August Bebel kom fra et fattig soldathjem, bosatt i en kasematte i festningen Deutz foran Köln. Faren var underoffiseren Johann Gottlob Bebel som stammet fra Ostrowo i provinsen Posen, og moren var Wilhelmine Johanna Bebel (født Simon). Fattigdom, tuberkulose og sult tok livet av hele hans familie, og som eneste gjenlevende ble han henvist til fattigpleien og fattigskoler innen han som syttenåring ble satt i lære hos en dreiermester.[11]
Han la deretter ut på en vandring som lærling for å søke arbeidsmuligheter som etterhverkt kunne føre til fastere engasjement. Den førte ham først til Sørvest-Tyskland, til Freiburg im Breisgau. Senere kom han til Regensburg, München og Salzburg. Allerede i Freiburg var han trådt inn i det stedlige Kolpingsverk, en katolsk lærlingeforening som var åpen for protestanters medlemskap. Også i Salzburg tok han del i foreningsvirksomhet, tiltrukket av avisene som lå fremme, og av videreutdannelsesmulighetene han der kunne få informasjon om.[12]
Etter sine lærlings- og vandringsår bosatte han seg 1860 i Leipzig som dreier, og sluttet seg snart til arbeiderbevegelsen. I 1867 ble han ordfører i Verband deutscher Arbeiterverbände, som var blitt grunnlagt av liberale aktivister. Under Wilhelm Liebknechts innflytelse førte han sitt forbund over til den sosialistiske leir, som bekjempet hele det bestående system.
I 1872 ble Bebel dømt i en politisk rettssak, den såkalte Leipziger Hochverratsprozess, og dømt til to års festningsarrest (ærefull arrest), som han tilbragte på Burg Königstein. Bebel ble senere SPDs første formann og medlem av den tyske Riksdagen.
Etter å bodd i Berlin-Schöneberg i mange år, hvor en plakett er satt opp ved Hauptstraße 97, døde han 18. mars 1913 mens han besøkte en kuranstalt i Sveits, og ble begravet i Zürich.
Verker og ettermæle
Blant hans skrifter kan fremheves de to partiprogrammene Unsere Ziele (1871) og Die Frau in der Vergangenheit, Gegenwart und Zukunft (1883, senere under tittel Die Frau und der Socialismus), vidwre Charles Fourier (1888), Die Sonntagsarbeit (1888) og Die Lage der Arbeiter in den Bäckereien (1890). Hans Aus meinem Leben (tre bind, 1909-10) har stor betydning for det tyske sosialdemokratiske partiets historieforståelse.
