PROFILPELAJAR.COM

Stalinisme brukes som betegnelse på det politiske systemet Josef Stalin innførte i Sovjetunionen. Sentrale stalinistiske prinsipper inkluderer et stort fokus på sosialismen i et land, industrialisering, totalitarisme, anti-trotskisme, antirevisjonisme, anti-titoisme, planøkonomi, kollektivisering av jordbruket og personkult.^{[trenger referanse]} Begrepet har også ofte blitt brukt som en betegnelse på marxist-leninistiske stater som har praktisert et totalitært styresett. Allerede Leo Trotskij beskrev det stalinistiske systemet som totalitært.^{[omstridt – diskuter]} De fleste kommunistiske partier tar i dag avstand fra stalinismen, da de anser Stalin som en brutal diktator som ikke er representativ for den kommunistiske ideologi.^{[trenger referanse]} De fleste tilhengere av Stalin avviser imidlertid begrepet stalinisme, og ser på Stalins politikk som en direkte og konsekvent videreføring av Lenins politikk.

Kjente stalinistiske statsledere inkluderer Enver Hoxha i Albania (ofte ansett som en ekstrem stalinist), Mao Zedong i Kina, Nicolae Ceaușescu i Romania, Kim Il-sung i Nord-Korea, Walter Ulbricht og Erich Honecker i Øst-Tyskland, Mátyás Rákosi i Ungarn, Boleslaw Bierut i Polen, Pol Pot i Kambodsja. Per 2014 synes Kim Jong-un i Nord-Korea å være eneste statsleder som fortsatt arbeider etter stalinistiske prinsipper, justert etter nordkoreanske forhold der juche- og songun-politikken er sentral.^{[trenger referanse]}

Etter Stalin døde i 1953, ble det utført en såkalt «avstalinisering» i Sovjetunionen. De fleste politiske fangene i konsentrasjonsleirsystemet Gulag ble satt fri og fikk komme hjem til familiene sine. Det ble slutt på persondyrkingen og det ble et visst rom for debatt på noen områder. Kulturlivet ble litt friere. Det ble slutt på utrenskningen av medlemmer i Kommunistpartiet. Det ble ført en åpnere politikk mot sosialistiske stater som valgte å drive en selvstendig politikk, for eksempel Jugoslavia, hvor Josip Broz Tito hadde makten. Det ble satset mer på forbruksvareproduksjon og ikke bare maskinvare- og militær produksjon. Steder oppkalt etter Stalin (som Stalingrad og Stalinfjellet) skiftet navn.^{[trenger referanse]}

Til tross for dette var Sovjetunionen fortsatt et autoritært regime, det samme var landene i Østblokken, hvor noen land som Romania, Ungarn (før 1956-revolusjonen) og DDR også nektet å følge avstaliniseringen. Fortsatt var ytringsfriheten sterkt begrenset i Sovjetunionen og østblokklandene, og folk kunne fortsatt bli arrestert for å kritisere regjeringen. Til tross for at den sovjetiske staten tok avstand fra stalinismen, fikk mange av de politiske lederne i Sovjetunionen fra Stalin-tiden fortsette, og flere av disse fortsatte å hylle Stalin. Med få unntak (som for eksempel sikkerhetssjefen Lavrentij Berija) fikk heller ikke stalinistene noen form for straff for forbrytelsene de hadde begått. Som følge av avstaliniseringen fikk østblokklandene mer rett til å føre en selvstendig politikk, men i noen tilfeller hvor det foregikk enten reformer eller opprør, og Sovjetunionen og andre østblokkland anså at ettpartisystemet var truet, ble dette slått ned. Dette skjedde under opprørene i DDR i 1953 og Ungarn i 1956, og under reformene i Tsjekkoslovakia i 1968.

Også Mao Zedong benyttet seg av begrepet stalinisme, men da i en annen sammenheng. I en tale til en partikonferanse i Nanning i 1958 omtaler han det å fremstille seg selv som «rød ekspert», hvilket innebærer å mene å kjenne fasiten fordi man innehar bestemte verv, som «den stalinistiske metoden».^[1]

Etter Sovjetunionens oppløsning har stalinismen igjen fått legitimitet i Russland. Den russiske føderasjons kommunistparti, som er Russlands nest største parti og regner seg som etterfølger av det sovjetiske kommunistpartiet, har tatt avstand fra avstaliniseringen.^{[trenger referanse]}