Björn Svante Afzelius (1947–1999) var en svensk sanger, musiker, tekstforfatter og komponist. Han var med i Hoola Bandoola Band, men gikk over til en meget framgangsrik solokarriere. Totalt har han i Sverige og i de andre nordiske landene solgt rundt 2,5 millioner album.[5] I 2014 kom filmen Tusen bitar, som er en dokumentarfilm om Afzelius.[6]
Bakgrunn
Afzelius ble født den 27. januar 1947 i Huskvarna. Hans far var ingeniør og moren var hjemmeværende. Han hadde en yngre bror, Bengt (født 1952), som ble musikklærer. I 1954 flyttet familien til Hökarängen i Stockholm og i 1961 til Skåne, først til Landskrona og i 1963 til Malmö.[7]
Morens familie var svært musikalske, og han kom tidlig i kontakt med musikk, på den tiden gikk det mest i 1950-tallslagere og Evert Taube. Som så mange av sin generasjon ble han grepet av rock and roll-musikken da denne kom, og han hørte særlig på Elvis Presley og Little Richard. Elvis ble hans første og eneste musikalske idol. Björn Afzelius hevdet selv i biografiske tekster at Elvis Presley fikk ham til å begynne å synge, The Beatles til å spille gitar og Bob Dylan til å bry seg om tekstene i rockemusikken, og Mikael Wiehe til å skrive egne sanger.[8]
Da popmusikken kom i 1960-årene lærte han seg å spille gitar. Utover i 1960-årene spilte han i ulike band i Malmö, men sluttet i 1968 da han skulle påbegynne språkstudier ved Lunds universitet.
I 1976 flyttet Afzelius til Göteborg, hvor han bodde fram til sin død. I tillegg til boligen i Göteborg hadde han også et hjem nummer to i Castelvecchio di Rocca Barbena i den italienske regionen Liguria, hvor han skrev mange av sine sanger.[9]
I 1970 traff han Mikael Wiehe. De dannet Hoola Bandoola Band som et hobbyband, men året etter fikk gruppen tilbud om å være med i et radioprogram, og en uke senere hadde de fått to tilbud om platekontrakt. Gruppen spilte inn albumet Garanterad Individuell som kom ut i 1971. Debutplaten fikk gode kritikker og en viss oppmerksomhet, og gruppens neste album Vem kan man lita på? ble gruppens store kommersielle gjennombrudd.
Utover i 1970-årene ble bandets popularitet i Sverige stadig større. Afzelius' tekster var ofte samfunnskritiske, og både Afzelius og Wiehe hadde et stort politisk engasjement og spilte ofte på støttearrangementer og veldedighetskonserter.
I 1974 utgav han sin første soloplate, (Vem är det som är rädd?), men han ble værende i Hoola Bandoola Band til 1976, da han innledet en solokarriere med platen För Kung och Fosterland. I 1997 fikk han vite at han hadde fått kreft, og helt til det siste arbeidet han med avskjedsalbumet Elsinore, men døde før de to siste sangene var ferdig produserte.
Roman
I 1993 ga han ut romanen En gång i Havanna, som er et personlig oppgjør med det politiske systemet på Cuba. Som gammel Cuba-venn, mente Afzelius at Cuba hadde utviklet seg til et stalinistiskdiktatur. Etter at boken ble gitt ut kunne han ikke lenger reise til Cuba.[7]
Andre interesser
Afzelius var supporter av fotballaget Örgryte IS. Han skrev blant annet avsnittet Att hålla på ÖIS är en fråga om livsfilosofi i boken Från A till ÖIS som kom ut i 1987. Der beskriver han hvordan faren tok ham med på hans første Öis-kamp i Stockholm våren 1959, da Örgryte spilte uavgjort 2–2 mot Djurgården.[11]Ingemar Johanssons erobring av VM-tittelen sommeren 1959 skal ha vekket en stor interesse for boksing hos Afzelius. Hans store idrettsinteresse manifesterte seg også i en inngående kjennskap til idrettstabeller.[7]
Albumutgivelser (utvalg)
Björn Afzelius' grav på Västra kyrkogården i GöteborgMinnesplaten på Björn Afzelius' grav
