Bydelen ble opprettet i 1926 og omfattet da også Hökarängens gård, som har gitt navn til bydelen, med strand til Drevviken. Området ble hovedsakelig bebygd i perioden 1945–54.
Opprinnelig skulle bydelen hete Södra Gubbängen, men man ombestemte seg.[1]
Hökarängen var planlagt som et mønstersamfunn, inspirert av tysk funksjonalisme og engelsk hageby. Den var en av flere satelittbyer, dvs. småbyer i ring rundt en storby, kloss inntil en T-banestasjon, med åpne grøntområder mellom hver, slik at natur var lett tilgjengelig. Fremtidstro var tydelig i den opprinnelige utredningen med sine planer om landingsplasser for private småhelikoptere som man regnet med ville avløse bilen som fremtidens fremkomstmiddel. 1965-årgangen av det svenske Tekniken idag skildret flygende biler som noe som stod rett foran sitt gjennombrudd, på linje med romferder til Mars.[2]
Midt i all optimismen rundt den vellykte svenske kombinasjonen av USA-kapitalisme og sovjetiskplanøkonomi, utviklet Hökerängen seg likevel til et problemområde alt fra 1940-tallet, da noen flerfamiliehus ble ombygd til ettromshybler med felles toalett i kjelleren og uten sentralfyring. De tjente som overgangsboliger for hjemløse familier med sosiale problemer, men ordningen varte i 20 år, og etablerte fra starten en lokal slum i det påtenkte mønstersamfunnet, med fyll og kriminalitet. Hökerängen ble dermed tidlig synonym for sosiale problemer. Positive hendelser ble lokalisert til «Farsta», de negative til «Hökerängen», selv om de fant sted i samme gaten. [3]
