Kardinal er betegnelsen på en høytstående embetsmann i Den katolske kirke som i rang står rett under paven. Kardinalene danner til sammen kardinalskollegiet, som utgjør pavens råd. De blir utnevnt av paven, og nye paver velges av og tradisjonelt blant dem. Ordet kommer fra latincardo (hengsel) – hengsler holder porten på plass, men tillater samtidig at den kan svinge og dermed fungere etter sin hensikt, og kardinalene ble sett som «kirkens hengsler».
Historie
Tittelen ble først gitt til enhver prest som var permanent tilknyttet en kirke. Denne betydningen har gått ut av bruk i Den katolske kirke, men er bevart i et annet tilfelle – to av de anglikanskekannikene i St. Paul katedralen i London kalles kardinaler. Den katolske kirke har beholdt spor av dette i ordningen med inkardinasjon som utviklet seg senere; dette er en fast tilknytning til et bispedømme, og ordet har samme opphav.
Ordet ble allerede mot slutten av 1. århundre eller begynnelsen av 2. århundre gitt en annen betydning. Pave Evaristus (97-105) ga tittelen til sogneprestene i Roma, biskopene i området umiddelbar nærhet av Roma og til de syv diakonene i byen. På et tidlig tidspunkt ble denne rollen formalisert, slik at kardinalene dannet et kollegium. De assisterte paven i styret av kirken og etterhvert også de landområder paven var overhode for.
I det 11. århundre ble alle geistlige som fungerte som rådgivere for paven gitt tittelen kardinal. Dermed begynte man også å få kardinaler som ikke egentlig var hjemmehørende i Roma, men bare var der for en periode. Særlig pave Leo IX bidro til å reformere kirkens styreform slik at kardinalskollegiet fikk et mer internasjonalt preg og dermed ble mer representativt for hele kirken. Man begynte også å utnevne biskoper som hadde tilhold utenfor Roma, og som forble i sine bispedømmer.
I 1059 ga pave Nikolas II en ny lov som gjorde kardinaler til de eneste som hadde stemmerett ved pavevalg. Dette ble bekreftet av Tredje Laterankonsil (1179), som også forbød andre å være til stede under pavevalg. Det ble krevd 2/3 flertall for å velge en pave. Denne ordningen er i all hovedsak den som gjelder i dag, bortsett fra at det nå kreves 2/3 + 1 stemme. Kardinalkollegiet fikk fastlagt sin form i 1150, under pave Eugenius III; til da hadde det vært en løs sammenslutning. Antallet kardinaler var langt lavere enn i dag, men ordningen er i hovedtrekk den samme som i dag.
Kardinalene deltok i konsistoriet, som fungerte som kirkens og pavestatens regjering. Pave Sixtus V (1585–1590) opprettet i stedet 15 faste kongregasjoner, med forskjellige ansvarsområder. Denne modellen er fortsatt i bruk, selv om kongregasjonens arbeidsfelt og navn har blitt endret en rekke ganger.
Antall
I middelalderen var det bare 24 kardinaler. I forbindelse med omorganiseringen av kirkens administrasjon fastslo Pave Sixtus V i konstitusjonen Postquam verus ille (3. desember1586) at det skulle være 70 kardinaler. I realiteten var det sjelden man hadde så mange. Først i 1958 ble tallet overskredet, da pave Johannes XXIII utnevnte mange nye kardinaler.
Under Andre Vatikankonsil (1962–1965) ble det bestemt at inntil 120 kardinaler kunne delta ved pavevalg. Samtidig ble det fastslått at de mister stemmeretten ved fylte 80 år. Dette betyr at det ikke er noe problem om det finnes mer enn 120 kardinaler, så lenge antallet som er under 80 år ligger under grensen. Da det er et grunnleggende prinsipp i katolsk kirkerett at paven står over loven, kan han allikevel utnevne flere uten å tenke på denne balansen, noe pave Johannes Paul II gjorde.
Utnevnelse
Kardinalene utnevnes av paven ved et konsistorium. Han velger selv hvem han vil utnevne, men vil i de fleste tilfeller rådføre seg med sine nærmeste medarbeidere. Første skritt i utnevnelsen er at han offentliggjør navnene på de som er utnevnt. Deretter vil de blivende kardinalene, en kort tid etter, samles for å bli innsatt i embetetet; man sier at de i denne seremonien blir «kreert kardinaler».
Paven kan også utnevne kardinaler uten å offentliggjøre deres navn. De sies da å være utnevnt in pectore (latin, 'i brystet'), fordi paven beholder deres navn for seg selv. Dette kan gjøres for eksempel fordi en person venter på en annen utnevnelse først, eller fordi han er hjemmehørende i et område hvor kristne blir forfulgt slik at en offentlig utnevnelse kan true hans sikkerhet. Dersom situasjonen endrer seg vil paven offentliggjøre navnet, men skulle paven dø før det blir offentliggjort vil utnevnelsen aldri tre i kraft. Dette gjelder selv om paven har etterlatt seg en skriftlig beskjed om utnevnelsen, men det er da mulig for hans etterfølger å utnevne samme person in pectore. Dersom, på den annen side, en hemmelig utnevnt kardinal dør før hans navn blir offentliggjort vil utnevnelsen allikevel være gyldig så snart den blir offentliggjort. Et eksempel er Iuliu Hossu fra Romania, som ble utnevnt in pectore i 1969 og døde i 1970. Hans utnevnelse ble offentliggjort i 1973, og han står derfor i listene som kardinal fra 1969 til 1970. Hans utnevnelse er også spesiell fordi han antagelig ikke selv visste om den, da han satt i husarrest fra 1948 fram til sin død.
Kravet for å bli utnevnt til kardinal er at man er en presteviet mann som har utmerket seg ved sin lære, fromhet og klokskap. Tidligere kunne også legmenn bli kardinaler, men i kirkeloven av 1917 ble dette endret. Siste gang en legmann ble utnevnt var i 1858, da en jurist ble utnevnt og gitt ansvar for å skrive statuttene for Kirkestaten.
Pave Johannes XXIII bestemte i 1962 at alle kardinaler skal være biskoper. De trenger ikke å være det før de blir utnevnt, men må bispevies før de blir innsatt i embetet. I praksis er det slik at prester som utnevnes er teologer som er omkring 80 år eller eldre. De har derfor sjelden stemmerett ved pavevalg, og vil heller ikke komme til å ha noen funksjon i administrasjonen av kirken. Derfor er det ikke uvanlig at de ber om å ikke bli bispeviet, og paven kan etter eget forgodtbefinnende dispensere fra kravet.
Når en kardinal blir utnevnt blir han tildelt en titulærkirke i Roma, eller et titulærbispedømme. Dette betyr at han har en tittel som plasserer ham i en av de kategorier som kardinalsembetet opprinnelig besto av – selv om han er biskop hjemmehørende på den andre siden av kloden har han tittel som sogneprest eller diakon i en kirke i Roma. De kirkene som brukes er ofte ikke sognekirker, men tilhører religiøse ordener; når de er sognekirker finnes det samtidig en reell sogneprest. Kardinalene forventes dog å ha et forhold til sin titulærkirke, for eksempel ved å feire messe der under besøk i Roma.
Indre rangordning
Innenfor kardinalkollegiet finnes det en egen rangordning. Grunninndelingen er basert på embetets opphav, og består av kardinaldiakoner, kardinalprester og kardinalbiskoper. Dette sier ingenting om hvilken rang man har i det geistlige hierarkiet; i utgangspunktet skal alle kardinaler være biskoper.
Kardinalbiskoper
De som er engasjert på heltid i Vatikanets administrasjon er kardinalbiskoper. Patriarker fra de orientalske katolske kirker har også denne rang og regnes dermed som kardinalbiskoper av sine egne patriarkseter. De romersk-katolske kardinalbiskopene er titulærbiskoper av de suburbikariske bispedømmene, det vil si de som tidligere lå i umiddelbar nærhet av Roma: Ostia, Palestrina, Frascati, Albano, Velletri-Segni, Porto-Santa Rufina og Sabina-Poggio Mirteto. Kardinalkollegiets dekanus og visedekanus velges blant kardinalbiskopene. Tradisjonen siden det 13. århundre er at dekanus skal være titulærbiskop av Ostia.
Kardinalprester
Kardinalprestene var opprinnelig Romas sogneprester. De som fyller disse posisjonene i dag er biskoper av bispedømmer utenfor Roma. De som har vært kardinaler i ti år eller mer kan også få tittelen kardinalprest. Pavens vikar for bispedømmet Roma er alltid kardinalprest, og det samme er erkepresten for Laterankirken.
Kardinaldiakoner
Kardinaldiakonene var opprinnelig de syv diakonene i Roma. Senere ble antallet utvidet til 14. I dag er det ingen begrensning på antallet; rangen gis i utgangspunktet til de som ikke er biskop i et eksisterende bispedømme når de utnevnes til kardinaler. Erkeprestene av Peterskirken og Santa Maria Maggiore er normalt kardinaldiakoner.
Titler og ytre tegn
En kardinal tituleres som «Eminense» (i tiltale «Deres Eminense», i omtale «Hans Eminense»). Denne tiltaleformen kommer opprinnelig fra det bysantinske hoffet.
Under pave Innocens IV (1243–1254) ble røde hatter innført som tegn på kardinalsverdighet. Fargen ble sagt å symbolisere at de skal være villige til å gi sitt blod for kirken; den egentlige forklaringen er nok at det går tilbake til herskeres bruk av purpur som autoritetstegn. I 1464 bestemte pave Paul II at de skulle bære røde kalotter under liturgiske funksjoner for å skille dem fra andre prelater.
Kardinalene kan bære sort prestekjole (soutane) med røde silkeborder, eller rød prestekjole. Det finnes også andre plagg som kan være røde, som sokker, hatter osv., men disse brukes i liten grad i dag.
Kardinalsvåpen
Kardinalene fører våpen, som består av våpenskjold kronet med en rød, bredbremmet hatt med 15 dusker samt et patriarkalkors og et banner hvor mottoet skrives inn.
Etter en offentlig seremoni hvor de blir kreert til kardinaler, mottar de i en lukket seremoni en ring fra paven som tegn på sin verdighet. Den skal være smykket med en safir – denne edelstenen er forbeholdt kardinalsringer – og har på innsiden inngravert våpenet til paven som utnevnte dem.
Kardinaler som er østligepatriarker tiltales som dette, med formen «Salighet». De vil normalt også bære ytre tegn fra sin egen tradisjon fremfor de romerske kardinalstegnene.
.svg)
