Tempelet i Jerusalem var israelittenes viktigste helligdom i oldtiden. Ifølge Bibelen hadde israelittene tre helligdommer i historien: Tabernakelet (telthelligdommen), Salomos tempel, Det første tempelet i Jerusalem. Etter at det ble ødelagt, ble et nytt tempel bygget, Det andre tempelet i Jerusalem, som senere ble ombygd av Herodes den store og ble da også kalt Herodes' tempel.

Templene lå i Jerusalem på høyden Moria. Der lå også administrasjonsbygningene som Salomo bygde. Man mener at tempelplassen var like bak det stedet hvor Klippemoskeen ligger nå, men den nøyaktige beliggenheten er omdiskutert. Før den tid hadde David hatt sitt palass på den andre høyden, Sion. I romertiden lå flere andre viktige bygninger på eller ved Moria, som søylegangene og Antoniaborgen. Begge tempelene hadde to store rom eller saler, det hellige og det aller helligste, og de hadde også sidebygninger med flere rom.

Hovedartikkel: Det første tempelet i Jerusalem

Salomo bygde sitt tempel i Jerusalem, byen hans far David hadde erobret fra jebusittene. Ifølge Bibelen kjøpte kong David selve tempelplassen av en jebusitt, selv om han kunne fått den gratis. Salomos tempel var kledd med gull. Det omtales som en særdeles praktfull bygning. Utenfor tempelet var det et alter, en vannbeholder som stod på tolv okser, og offerkjeler med hjul. Alt dette var laget av kobber. Vannbeholderen er kjent som «Kobberhavet». Ti lysestaker av sølv stod også utenfor. I det hellige stod det oppstilt ti lysestaker av gull, ti skuebrødsbord og et røkelsesalter, og i det aller helligste to store engler av gull. Paktens ark stod mellom englene.

Noen tenker seg at tempelet var kopiert etter kanaanittisk mønster. De peker på at det lignet templene som ble bygd for de kanaanittiske gudene, med tre kvadratiske plasser som endte i et kubisk rom. To førti-fots søyler representerte Asjeras fruktbarhetskult, liksom «Kobberhavet» representerte hav- og elveguden Jam i den kanaanittiske myten. Salomo hadde hans mange hedenske koner og han tolererte at de tilbad sine hjemlands guder, og mot slutten av sitt liv var han også selv deltakende i dette.^[1]

Salomos tempel stod i hele kongetiden. Det ble ødelagt da riket ble erobret av Babylonia.

Hovedartikkel: Det andre tempelet i Jerusalem

Jerusalem og tempelet ble gjenoppbygd da israelittene vendte tilbake fra fangenskapet. Stattholderen i landet het Serubabel, og spilte en viktig rolle i arbeidet. Derfor ble tempelet kalt Serubabels tempel. Det fins ikke så mange opplysninger om hvordan dette tempelet så ut. Det var ikke så praktfullt som Salomos tempel. Ifølge noen kilder var det bare én lysestake og ett skuebrødsbord der. Paktens ark fantes ikke i det tempelet. Noen sier at det isteden var en stor stein i det aller helligste. Alteret utenfor var laget av tilhugget stein. Det ble reist et nytt alter, også av stein, etter at makedonerne hadde vanhelliget tempelet under Antiokos IV Epifanes.

Herodes den store sørget for at tempelet ble ombygd og fornyet. Den nye strukturen har tidvis blitt referert til som Herodes’ tempel, men det blir fortsatt kalt «det andre», og ikke det tredje tempelet, ettersom de hellige ritualene fortsatte uavbrutt gjennom hele byggeprosessen.

Det ble laget flere forgårder. Den ytterste ble kalt hedningenes forgård, og ikke-israelitter fikk ikke lov å gå innenfor den. Innenfor den var kvinnenes forgård, og det var så langt judéiske kvinner fikk lov å gå. Innenfor den var Israels forgård, og det var så langt judéiske menn, utenom de som arbeidet i tempelet, fikk lov å gå. Innenfor den lå den innerste forgården, prestenes forgård. Den var like ved tempelet, og der stod vannbeholderen og alteret.

Herodes den store begynte den storstilte ombyggingen sin ca. 15 f.Kr. Arbeidet pågikk stadig på Jesu tid og deretter i ennå 30 år. Det tiltrakk omreisende håndverkere, og medførte at Jerusalem vokste sterkt i nordvestlig retning. Enorme steinblokker ble hogd ut i steinbruddene like nord for Tempelplassen. Blokkene måtte deretter rulles gjennom bygatene og heises på plass. Herodes' arkitekter utvidet tempelterrassen med en tredjedel til den nåværende plassen på 500 x 300 meter, hvilket gjorde den til den største åpne plassen i antikken. Den kom til å utgjøre en femtedel av Jerusalems daværende areal,^[2], og tydeliggjorde at byen var en tempelby. Utvidelsen var problematisk, siden fjellet skrånet bratt nedover, slik at det måtte konstrueres en kolossal plattform til å bære terrassen.^[3]

Syv «trinn» førte opp til tempelet. Først hedningenes forgård, så kvinnenes forgård, så mennenes forgård og dernest prestenes forgård. Der var også rituelle bad, mikve, for renselse. Selve tempelet bestod av forhallen, Det hellige og Det aller helligste, der bare ypperstepresten fikk tre inn én gang om året. Det aller helligste raget 40 meter over forgårdene. Sabbaten ble innledet med at man blåste i shofar i det sørvestlige hjørnet. Hedninger kunne gjerne gå inn i den ytre forgården, men ikke lenger enn til soreq, en lav mur eller et gjerde som de ikke fikk lov til å passere.

Dette tempelet stod frem til 70, da romerne ødela byen. Siden har det ikke vært noe tempel i Jerusalem. Raseringen minnes ennå i jødiske bryllup, hvor det er skikk og bruk at brudgommen avslutter vielsesseremonien ved å knuse et glass med foten, som en påminnelse om tempelets ødeleggelse i 70, og at man selv ikke i gledens stund får glemme sorgen.^[4]

• (en) First and Second Jewish temple in Jerusalem – kategori av bilder, video eller lyd på Commons