmeste har vært Jacques Tatis Les Vacances de Monsieur Hulot (1953) og Mel Brooks' Silent Movie (1976).
Den visuelle kvaliteten i stumfilmer, spesielt de som ble produsert på 1920-tallet, hadde meget høy kvalitet. Det er noe som har vært vanskelig å se på senere visninger via fjernsyn, hvor særdeles dårlige annen- eller tredjegenerasjonskopier ble benyttet fra allerede ødelagte og neglisjerte lagre. Stumfilmene ble også ofte spilt i feil hastighet og med uoriginal musikk som ikke var tilpasset handlingen. Stumfilmens rykte ble derfor ødelagt i det brede lag og ble antatt å være primitiv og knapt severdig etter moderne standarder.
Det var særlig David W. Griffith og Edwin S. Porter som laget store filmer i denne tiden. Deres filmer fikk stor betydning for den videre utviklingen. Det var En nasjons fødsel i 1915 og Intolerance i 1916. Det var særlig Intolerance som fikk stor betydning i utviklingen av den sovjetiske montasjefilmen.
Den sovjetiske montasjefilmen hadde sin glanstid i perioden fra 1920 til 1932. I denne perioden utviklet de sovjetiske filmskaperne et nytt nivå med sin særegne interesse for filmens montasje eller klipping. Den største av de sovjetiske filmskaperne var Sergej Eisenstein. Sammen med andre filmskapere som Lev Kulesjov og Vsevolod Pudovkin brukte han den nye kunnskapen i sine filmer.
På 1920-tallet ble det laget et tjuetalls filmer i Tyskland som regnes som tysk ekspresjonisme. Filmene kjennetegnes med fokus på skygger og menneskets underbevissthet. Stilen fikk sitt gjennombrudd med Dr. Caligaris Kabinett i 1919 og nådde et høydepunkt i løpet av 1920-åra.
I Escolas ordbok blir ekspresjonismen betegnet som en “kunstretning som særlig prøver å finne uttrykk for den indre opplevelse, følelsene, og omformer naturbildet i samsvar med det."
Ekspresjonistisk kunst omfattet ellers særlig den modernistiske malerkunsten. Den hadde primitivistiske trekk og var populær i Tyskland, Østerrike og Skandinavia i de første tiåra på 1900-tallet. Stilretningen preget også arkitekturen, litteraturen, teateret og musikken i samme periode. «Tysk ekspresjonisme» betegner imidlertid her ekspresjonismen innen filmkunsten.
Etter lydfilmens inntog ser man at amerikansk filmindustri former seg i en spesiell retning.
Siden 1920-tallet har USA dominert den globale filmindustrien med et bredt utvalg filmer, spesielt teknisk banebrytende. Dette har bidratt til at det i den amerikanske kulturen finnes en inngrodd filmentusiasme.
Takket være interessen for filmkunsten, og naturligvis den lave prisen, ble det vanligere og vanligere å besøke kinoen i USA. Man besøkte disse såkalte Nickelodeons, der det kostet en nickel (5 cent) for å se en film.
Den mest fremgangsrike filmen fra denne perioden er sannsynligvis kjærlighetshistorien mellom Scarlett O'Hara og Rhett Butler i Tatt av vinden, en film som selv i dag holder rekorden i antall kinobesøkende.
Dokumentarfilmen utvikler seg og får en annen og ny posisjon i samfunnet. Det skal ikke bare virke som et dokument for fremtiden, men som er hammer som skal være i stand til å endre samfunnet med argumenter.
1940-1950
Dokumentarisk krigspropaganda
I krigsårene stoppet ikke filmens utvikling. Filmindustrien ble brukt til å lage krigspropaganda fra begge sider. Særlig kjent er de amerikanske why we fight serien og tysklands Viljens triumf. Særlig Italia fikk opp øynene for filmens overtalelsesevne og sto for store episke produksjoner.
Neorealisme var et opprør mot den klassiske filmen og krigens diktatur. Man ville lage film om vanlige personer og realistiske person og miljøskildringer.
Et klassisk eksempel på neorealisme er filmen Sykkeltyvene.
Film noir betyr oversatt svart film eller mørk film, og ble brukt av franske filmkritikere for å beskrive en filmsjanger som hovedsakelig hadde sin storhetstid i USA på 1940-tallet.
I årene rundt 1950-1960 får filmen konkurranse fra TV. Produksjonsapparatet innen film måtte forandres for å være en attraktiv motpart fra tv. Man introduserte bredfilmformat og bedre lyd. Dette for å skille seg ut fra TV-produksjonen. Likevel var nederlaget definitivt. Studio epoken og den amerikanske filmens gullalder går mot slutten ved inngangen til 60-tallet. TV tar over store markedsandeler fra film og hele Hollywood måtte reorganiseres. Noen av studioene startet å lage TV-programmer, mens den gjenstående måtte finne på nye ting og nye ideer for å holde på kinogjengerne.
Moderne film
Moderne film var et utspring og opprør med den økende konnkuransen i forhold til TV rundt 1950-1960.
Tekniske nyvinniger gjorde at dokumentarfilmen vokste frem på 1960-tallet. Etter andre verdenskrig fortsatte man å utvikle krigsfotografens utstyr. Resultatet ble da et håndterlig 16-milimeterskamera som var velegnet til dokumentarfilmproduksjon. Dette sammen med ny, mer lysfølsom film og bedre opptak for lyd lagde en bølge av nye dokumentarfilmer.
Var en type dokumentar med representasjonen som pådrivende, tolkende observasjon. Den har sitt opphav fra Frankrike. Viktige elementer:
Intervjuet og dialogen sentralt.
Filmskaperen interagerer: provoserer frem virkelige meninger og reaksjoner som ikke er bearbeidet eller fortolket.
Filmskaperen en katalysator for det som blir vist på filmen
Sentrale filmer
"2001 A space odyssey"
1970-1989
Det nye Hollywood - Post klassisk film
Det nye Hollywood som vokser frem etter nedturen på 60-tallet er på ingen måte dårligere, og omtales ofte som Hollywoods andre gullalder.[1] De store studioene skifter sin funksjon fra å produsere filmer i som underholdnningsmaskiner til å være institusjoner som finansierer selvstendige produksjoner. Selskapene fusjoner og blir større. Begrepet blockbuster innføres - det satses store penger på enkelte produksjoner. design og markedsføringen blir et viktig element.
Dogmefilm er et konsept som ble introdusert under Cannes filmfestival i 1995 av et dansk kollektiv av filmregissører som kalte seg Dogme 95. Dogme 95 ønsket å flytte fokuset over på den gode fortelling ved å utfordre den etablerte måten å tenke filmproduksjon på. For å oppfylle dette ble det laget et manifest med 10 regler.
En animasjon eller animasjonsfilm er en illusjon av bevegelse som oppstår når en viser stillestående bilder fortløpende etter hverandre. Det er også fellesbetegnelsen for ulike film- og visualiseringsteknikker som skaper et slikt synsbedrag eller inntrykk av liv og bevegelse. Animasjonsfilm kan også defineres som alle filmtyper som ikke er realfilm, dvs. vanlige filmopptak av virkelige bevegelser.
Toy Story var den første helaftens dataanimerte filmen som ble lansert av Disney, og også den første fullstendig dataanimerte helaftens filmen i historien. Den er utelukkende laget med datamaskiner.
Dette er blitt en ny form for film som har sprunget ut fra tekniske nyvinninger og den tidligere tegnefilmen. Etter toystory er det kommet mange populære animasjonsfilmer.
Dokumentarfilmen i dag har endret seg mye. Det finnes et stort mangfold innen dokumentarfilmen. Man har erstattet noen av verdiene med andre som kan være litt kommersialiserte. Intimitet og underholdning er viktige faktorer. Det lages hele tiden nye hybrider av sjangrer for dokumentarfilmen. Mange av nyere dokumentarer vil ikke fremme noe spesielt argument, men fortelle. Historier fra privatliv eller hendelser er sentrale. Det finnes spesielt mange filmer som går tett inn på individet.
Film i dag preges av mange tidligere perioder. Særlig er det de nye teknikkene som CGI tillater som preger filmbildet. Filmene vi ser i Norge produseres for det meste av Hollywood til tross for at det også lages mye god film utenfor og rundt. Den er gjerne postmoderne og henvender seg til opplyste og mediavante tilskuere.
Norsk film er en industri på fremmarsj, men står relativt svakt både internasjonalt og nasjonalt. Nasjonalt er filmindustrien preget av importerte filmer, hovedsakelig fra USA og Europa. Fra 1990-tallet har imidlertid flere norske filmer gått svært godt på norske kinoer. Noen filmer er også eksportert, og har mottatt filmpriser i utlandet.
