Antifrimureri![]() Antifrimureri er definert som «erklært motstand mot frimureriet».[1] Det finnes imidlertid ingen homogen bevegelse med dette navn. Navnet er en fellesbenevnelse på ulike grupperinger som har en negativ innstilling til frimureriet. Standpunktene til slike grupperinger kan være innbyrdes uforenelige. Frimureriet er heller ikke et homogent fenomen. Kritikk mot frimureriet kan være religiøst begrunnet. Den kan også være politisk begrunnet. I totalitære regimer har frimureriet vært forbudt og utsatt for forfølgelse. I tillegg er frimureriet involvert i mange konspirasjonsteorier. Mennesker som har frimurere i nær familie, har opplevd det som et problem at de ikke får svar på sine spørsmål om frimurerens aktiviteter, grunnet frimureriets taushetsløfte. Det er også laget flere TV-dokumentarer internasjonalt om frimureriet, som ofte er kritiske, og stiller mange spørsmål ved det å være frimurer. Religiøst antifrimureriDet tidligste eksempel (1698)Det tidligste dokument som fordømte frimureriet, var en pamflett som ble trykt i 1698 i London av en presbyteriansk prest ved navn Winter: «Til alle gudelige personer i byen London. Etter å ha ansett det nødvendig å advare dere mot rakkerstrekene og de onde handlinger som praktiseres foran Guds åsyn av de som kalles frimurere, ber jeg om dere å være varsomme, slik at ikke deres ritualer og hemmelige eder får makt over dere. Vær også forsiktige slik at ingen av disse får dere til å frafalle deres gudelighet. For, denne djevelske sekt av menn holder hemmelige møter hvor det sverges mot alle utenfor deres egen krets. De er Antikrist som kom for å forlede menn til ikke å frykte Gud. For, hvordan kan menn som møtes på hemmelige steder og med hemmelige tegnspråk kunne være varsomme, når ingen har observert dem gjøre Guds arbeid; er ikke dette fremgangsmåtene til onde personer? Når man vet hvordan Gud observerer dem som sitter i mørket, skal de bli rammet og hemmelighetene i deres hjerter gjøres nakne. Meng dere ikke med disse korrupte folkene, for ikke å bli funnet slik under verdensbrannen.»[2] Kristent antifrimureriUtdypende artikkel: Katolisisme og frimureri Den romersk-katolske kirke har, av religiøse såvel som politiske grunner, vært fiendtlig innstilt overfor frimureriet helt siden 1700-tallet. Inkvisisjonen begynte forfølgelsen av frimureriet i 1733, og i 1738 utstedet Pave Klemens XII en bannbulle som fordømte frimureriet. Helt frem til 1983 ble katolikker som tilsluttet seg frimurerlosjer straffet med ekskommunikasjon. Siden 1983 har avstraffelsen bestått av et interdikt.[3][4] Den første høyrøstede kristne kritiker var den amerikanske vekkelsespredikanten Charles Grandison Finney, som i 1869 publiserte en bok hvor han latterliggjorde frimureriet og forklarte hvordan han forlot broderskapet etter sin omvendelse til kristendommen.[5] I protestantiske og ortodokse miljøer er holdningene svært varierte. Kritikken omfatter alt fra anklager om «djeveldyrkelse» til uenighet om hvorvidt frimureriet er forenelig med den kristne tro. På den andre siden er mange protestantiske og ortodokse prester medlemmer av frimurerlosjer. Konstitusjonen til den engelske storlosje av 1717 ble dessuten skrevet av den presbyterianske presten James Anderson. Alle land som følger "Det Svenske Systemet", inkludert Den Norske Frimurerorden, krever kristen tro av sine medlemmer. Dette er uvanlig i verdenssammenheng. Normalt kreves bare troen på et "Høyeste vesen". Jesu Kristi kirke av siste dagers hellige har hatt som langvarig politikk å unngå enhver offisiell stillingstagen til temaet. Kirkens grunnlegger Joseph Smith var selv aktiv frimurer så tidlig som i 1816, og noen mener endog å se forbindelser mellom de to bevegelsenes praksis, struktur og symbolikk. Derimot har flere frimurere i USA vært fiendtlig innstilte overfor mormonerne. Like etter at Joseph Smith og hans tilhengere ble innviet i frimureriet, foreslo Storlosjen i Illinois å ekskludere flere losjer som hovedakelig bestod av mormonere. Storlosjen i Utah ble i 1872 opprettet som en organisasjon som åpenlyst tok avstand fra den mormonske tro. Kirken på sin side ekskluderte aldri frimurere. I 1894 ble storlosjen i Utah og mormonernes daværende president Spencer Woolley Kimball enige om å respektere hverandre. Idag finnes det ingen formell barriere som hindrer en mormoner i å bli frimurer eller vica versa. Muslimsk antifrimureriInnenfor Islam er kritikk av frimureriet ofte knyttet til antisemittisme og antisionisme. Enkelte muslimer hevder at frimureriet fremmer jødedommens interesser, og at broderskapets formål er å gjenoppbygge Kong Salomos tempel i Jerusalem etter å ha ødelagt al-Aqsa-moskéen.[6] I artikkel 28 av sine bestemmelser, hevder Hamas at frimureriet, Rotary International og andre lignende grupper «arbeider for sionismens interesser og følger dens instruksjoner». Noen muslimer har også knyttet frimureriet til den onde og «falske Messias» Masih ad-Dajjal.[7] I mange land med en betydelig muslimsk befolkning er frimureriet forbudt. I Tyrkia, Marokko og Egypt er det imidlertid etablert Storlosjer. I Malaysia og Libanon finnes det også distrikts-storlosjer som opererer under jurisdiksjonen til etablerte storlosjer. Politisk antifrimureriFrimureriet er også blitt kritisert på et rent politisk grunnlag. Fra tid til annet er frimureriet blitt anklaget for å utgjøre en skjult politisk og økonomisk maktelite, som samarbeider gjennom kameraderi. Antifrimurerpartiet i USA (1828–1838)Utdypende artikkel: Anti-Masonic Party I 1826 forsvant William Morgan sporløst fra småbyen Batavia i New York. Dette skjedde etter at han hadde truet med å avsløre frimureriets «hemmeligheter» i en publikasjon om dets ritualer. Forsvinningen utløse påstander om at han var blitt kidnappet og myrdet av frimurere, og deretter en omfattende kampanje mot hemmelige selskaper i USA. Protestene forplantet seg til den politiske arena, hvor Thurlow Weed grunnla Anti-Masonic Party. Partiet var fiendtlig innstilt mot frimureren Andrew Jackson, og stilte med kandidater under presidentvalgene i 1828 og 1832. Partiet fikk også innvalgt en rekke kandidater ved lokale valg. Partiet ble oppløst på nasjonal basis i 1835, men eksisterte i Pennsylvania frem til 1838. Lovgivning i StorbritanniaMellom 1997 og 2001 arbeidet flere medlemmer av den britiske regjeringen, under ledelse av innenriksminister Jack Straw,[8] med en ny lovgivning som skal påby vordende politimenn, dommere, aktorer og ansatte i fengslene å varsle offentligheten dersom de er frimurere. Regjeringen påbegynte samtidig oppbyggingen av et register over frimurere som arbeidet i rettsvesenet.[8] Foreløpig blir ansatte i politi og domstoler i England frivillig bedt om å svare på om de er medlemmer. Vordende jurister er forpliktet til å informere om dette, mens nye politimenn foreløpig ikke er forpliktet til å oppgi om de er frimurere.[9] Lovgivningen ble i 1999 vedtatt av nasjonalforsamlingen for Wales.[10] I 2004 hevdet Rhodri Morgan, førsteminister av nasjonalforsamlingen for Wales, at han hadde hindret utnevnelsen av Gerard Elias til stillingen som counsel general på grunn av hans forbindelser til frimureriet.[10] Opposisjonen hevdet imidlertid at det egentlige motivet var å innsette en støttespiller for Labour Party, Malcolm Bishop, i embedet.[11] Undertrykkelse i totalitære regimerI det 20. århundre ble frimureriet oppfattet av totalitære regimer, fascistiske såvel som kommunistiske, som farlige opponenter. I Sovjetunionen ble frimureriet forbudt i 1922. Det ble også forbudt i Folkerepublikken Kina og andre kommunist-stater. Forsøk på å gjenopprette frimureriet i Tsjekkoslovakia og Ungarn etter andre verdenskrig ble slått ned i 1950. Forfattere som er frimurere hevder at språkbruken og argumentene som ble benyttet av totalitære regimer, ligner de som benyttes av enkelte moderne kritikere av frimureriet.[12] ![]() Konsekvent betraktet som en fiende av nazismen i deres verdensanskuelse, var frimurere i tyske konsentrasjonsleirer erklærte som politiske fanger, og bar en rød trekant med spissen ned.[13] Det er blitt anslått at mellom 80 000 og 200 000 frimurere ble drept av naziregimet.[14] I 2001 opprettet regjeringen til Tony Blair Holocaust Memorial Day i Storbritannia,[15] for å anerkjenne alle grupper som var ofre for naziregimet, og for å motvirke Holocaust-benektelse. Blant ofrene er frimurere opplistet. Ba'ath-regimet i IrakEtter første verdenskrig fantes det flere losjer i det britiske mesopotamiamandatet og deretter i kongedømmet Irak. Etter revolusjonen den 14. juli 1958, da Abd al-Karim Qassim og Abd al-Salam Arif tok makten med et statskupp og avskaffet monarkiet, ble møter i frimurerlosjer forbudt og det ble senere innført flere lover som forbød frimureriet. I 1980 ble den Irakiske straffeloven endret av Saddam Hussein og det regjerende Ba'athpartiet, slik at det ble innført dødsstraff for «å fremme eller hylle sionistiske prinsipper, deriblant frimureriet, eller å være assosiert med sionistiske organisasjoner.»[16] Referanser
Eksterne lenker
|