Billie Holiday (1915-1959) var en amerikanskjazzsangerinne og låtskriver. Hennes vokalstil var sterkt påvirket av instrumental jazz,[30] og hun utviklet en helt særegen måte å frasere og forholde seg til tempo på, som har satt varige spor i moderne vokaljazz. Holiday omtales som en fremste sangerne i jazz. Hun et vanskelig privatlivet og sonet dommer for narkotikabesittelse.[31][32] Fra 1950 sto det dårlige til på grunn av misbruk av alkohol og narkotika.[33] Blant annet på grunn av sitt turbulente og tragiske privatliv er hun en av de mest omtalte jazzsangere.[34]
Liv og virke
Bakgrunn
Billie Holiday ble født som Eleanora Fagan[35]7. april1915 i Philadelphia, Pennsylvania. Far giftet seg ikke med moren, som selv var en tenåring. Billie Holiday hadde en vanskelig barndom, med trange kår[36] og omskiftende hjemsted.[37] De flyttet tilbake til morens hjemby Baltimore.[34] En periode var hun plassert på barnehjem på grunn av forholdene hjemme.[38] Moren var Sarah Julia «Sadie» Fagan. Det antas Eleanors far var Clarence Holiday, som senere ble en fremgangsrik jazzmusiker og blant annet spilte med Fletcher Henderson. Han og Eleanor møttes lite under hennes oppvekst, som kom til å tilbringas i bydelen Falls Point i Baltimore i Maryland.
Ved fem års alder fikk hun navnet Eleanor Fagan Gough, etter at Sadie giftet seg med en Philip Gough. Sadie og Philip skilte seg etter noen år, Billie Holiday ble voldtatt av sin nabo da hun var 10 år gammel.[trenger referanse] Konsekvensen av dette var at hun ble sendt til The House of the Good Shepherd, en katolsk reformskole.[36] Hun ble døpt der den 19. mars 1925. I oktober. Hun ble værende på reformskole i to år. Moren flyttet mot slutten av 1920-tallet med sin datter til New York City,[36] der hun ifølge egen beretning ble lurte til arbeide som prostituert på et bordell i Harlem.[36] Hennes første ekteskap var med Jimmy Monroe, en tuskhandler som brukte narkotika.[34]
Billie Holiday døde på sykehus 17. juli1959 i New York City. Hun ble arrestert på sykehuset 12. juni for besittelse av narkotika og var i varetekt der til hun døde. Hun var da gift med Louis McKay.[39][34]
Karriere
Hun debuterte på obskure nattklubber i Harlem i New York tidlig i 1930-årene.[36] Hun tok artistnavnet Billie Holiday, "Billie" etter skuespilleren Billie Dove. Hun ble som barn betatt av musikk av Louis Armstrong og Bessie Smith,[34] og utviklet et svært personlig uttrykk.
Holiday på Downbeat-klubben i New York, 1947.
Foto: William P. Gottlieb
Hun ble oppdaget av John Hammond i 1933, og gjorde sine første innspillinger med en smågruppe ledet av Benny Goodman i 1934,[36] med "Your Mother's Son-In-Law" og "Riffin' the Scotch". Hun fikk kontrakt med Brunswick Records, og gjorde mellom 1935 og 1938 en rekke stilskapende innspillinger med ulike smågrupper ledet av pianisten Teddy Wilson. Her medvirket noen av de mest fremtredende musikerne på denne tiden, bl.a. Lester Young, Cootie Williams, Joe Jones, Roy Eldridge, Coleman Hawkins, Johnny Hodges, Benny Goodman, og Wilson selv. Disse innspillingene er i ettertid anerkjent for høy kvalitet.[36]
I 1937 og 1938 turnerte hun i korte perioder med de store orkestrene til Count Basie og Artie Shaw. Fra slutten av 1930-tallet hadde hun kontrakt med flere av de store plateselskapene, og gjorde betydelig suksess. Fra slutten av 1940-årene hadde hun mange personlige problemer, som etterhvert påvirket karrieren. Hun skal ha blitt avhengig av heroin rundt 1941. I 1947 ble hun arrestert for narkotikabesittelse og ble etter eget ønske plassert på et føderalt rehabiliteringssenter i Alderson, West Virgina.[39][34] I slike perioder med personlige problemer var hun ute av offentligheten. Holiday holdt en stor konsert i Carnegie Hall straks etter at hun kom tilbake fra Alderson.[34]
Under turne i Sørstatene slapp hun ofte ikke inn på restaurenter og det var misnøye med at Shaw og Goodman hadde en svart person med i bandet. På slutten av 1930-endret hun sangstilen og ble mindre jazzpreget. I 1939 spilte hun inn "Strange Fruit", en bitter sang mot mord på svarte i Sørstatene, som ble en av hennes største suksesser. "Strange Fruit" regnes som en tidlig protestsang 20 år før borgerrettsbevegelsen.[36][40][41] Hun fremførte sangen første gang på Cafe Society, Greenwich Village i New York der hun arbeidet på den tiden.[42][43]
I 1946 medvirket hun i filmen New Orleans og i 1958 i fjernsynsprogrammet Sound of Jazz. I 1954 turnerte hun i Europa.[39] 7. februar 1954 holdt Billie Holiday konsert i Colosseum kino i Oslo, hun var da tydelig redusert.[44][45]
Hun har hatt betydelig innflytelse på vokaljazzens utvikling. Holiday bidro sammen med flere samtidige musikere til at jazzen beveget seg fra å være underholdnings- og funksjonsmusikk, til å bli en egen kunstform. I 1991 ble hun posthumt valgt inn i Blues Hall of Fame. I 2011 ble hun innvotert i National Women's Hall of Fame.
Diana Ross fremstilte Holiday i filmen Lady Sings the Blues (1972).[33] Boken Lady Sings the Blues utgitt i 1956 var et første forsøk på å gi en sannferdig fremstilling av hennes liv. John Chilton ga i 1975 ut Billie's Blues. Robert O'Meally ga i 1991 den prisbelønte (Ralp J. Gleason award) Lady Day: The Many Faces of Billie Holiday. Linda Lipnack Kuehl intervjuet på 1970-tallet venner, musikere og andre som kjente Holiday; Kuehl døde før den planlagte boken ble gitt ut. Kuehls lydopptak er de viktigste kildene til Holidays liv fordi hun selv tåkela en god del av sitt privatliv.[34]
.jpg)
.jpg)
.jpg)
,_Pennsylvania_Avenue_and_W._Lafayette_Avenue,_Baltimore,_MD_21217_(26388909567)_(cropped).jpg)