Den katolske kirke representerer den dominerende trosretningen i Østerrike – 56,0 % av befolkningen bekjenner seg til katolisismen.^[1] Kirken er organisert i ni bispedømmer, derav to erkebispedømmer, samt ett territorialabbedi.

I den følgende oversikten er kirkeprovinsene fremhevet i fet og metropolitanbispedømmer i kursiv.

• Kirkeprovinsen Salzburg:
  • Salzburg erkebispedømme
  • Feldkirch bispedømme
  • Graz-Seckau bispedømme
  • Gurk bispedømme
  • Innsbruck bispedømme
• Kirkeprovinsen Wien:
  • Wien erkebispedømme
  • Eisenstadt bispedømme
  • Linz bispedømme
  • St. Pölten bispedømme
• Immediate strukturer:
  • Wettingen-Mehrerau abbedi
  • Militærordinariat (militærbiskopen er samtidig titulærbiskop av Wiener Neustadt)

Det fins ingen primas for Østerrike, men erkebiskopen av Salzburg innehar tittelen «Tysklands primas» (primas Germaniae). Tittelen stammer fra 1648, da dagens Tyskland og Østerrike fremdeles var deler av Det hellige romerske rike av den tyske nasjon.

Pavens nuntius i Østerrike er Pedro López Quintana (per 2019).

Det er tradisjon at erkebiskopen av Wien er kardinal. For tiden (2009) er dette Christoph Schönborn.

Gregor V var 996–999 den eneste «østerrikske» paven (dvs. født innenfor grensene for dagens Østerrike, nemlig i Kärnten).

Landets skytshelgen er Leopold III av Østerrike, som spesielt dyrkes i Nieder-, Oberösterreich og Wien. I tillegg har Florian fått status som Østerrikes skytshelgen. Også Josef har vært og er en populær helgen, og dyrkes som skytshelgen av Kärnten, Steiermark, Tirol og Vorarlberg. Andre viktige helgener med tilknytning til eller spesiell betydning i Østerrike er:

• Adalbero av Würzburg
• Koloman
• Erentrudis (dyrkes i Salzburg)
• Hemma av Gurk (dyrkes i Kärnten)
• Klemens Maria Hofbauer (dyrkes i Wien)
• Notburga (dyrkes i Tirol)
• Rupert av Salzburg
• Severin av Noricum

Blant de mange klostrene i Østerrike kan man nevne Engelszell, Gurk, Klosterneuburg, Kremsmünster, Melk, St. Koloman, St. Paul im Lavanttal, St. Peter erkeabbedi, Seckau, Stams, Kapusinerklosteret Wien og Wilten.

Det fins tallrike katolske valfartssteder i alle østerrikske delstater. Den viktigste er Mariazell.

Allerede mot slutten av romertiden (dvs. på 300-tallet) fantes det flere bispeseter i dagens Østerrike. Samtlige gikk under i løpet av folkevandringstiden. Fire bispeseter er sikret (Aguntum ved dagens Lavant, Lauriacum/Lorch, Teurnia/Spittal, Virunum/Klagenfurt), ytterligere fire er omstridt (Carnuntum/Petronell, Iuvavum/Salzburg, Ovilava/Wels, Vindobona/Wien).

Kristningen i Østerrike kom i gang igjen mot slutten av 600-tallet og begynnelsen av 700-tallet, med grunnleggelsen av flere bispedømmer gjennom Bonifatius i 739. Også mange klostre vitner om misjonsaktiviteten i middelalderen.

Det viktigste bispedømmet i Østerrike var Salzburg erkebispedømme, som tidlig klarte å etablere seg som et selvstendig fyrstedømme (fyrstbispedømme), uavhengig av de verdslige herskerne i området. Erkebiskopenes geistlige innflytelse ble tydelig gjennom opprettelsen av flere såkalte egenbispedømmer innenfor det svære bispedømmets grenser (Gurk, Chiemsee, Seckau, Lavant). De østerrikske stamlandene (Nieder- og Oberösterreich) hørte til Passau bispedømme i Salzburgs kirkeprovins. Først i 1469 lyktes de østerrikske erkehertugene med å få opprettet «egne», men veldig små bispedømmer i hovedstaden Wien og residensbyen Wiener Neustadt. Siden de andre delene av Østerrike ble ervervet av habsburgerne lenge etter bispegrensene var etablert, hørte det vestlige Østerrike (Vest-Tirol og Vorarlberg) til kirkeprovinsen Mainz, mens det senere Burgenland lengst i øst hørte til Grans (Esztergoms) og noen sydlige sogn til Aquileias kirkeprovins. Først etter Wienkongressen og etter første verdenskrig ble bispegrensene tilpasset til de politiske grensene.

Den følgende oversikten gjengir de historiske kirkelige strukturene, dvs. kirkeprovinser og bispedømmer som fra middelalderen og til første verdenskrig lå helt eller delvis i dagens Østerrike. Fete navn viser at bispesetet lå innenfor dagens østerrikske grenser, erkebispedømmer er kursivert.

• Kirkeprovinsen Salzburg:
  • Salzburg erkebispedømme (739–; erkebispedømme fra 798; østerriksk fra 1805)
  • Brixen bispedømme (574–; østerriksk 1361–1925)
  • Chiemsee bispedømme (1215–1808)
  • Freising bispedømme (739–; østerrikske andeler 1361–1821)
  • Gurk bispedømme (1072–)
  • Lavant bispedømme (1228–; østerriksk 1335–1918)
  • Leoben bispedømme (1786–1858)
  • Passau bispedømme (739–; østerrikske andeler til 1785)
  • Seckau bispedømme (1218–)
• Kirkeprovinsen Wien (hele):
  • Wien erkebispedømme (1469–; erkebispedømme fra 1722)
  • Linz bispedømme (1785–)
  • St. Pölten bispedømme (1785–)
  • Wiener Neustadt bispedømme (1469–1785)
• Kirkeprovinsen Mainz:
  • Augsburg bispedømme (739–; østerrikske andeler 1361–1819)
  • Chur bispedømme (400-tallet–; østerrikske andeler 1361–1819)
  • Konstanz bispedømme (585–1821)
• Kirkeprovinsen Gran (Esztergom):
  • Raab bispedømme (Győr; 1009–; østerrikske andeler til 1922)
  • Steinamanger bispedømme (Szombathely; 1777–; østerrikske andeler til 1922)
• Kirkeprovinsen Aquileia/Görz:
  • Patriarkatet Aquileia (1. århundre–1751)
  • Görz erkebispedømme (Gorizia; 1751–; østerrikske andeler til 1789, men habsburgsk til 1918)
• Immediate strukturer:
  • Laibach bispedømme (Ljubljana; 1461–; østerrikske andeler til 1789, men habsburgsk til 1918)

Waldenserne var på 1200-tallet den første reformgruppen som gjorde seg bemerket, og som ble forfulgt som kjettere. Med reformasjonen rundt 1520 ble gjendøperne populære. Mange av disse ble henrettet eller flyktet til Mähren, der de ga opphav til huttererne. Likevel fikk protestantismen flere og flere tilhengere, også blant lavadelen og enkelte geistlige. Slutten av 1500-tallet var protestantismens blomstringstid i Østerrike, der den reformerte kirke på mange måter var likestilt den katolske.

Med erkehertug Ferdinand III begynte imidlertid motreformasjonen. Så mange som 200 000 protestanter ble tvunget til emigrasjon innen midten av 1600-tallet, da Østerrike må betegnes som rekatolisert.

Opplysningstiden og absolutismen under erkehertuginne Maria Teresia og spesielt Josef II bragte en rekke begrensninger for kirkens makt og bl.a. opphevelsen av mange klostre. Protestanter, jøder og ortodokse kunne uhindret utøve religionen sin. Kirkens tidligere maktstilling ble ytterligere begrenset gjennom sekulariseringen av fyrstbispedømmene (Salzburg og Brixen) i 1803 (Reichsdeputationshauptschluss) og innføringen av trosfrihet i grunnloven av 1848.