Otto Wels var sønn av en vertshuseier i Berlin. I 1891 trådte han inn i SPD og samtidig begynte han i lære som tapetserer. Etter læretiden arbeidet han i yrket i in Berlin, Regensburg og München. Fra 1895 til 1897 gjorde han militærtjeneste.
Politikk
Wels gikk på SPDs partiskole og fikk i 1906 inn i politikken på heltid. Han var først aktiv i Verband der Tapezierer, fagforeningen for tapetserere. Fra 1907 arbeidet han som partisekretær i Brandenburg og samtidig i pressekommisjonen for tidsskriftet Vorwärts.
Partiarbeidet gikk så bra at han i 1912 ble partiets SPD-kandidat ved riksdagsvalgene, ble valgt, og tok plass som representant for valgkretsen Calau-Luckau i Riksdagen. Året etter ble han på forslag fra August Bebels tatt inn i SPDs partiledelse.
Under den feilslåtter Novemberrevolusjonen i 1918 ble Welse medlem av soldat- og arbeiderrådet og også bykommandant i Berlin.[4] Opprøret ble slått ned.
«I denne historiske timen forplikter vi, tyske sosialdemokrater, oss til prinsippene om humanisme og rettferdighet, frihet og sosialisme. Ingen fullmaktslov kan gi deg makt til å ødelegge ideer som er evigvarende og som ikke kan ødelegges…. Fra denne nye forfølgelsen kan tyske sosialdemokrater hente ny styrke. Vi sender våre hilsener til de forfulgte og undertrykte. Vi hilser våre venner i riket. Deres standhaftighet og lojalitet fortjener beundring. Den modighet som de har beholdt, den overbevisning og den ubrutte tillit garanterer en lysere fremtid.» sa Wels under behandlingen.
Hans ord «Wir sind wehrlos aber nicht ehrlos» (Vi er forsvarsløse, men ikke uten ære) har skrevet seg inn i historien. På lignende måte, rettet direkte mot Hitler, «Freiheit und Leben kann man uns nehmen, die Ehre nicht» (–Frihet og livet kan man berøve oss, men ikke æren). Alle de av SPDs 94 riksdagsmedlemmer stemte i mot loven. Ved anvendelse av Riksdagsbrannforordningen hadde nazistene tatt flere SPS-representanter i forvaring, og andre hadde allerede gått i landflyktighet. Kommunistpartiet var blitt forbudt slik at det ikke var noen derfra som kunne stemme i mot. Den øvrige Riksdagen stemte for loven.
I august 1933 ble han fratatt sitt tyske statsborgerskap. Etter forbudet mot SPD som fulgte umiddelbart etter, reiste han til det franskforvaltede Saargebiet, senere til Tsjekkoslovakia og endelig til Paris for å bygge opp en emigrantorganisasjon. Han døde i Paris 16. september 1939.
Publikasjoner
1920:Bolschewismus von Rechts; Rede. Berlin, Verlag für Sozialwissenschaften.
1921:Ultimatum; Rede. Berlin, Dietz Verlag.
1922:Einigung!; Rede. Berlin, Dietz Verlag.
1933:Rede zur Begründung der Ablehnung des „Ermächtigungsgesetzes“ durch die Sozialdemokratische Fraktion in der Reichstagssitzung vom 23. März 1933 in der Berliner Krolloper; Herausgegeben und mit einem Vorwort von Iring Fetscher, Hamburg, Europäische Verlagsanstalt.
Referanser
^abMunzinger Personen, Munzinger IBA 00000000725, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
^abAutorités BnF, BNF-ID 170613411[Hentet fra Wikidata]
Adolph, Hans J. L. 1971. Otto Wels und die Politik der deutschen Sozialdemokratie, 1894–1939. Eine politische Biographie. Berlin, De Gruyter. Veröffentlichungen d. Historischen Kommission zu Berlin beim Friedrich-Meinecke-Institut d. Freien Universität Berlin; 33.
Willy Brandt. 1971. Die Partei der Freiheit. Reden über August Bebel, Karl Marx, Friedrich Engels und Otto Wels. Berlin, Verlag Neue Gesellschaft.
Manfred Stolpe. 2002. Otto Wels und die Verteidigung der Demokratie: Vortrag im Rahmen der Reihe Profile des Parlaments der Evangelischen Akademie zu Berlin am 14. Februar 2002, Bonn, Friedrich-Ebert-Stiftung.
