St John's College (–1976) (akademisk grad: bachelorgrad, studieretning: juss) Fettes College[7] City Law School Chorister School (1961–1966)[8] St. Peter's Boys School
Karlsprisen (1999)[16] Presidentens frihetsmedalje (2009)[7] Philadelphia Liberty Medal Thomas J. Dodd Prize in International Justice and Human Rights (2003) (sammen med: Bertie Ahern) Kongressens gullmedalje Dan David Prize (2009) Æresdoktor ved Haifa-universitetet Æresdoktor ved Det hebraiske universitetet i Jerusalem Hosebåndsridder (2022–)[17] Årets person i Financial Times (1997)
Anthony Charles Lynton Blair (født 1953) er en britisk jurist og politiker (Labour) som var statsminister i Storbritannia fra 1997 til 2007. Han var medlem av det britiske Underhuset mellom 1983 og 2007. Han er utdannet jurist, med arbeidsrett som spesialfelt.
Blair var talsmann i arbeidsspørsmål fra 1989 til 1992. Fra 1992 var han innenrikspolitisk talsmann frem til han overtok som leder for partiet i 1994, etter at John Smith brått døde. Blair fortsatte John Smiths arbeid med å omforme Labour og føre partiet i en mer sentrumsorientert retning, en reform som gjerne blir kalt New Labour.
I 1940-årene hadde hans familie bodd tre og et halvt år i Adelaide i Australia, hvor hans far arbeidet som foreleser i juss ved University of Adelaide. Blair-familien bodde i nærheten av universitetet, i forstaden Dulwich. Familien returnerte til Storbritannia i 1950. Tony tilbrakte resten av sin barndom i Durham i England, hvor hans far underviste ved Universitetet i Durham.
Labours beste valg
Ved valget i 1997 gjorde Labour under Blairs ledelse sitt beste valg noensinne og fikk 419 mandater inn i Underhuset. Ved valget i 2001 beholdt partiet nesten det samme flertallet med 413 mandater. Ved valget i 2005 ble Tony Blair den første Labour-lederen som hadde vunnet tre valg på rad, men Labours flertall ble betydelig lavere denne gangen, med 356 mandater.
Blair var de første par årene av sin regjeringstid en av de mest populære britiske statsministre noensinne. Dette skyldtes både hans konstitusjonelle reformer, fremskritt i den fastlåste situasjonen i Nord-Irland, og hans personlige stil.
Blair gjennomførte mange reformer i det britiske statsstyret, blant annet med eget parlament for Skottland, en nasjonalforsamling i Wales, og han reduserte makten til det britiske Overhuset. Valget 2001 ble vunnet av Labour, bl.a. på løfter om bedre skoler og et bedre helsevesen. Like før sin avgang sommeren 2007 fikk Blair på plass en ny samlingsregjering i Nord-Irland.
Blair fremstod etter terrorangrepene 2001 som USAs viktigste allierte i Europa, og han var en viktig pådriver for det allierte felttoget i Irak som begynte i 2003, noe som også førte til hans stadig synkende troverdighet og popularitet på hjemmebane. Hele hans siste år som statsminister var preget av gjentatte spekulasjoner om hans avgang.
Avgang som statsminister
Blair annonserte sin avgang som statsminister i juni 2007. Hans popularitet sank til et nytt bunnivå. Hans etterfølger ble Gordon Brown, som den 24. juni 2007 overtok som Labours leder og som statsminister tre dager senere.
Etter avgangen som statsminister (2007–nåtid)
Blair ble utnevnt som offisiell utsending til Midtøsten for FN, EU, USA og Russland.[18] Blair hadde opprinnelig signalisert at han ville beholde sitt sete i parlamentet ved avgangen som statsminister, men dette sa han fra seg med utnevnelsen i FN. I januar 2008 tok han på seg oppgaver for JPMorgan Chase som rådgiver[19] og han rådga også Zurich Financial Services. Blair tilbød også forelesninger, med et honorar opp til US$250.000 for en 90-minutters tale.[20][21] Han underviste også ved Yale University i 2008.[22] Blair har også tjent UI Energy Corporation som rådgiver, noe som har ledet til stor mediaoppmerksomhet i Storbritannia.[23] Blair etablerte i 2009 firmaet Tony Blair Associates for å følge opp sine forretningsinteresser.[24]
I oktober 2007 var det spekulasjoner i internasjonal presse at Blair kunne bli den første presidenten i Europarådet, en stilling som skulle besettes for første gang i 2009. Gordon Brown støttet han i saken. Herman Van Rompuy ble senere utnevnt i stillingen.[25][26]
Blair har også skrevet sine memoarer, The Journey, som kom ut i 2010.[27]
Han er gift med advokaten Cherie Booth, en praktiserende katolikk, og deres barn oppdras katolsk. Tony Blair ble oppdratt som anglikaner, men han har gått til messe i den katolske Westminsterkatedralen hver søndag. Han har uttrykt ønske om å få katolsk kommunion, men ble forklart at eukaristien er reservert for døpte katolikker. Mot slutten av Blairs regjeringstid ble det spekulert i om han ønsket å konvertere til katolisisme, og fredag 21. desember 2007, et halvt år etter at han hadde gått av, konverterte han under en seremoni i London. Blair er den britiske statsministeren med den tetteste forbindelsen til den katolske kirke noensinne. Om han hadde konvertert i sin regjeringsperiode ville dette skapt sterke politiske bølger ettersom det er en lang historie med konflikter mellom katolikker og protestanter på De britiske øyer, noe som har skapt regjeringskriser både i middelalderen og i nyere tid, som i Nord-Irland.
.jpg)
