Atitlandykker ble cirka 42–52,5 cm lang og veide typisk cirka 500–800 g, og hannen ble litt større enn hunnen.[4] Den hadde kraftig nebb og hals og minnet mye om en større og kraftigere utgave av ringnebbdykker (P. podiceps).[4] Det lysegule nebbet, som har en karakteristisk sort ring omtrent midt på, er kort, høyt, veldig komprimert, konveks og avrundet over, med buet øvre mandibel, avsluttende i en krok; underkjeven veldig tynn, rett under, hakket på toppen og kortere enn den øvre; kanter skarpe, litt bøyde; lateral nesehule, bred, dekket av en membran; runde nesebor.
Det har blitt antatt at ringnebbdykker og titlandykker hybridiserte, og at dette kan ha vært en medvirkende årsak til at atitlandykkeren døde ut.[4] Atitlandykkeren var stedbunden og i praksis flygeudyktig med sine svært reduserte vinger.[4]
Arten var endemisk til Atitlánsjøen (cirka 130 km²), som ligger cirka 1 560 moh. og har tykk fremvoksende vegetasjon, spesielt lag av siv, takrør og kattehalegress. Kosten består i hovedsak av fisk opp til cirka 13 cm, men den spiste også noe insekter, segler og lokale krepsdyr.[4] Det hevdes at fuglen kunne dykke til anselige dybder og at dykkene til hannene kunne vare i opp mot 90 sekunder.[4]
Hekketiden startet i mars og toppet seg i april, men det antas at fuglen kunne hekke året rundt. Reiret ble bygget på en flytende plattform som var godt forankret i andre planter. Hunnen la 1–5 egg (i snitt 2,9 egg), men det er lite informasjon om inkubasjonstiden. Kyllingene hadde gråsvart dun og ble uavhengige etter cirka 10–12 uker.[4]
Arten har trolig aldri vært tallrik. I 1929 ble populasjonen anslått til cirka 400 individer, mens den tidlig i 1960-årene ble anslått til omkring 200 individer.[4] Introduksjonen av lakseabbor (Micropterus salmoides) i Atitlánsjøen i årene 1958–1960 akselererte ganske sikkert utryddelsen og har fått mye av skylden for at atitlandykkeren døde ut, fordi denne fiskearten konkurrerte med dykkerfuglene om de samme byttedyrene, og den var også stor nok til å ta kyllinger. I 1965 var det kun cirka 80 individer tilbake. Det ble igangsatt flere tiltak for å redde arten. Atitlánsjøen ble erklært som nasjonalpark i 1959, samtidig som eggsanking ble forbudt og sivsanking i perioden mars–august. I tillegg ble det i 1968 opprettet et eget 2 haa stort fuglereservat for å beskytte to hekkende par av atitlandykkere der. Sammen med flere andre tiltak førte innsatsen til at bestanden økte til 232 individer i 1975. Uheldigvis drev noen fortsatt med ulovlig eggsanking og fuglejakt, og den økende urbaniseringen i 1960-årene og et massivt jordskjelv i 1976, som førte til sprekkdannelser på bunnen av innsjøen og at vannstanden sank med cirka 5 m, nærmest fullstendig ødela habitatet til disse fuglene og bidro sterkt til den endelige utryddelsen.[4]
Biologer som undersøkte innsjøen i årene 1984–1987, med tanke på å igangsette et avlsprogram for å redde arten, anslo bestanden der til 50–55 individer, samtidig som de anslo at takrørskogen var blitt redusert med cirka 80 %.[3] Siden habitatet var ødelagt ble klart at fuglen ikke lot seg berge. Biolog Laurie Hunter erklærte derfor arten som utdødd da det var kun 20 individer igjen.[2][3]
Inndeling
Inndelingen følger HBW Alive og er i henhold til Llimona et al. (2017).[5] Norske navn på artene følger Norsk navnekomité for fugl og er i henhold til Syvertsen et al. (2008).[6] Norske navn i parentes er ikke offisielle navn, men kun en midlertid beskrivelse (i påvente av et offisielt navn).
^abcdefghijLlimona, F., J. del Hoyo, D. A. Christie, F. Jutglar, and G. M. Kirwan (2020). Atitlan Grebe (Podilymbus gigas), version 1.0. In Birds of the World (J. del Hoyo, A. Elliott, J. Sargatal, D. A. Christie, and E. de Juana, Editors). Cornell Lab of Ornithology, Ithaca, NY, USA. https://doi.org/10.2173/bow.atigre1.01
.jpg)
