Charles Boyer (1899–1978) var en franskskuespiller som spilte i over 80 filmer mellom 1920 og 1976.[10] Etter å ha tatt utdannelse innen drama startet Boyer som skuespiller på teater, men fikk suksess som filmskuespiller i 1930-årene. Rollene han blir husket best for var i to av den tids høyest verdsatte romantiske dramafilmer: Algiers (1938) og Stevnemøte (1939). En annen berømt rolle var i mysterie-thrilleren Gasslys fra 1944. Han ble fire ganger nominert til Oscar for beste mannlige hovedrolle.
Tidlige år
Boyer ble født den 28. august 1899 i Figeac i departementetLot, som sønn av Maurice og Louise Boyer. Han var en sjenert småbygutt da han elleve år gammel oppdaget film og teater. Under første verdenskrig utførte han komiske sketsjer for soldater mens han arbeidet som pleiemedhjelper på et sykehus.[11] Han begynte en kort tid på studier ved Sorbonne, mens han ventet på en sjanse til å studere skuespill ved Conservatoire de Paris.[12] Han dro til hovedstaden for å fullføre sin utdanning, men brukte mesteparten av tiden til å jage en karriere innen teaterkunst. I 1920 skaffet hans raske hukommelse han en sjanse til å erstatte hovedrollen i et teaterstykke, og han fikk umiddelbart en fulltreffer.[11] I 1920-årene spilte han ikke bare en elegant og sofistikert kvinnebedårer på scenen, men dukket også opp i flere stumfilmer.
Boyer signerte en kontrakt med Metro-Goldwyn-Mayer og han elsket livet i USA, men lite kom ut av hans første opphold i Hollywood, fra 1929 til 1931. Til å begynne med tok han filmroller bare for pengene, men fant at støtteroller var utilfredsstillende. Imidlertid, da lydfilmen kom gjorde hans dype stemme han til en romantisk stjerne.[11]
Boyers første gjennombrudd kom med en veldig liten rolle i Jean HarlowsRødt hår (1932).[13] Etter å ha spilt hovedrollen i en fransk versjon av Liliom (1934) regissert av Fritz Lang, begynte han å oppnå allmenn anerkjennelse;[14] Boyer fikk sin første hovedrolle i Hollywood i den romantiske musikalen Caravan (1934) med Loretta Young.[15] Den utflyttede franskmannen Claudette Colbert ba om han i det psykiatriske dramaet Private Worlds (1935),[11] som var en moderat suksess.[12]
Stjernestatus
Fram til først i 1930-årene fortsatte Boyer å lage hovedsakelig franske filmer, og Mayerling (1936), med Danielle Darrieux i den kvinnelige hovedrollen, gjorde han til en internasjonalt kjent stjerne. Den ble fulgt opp av Orage (1938), hvor han spilt mot Michèle Morgan. Privat var Boyer en boklesende og tilbaketrukket person, fjernt fra det glamorøse livet i Hollywood. Men på lerretet fikk han publikum til å besvime mens han forførte Marlene Dietrich i Allahs have (1936), Jean Arthur i History Is Made at Night (1937), Greta Garbo i Conquest (1937), og Irene Dunne i Stevnemøte (1939).[11] Hans første Technicolor-film var The Garden of Allah, som også etablerte han som en stor skuespiller i USA.[14]
I 1938 fikk Boyer sin berømte rolle som Pepe le Moko, tyven på rømmen i Algiers, en engelskspråklig nyinnspilling av den klassiske franske filmen Pépé fra Marseille med Jean Gabin. Selv om han i filmen aldri kom med invitasjonen «kom med meg til casbahen» til Hedy Lamarr, som spilte den kvinnelige hovedrollen, så var replikken med i filmens trailer. Replikken kom til å bli hengende ved han, takket være generasjoner av imitatorer og Looney Tunes-parodier.[11][16] Boyers rolle som Pepe Le Moko var allerede verdenskjent da animatørenChuck Jones baserte figuren Pepe le Pew, det romantiske stinkdyret som ble introdusert i Odor-able Kitty i 1945, på Boyer og hans mest velkjente opptreden.[17] Boyers vokale stil ble også parodiert i tegnefilmene Tom og Jerry, hvorav den mest kjente er da Tom prøvde å gjøre kur til en hunnkatt i The Zoot Cat.
I motsetning til sitt glamorøse image begynte Boyer tidlig å miste håret, han hadde en fremtredende mage, og var betydelig kortere enn kvinnene han spilte mot, som Ingrid Bergman. Da Bette Davis første gang så han på settet til All This, and Heaven Too kjente hun han ikke igjen og prøvde å få han fjernet.[17]
I 1943 ble Boyer tildelt en æres-Oscar for «framstående kulturelle prestasjoner for sitt arbeid med å etablere Den Franske Forskningsstiftelsen i Los Angeles som en referansekilde for Hollywoods filmindustri».
I 1944 gjorde Boyer en forvandling i rolletype fra sine tidligere filmer med sin hovedrolle i filmen Gasslys, hvor han spiller en tyv/morder som prøver å overbevise sin nygifte kone om at hun er i ferd med å bli gal.
Boyer vant aldri en Oscar, selv om han ble nominert til beste mannlige hovedrolle fire ganger, for Conquest (1937), Algiers (1938), Gasslys (1944) og Fanny (1961).
I 1951 spilte Boyer på Broadway i en av sine mest kjente roller, som Don Juan i en framføring av tredje akt av George Bernard ShawsMan and Superman. Dette er akten som vanligvis er kjent som Don Juan in Hell. I 1952 vant han en æres-Tony for Don Juan in Hell. Stykket ble regissert av skuespilleren Charles Laughton. Laughton spilte Djevelen, med Cedric Hardwicke som statuen av den militære kommandanten som Don Juan hadde drept, og Agnes Moorehead som Dona Anna, kommandantens datter, en av Juans tidligere erobringer. Produksjonen var en suksess hos kritikerne, og ble senere innspilt i sin helhet av Columbia Masterworks, som en av de første komplette innspillingene noensinne av en teaterproduksjon, bortsett fra musikaler. Per 2006 har den ennå ikke blitt utgitt på CD, men i 2009 ble den tilgjengelig som en MP3-download.[21] Boyer hadde igjen hovedrollen sammen med Claudette Colbert i Broadway-komedien The Marriage-Go-Round (1958–1960), men sa til produsenten, «Keep that woman away from me».[22] Han ble også nominert for en Tony Award som Beste Skuespiller i et Drama for Broadway-produksjonen av Lord Pengo i 1963. Senere samme år spilte Boyer i Man and Boy på scener i både London og New York.[23]
Boyers karriere varte lengre enn andre romantiske skuespillere, noe som ga han tilnavnet «den siste av filmens store elskere»."[18] Han spilte i 1966 inn et svært mørkt album kalt Where Does Love Go?. Albumet besto av kjente kjærlighetssanger sunget (eller snarere snakket) med Boyers karakteristiske dype stemme og franske aksent. Platen var etter sigende Elvis Presleys favorittalbum de siste 11 årene av hans liv, og den han hørte mest på.[25]
For sine bidrag til film- og TV-industrien har Boyer fått to stjerner på Hollywood Walk of Fame ved 6300 Hollywood Boulevard.
Privatliv
I tillegg til fransk og engelsk snakket Boyer også italiensk tysk og spansk.[12][26]
Hans eneste ekteskap var med den britike skuespillerinnen Pat Paterson, som han møtte under et middagsselskap i 1934. De to ble forlovet etter to uker og giftet seg tre måneder senere.[17] De flyttet senere fra Hollywood til Paradise Valley i Arizona.[27] De var gift helt til hun døde i 1978.
I Hollywood var Boyer også en av de få nære vennene til den store franske skuespilleren og sangeren Maurice Chevalier.
26. august 1978, to dager etter hans kone døde av kreft, og to dager før sin egen 79-årsdag, begikk Boyer selvmord med en overdose Seconal mens han var hjemme hos en venn i Scottsdale i Arizona. Han ble kjørt til et sykehus i Phoenix, hvor han døde.[27] Han ble begravet på Holy Cross Cemetery i Culver City, California, ved siden av sin kone og sin sønn Michael Charles Boyer (1943–1965).
^Hal Erickson. «Caravan». All-Movie Guide. Besøkt 8. februar 2011.[død lenke]
^Paul F. Boller, Jr., John George (1989). They Never Said It: A Book of Fake Quotes, Misquotes, and Misleading Attributions. New York: Oxford University Press. ISBN0-19-505541-1.CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)
^ab«Celebrity Sightings - B». Bankruptcy & Debt Information from Doney & Associates. Besøkt 9. februar 2011.
^British Film Institute (1995). Ginette Vincendeau, red. Encyclopedia of European Cinema (Cassell Film Studies). London: Continuum International Publishing Group (tidligere Cassell Academic).
Litteratur
TCM Film Guide (2006). The 50 Most Unforgettable Actors of the Studio Era: Leading Men. San Francisco, California: Chronicle Books.