Alemanner^[1] (alamanni, allemanni etc) var opprinnelig en allianse av germanske stammer som var lokalisert ved de øvre delene av elven Main i dagens Tyskland. En av de tidligste referansene til dem er tilnavnet Alamannicus som antagelig ble gitt til Caracalla, som hersket over Romerriket i tiden 211–217 e.Kr. og som hevdet å være den som beseiret dem.^[2]

Denne alliansens vesen og deres tidligere stammetilknytning har forblitt ukjent. Alliansen var aggressiv i sin natur og angrep den romerske provinsen Germania Superior (området i vestlige Sveits, franske Jurafjellene, og regionene ved Alsace og sørvestlige Tyskland) når den kunne. Generelt fulgte disse stammene mønsteret til andre germanske stammer som frankerne, den første germanske stammealliansen, som hadde stoppet romerne fra å trenge inn nord for nedre delen av elven Rhinen og deretter invaderte den romerske provinsen Germania Inferior.

Fra det første århundret hadde Rhinen blitt grensen mellom romerske Gallia og stammefolkene i Germania. Germanske folk, keltere og stammer av blandet keltisk-germansk tilhørighet, hadde bosatt seg langs begge breddene av elven. Romerne delte disse områdene inn i to distrikter, Germania Inferior og Germania Superior, som lå henholdsvis langs nedre (nordlige) og øvre (sørlige) Rhinen.

Øvre Germania omfattet regionen mellom øvre Rhinen og øvre Donau (området Svartskogen (Schwarzwald) var større den gang enn i dag). Romerne kalte dette for Agri Decumates (det vil si «Decumates-territoriene»), et navn av ukjent opprinnelse. En del forskere har oversatt uttrykket som «de ti kantoner»^[3], men hvilke kantoner og hvilken eksistens er ikke kjent.

Den befestede grensen til området rundt Germania Superior ble kalt for Limes Germanicus. Alemanniske krigere krysset hyppig limes og angrep Germania Superior og dro videre inn i Agri Decumates. Som et forbund, fra 400-tallet, bosatte de seg i Alsace og ekspanderte inn i det sveitsiske mellomlandet (Mittelland), foruten også deler av hva som i dag er Bayern og Østerrike, og nådde dalførene i Alpene på 700-tallet.

Ifølge Historia Augusta var forbundene på 200-300-tallet fortsatt kalt Germani. Proculus (død ca. 281), en keiserusurpator i 280, utledet en del av sin popularitet i Gallia takket være vellykkede geriljaangrep mot alemannene. Alemannene ble deretter en nasjon, Alemannia, som var tidvis uavhengig, men oftere underlagt av frankerne. På fransk ble navnet for Tyskland og det tyske språk til Allemagne og allemand, på portugisisk Alemanha, alemão, og på spansk Alemania, alemán, og er alle disse tilfellene avledet fra denne tidlige germanske nasjonen. Persisk og arabisk har også betegnet tyskere som Almaani og Tyskland som Almaania. På tyrkisk er tysk Alman og Tyskland Almanya.

Regionen til alemannene var alltid noe utflytende og besto av et antall ulike distrikter, noe som reflekterer deres blandede opprinnelse. I tidlig middelalder var dets områder delt mellom Strassburg bispedømme, som dateres fra rundt 614, området Augsburg fra 736, Mainz bispedømme fra 745 og av Basel fra 805. Dets særegne lover ble kodifisert under Karl den store som hertugdømmet Alemannia i Schwaben. I dag er etterkommerne av alemannene delt mellom deler av fire nasjoner: Frankrike (Alsace), Tyskland (Schwaben og deler av Bayern), Sveits og Østerrike, og den tysk som tales i disse områdene har særegne, regionale dialekter den dag i dag.

Det tyske språket som i dag blir talt langt utover rekkevidden av det tidligere Alemannia er blitt kalt for alemannisk tysk, og regnes blant undergruppene av høytyske språk. Alemanniske runeinskripsjoner, slik som de på Pforzen-spennen, er blant de tidligste vitnemål på gammelhøytysk. Det høytyske konsonantskiftet er antatt å ha skjedd en gang rundt 400-tallet, enten blant alemanner eller blant langobarder; før dette skiftet var den dialekten som ble snakket av alemanniske stammer, noe forskjellig fra andre vestgermanske folk.

Alemannia mistet sin særegne jurisdiksjonsidentitet da Karl Martell absorberte landet og folket inn under Frankerriket, tidlig på 700-tallet. I dag er alemannisk et lingvistisk begrep som viser til alemannisk tysk, bestående av dialektene i de sørlige to tredjedeler av Baden-Württemberg (tysk delstat), i vestlige Bayern (tysk delstat), i Vorarlberg (østerriksk delstat), sveitsertysk i Sveits, og elsassisk i Alsace (Frankrike).

I henhold til Asinius Quadratus (sitert på midten av 500-tallet av den bysantinske historikeren Agathias) betyr alemannenes navn «alle mann». Det antyder at de var et konglomerat (sammenkobling) av ulike stammer. Dette var den utledning av Alamanni som ble benyttet av Edward Gibbon i hans store verk Decline and Fall of the Roman Empire^[4], og av den anonyme bidragsyteren av notater samlet fra skriftene til Nicolas Fréret, utgitt i 1753, som noterte at det var det navnet som ble brukt av de som var utenfor og som kalte seg selv for svebere (Suevi).^[5] Denne avledningen har forblitt den standardiserte avledningen.^[6]

En annen avledning ser Ala- fra *al-, «bortenfor», ofte i betydningen «andre», hvorfra også det greske allos («andre, fremmed») er avledet, samt det gammelhøytyske Elisâzzo (Elsaz eller Alsace^[7]): «landet på den andre siden (av Rhinen)».

Walafrid Strabo, en munk ved Fyrsteabbediet St. Gallen som skrev på 800-tallet, bemerket at folket i Sveits og de omliggende områdene ble kalt Alamanni av fremmede, men at de ga seg selv navnet Suevi. Om dette var sant på 800-tallet, er denne observasjonen ikke nødvendigvis meningsbærende for 300-tallet. I korthet vet vi ikke nøyaktig hva som lå i navnet og når. Det var imidlertid godt etablert blant en rekke historikere og geografer.

En interessant observasjon vedrørende ordet «Allemanni» er at det franske navnet for Tyskland er «Allemagne». Det samme gjelder spansk («Alemania») og portugisisk («Alemanhaa»). Mest sannsynlig er ordet avledet fra den alemanniske stammen av «alle menn», også basert på forbundet av stammer som ble dannet på 200-tallet og som angrep Romerriket.

Alemannene ble først nevnt av Dio Cassius i beskrivelsen av hærtoktet til Caracalla i år 213. På den tiden var de åpenbart i området ved elven Main, sør for den germanske stammen chattere (Chatti).

Dio Cassius (78.13.4) portretterer alemannene som ofre for denne forræderske keiser Caracalla. De hadde bedt om hjelp, forteller Dio, men isteden koloniserte han deres land, endret deres stedsnavn og henrettet deres krigere under påskudd av å komme til deres hjelp. Da han selv ble syk, hevdet alemannene at de hadde plassert en forbannelse på ham (78.15.2). Caracalla, ble det hevdet, prøvde å motvirke denne ved å påkallende sine forfedreånder.

Som gjengjeldelse ledet Caracalla deretter Legio II Traiana Fortis mot alemannene som ble beseiret og pasifisert for en tid. Legionen ble deretter æret med navnet Germanica. Historieverket Historia Augusta (Livet til Antoninus Caracalla) forteller (10.5) at Caracalla selv tok navnet Alamannicus, noe som fikk Helvius Pertinax til å bemerke at han heller burde bli kalt for «Geticus Maximus» ettersom han året før hadde myrdet sin stebror Geta. Caracalla hadde invitert Geta til en familieforsoning på grunn av deres dårlige forhold, men han ble tatt i et bakhold av centurioner fra Caracallas egen hær, og han døde i sin mor Julias armer. Sant eller ikke, Caracalla var fulgt av egne demoner og forlot Roma for aldri å vende tilbake.

Caracalla dro til grensen, og for resten av sitt korte regime var han kjent for sin uforutsigbare og egenrådige operasjoner. De var ofte overraskelsesangrep under påskuddet av fredsforhandlinger. Om alemannene tidligere hadde vært nøytrale eller ikke, ble de helt sikkert påvirket av Caracalla til å bli uforsonlige fiender av Roma.

Dette felles fiendtlige forholdet er kanskje grunnen til at romerske forfattere insisterer å kalle dem Alamanni barbari, «villmenn». Arkeologien har imidlertid vist at den alemanniske overklassen i stor grad var preget av romerne, de levde i romersk hus med rette hjørner, og brukte romerske gjenstander. Alemanniske kvinner hadde tilpasset seg romersk mote i samtiden med å kle seg tunika, selv før mennene gjorde det.

De fleste av dem bodde antagelig i eller nær grensene til Germania Superior. Selv om Dio er den første forfatteren som nevner dem, benyttet Ammianus Marcellinus navnet for å referere til germanere ved Limes Germanicus under tiden til Trajans guvernørskap av provinsen kort etter at den ble dannet, ca. 98/99. På den tiden var hele grensen blitt befestet for første gang. Trær fra de tidligste befestningene som er funnet i Germania Inferior er datert ved dendrokronologi til 99/100. Kort tid etterpå ble Trajan valgt av Nerva til å bli hans etterfølger, adoptert med offentlige fanfarer i absentia av den gamle mannen kort tid før hans død. Ved år 100 var Trajan tilbake i Roma som keiser istedenfor å være kun en konsul.

Ammianus forteller (xvii.1.11 Arkivert 11. februar 2006 hos Wayback Machine.) at ganske lenge etter, sendte keiser Julian den frafalne en straffeekspedisjon mot alemannene, som da var i Alsace. De krysset elven Main, gikk inn i skogen hvor veien var blokkert av felte trær. Da vinteren kom okkuperte de på nytt:

«munimentum quod in Alamannorum solo conditum Traianus suo nomine voluit appellari»

«En festning som var grunnlagt på den jorden til alemannene som Trajan ønsket skulle bli oppkalt etter ham»

I denne sammenhengen er bruken av Alamanni antagelig en anakronisme, men det avslører at Ammianus trodde de var det samme folket, noe som er overensstemmelse med stedet til alemannene til Caracallas hærtokt.

En tidlig detaljert kilde er verket Germania av Tacitus og har tidvis blitt tolket på en slik måte at den har gitt andre historiske problemer. I kapittel 42 leser vi om hermundurere (Hermunduri), en stamme som med sikkerhet kan lokaliseres til det området som senere ble Thüringen. Tacitus hevder at de gjorde handel med Raetia som Klaudios Ptolemaios har lokalisert på andre siden av Donau fra Germania Superior. En logisk konklusjon å trekke er at hermundurere omfattet senere Schwaben og derfor er alemannene opprinnelig avledet fra hermundurere.

Imidlertid er det ingen hermundurere som opptrer hos Ptolemaios, skjønt etter hans tid ble hermundurere forbundet med markomannere i krig mot Romerriket. En forsiktig lesning av Tacitus gir en løsning. Han sier at utløpskilden til Elben er hos hermundurerne, et sted i østlige delen av øvre Main. Han plasserer dem også mellom narkistere (Naristi, Varisti), hvis lokalisering, som er helt i enden av oldtidens Svartskogen, er velkjent, og markomannere og quadere. Imidlertid brøt hermundurere ut fra De markomanniske kriger og sluttet en separat fred med Roma. Alemannene var sannsynligvis derfor ikke hovedsakelig hermundurere, skjønt en del av dem kan ha vært til stede i den miks av folkeslag som på den tiden ble alemanner.

Før alemannene ble nevnt på Caracallas tid, ville man forgjeves lete etter dem i den moderate geografien i sør-Tyskland som Klaudios Ptolemaios skrev om i sitt verk Geografike hyfegesis, på midten av det andre århundret. Det er trolig på denne tiden at personer som senere brukte navnet, ble kjent under andre betegnelser.^[8]

Uansett kan en del konklusjoner ha bli trukket fra Ptolemaios. Germania Superior er lett å identifisere. Følger man Rhinen kommer man til en by, Mattiacum, som må være ved grensen av romersk Germania, grannelaget av Wiesbaden. Oppover elven og mellom Rhinen og Abnoba i Svartskogen, er Ingriones, Intuergi, Vangiones, Caritni og Vispi, noen av dem har vært der siden Romerrikets tidligste dager eller tidligere. På den andre siden av den nordlige Svartskogen er Chatti omtrent der Hessen er i dag, ved nedre Main.

Historiske Schwaben ble til slutt erstattet av dagens Baden-Württemberg, men det hadde vært det mest betydningsfulle området til middelalderens Alemannia, bestående av hele Germania Superior og området øst for Bayern. Det omfattet ikke øvre Main, men det er hvor Caracalla drev krig. I tillegg var området Germania Superior ikke opprinnelig inkludert i alemannenes områder.

Om vi imidlertid ser etter folkene i regionen fra øvre Main i nord, sør for Donau og øst for dagens Tsjekkia hvor quadere og markomannere var lokalisert, oppgir Ptolemaios ingen stammer. Der er tubantiene rett sør før chattere og på den andre siden av hva som da var Svartskogen var narkistere (Varisti) ettersom deres lokalisering er kjent. En mulig grunn til denne fordelingen er at befolkningen foretrakk å ikke leve i skogsområdene, unntatt i vanskelige tider. Regionen mellom skogen og Donau på andre siden, omfattet rundt et dusin bosetninger, eller «kantoner».

Ptolemaios syn på germanerne i regionen antyder at stammestrukturen hadde mistet sitt grep i området i og rundt Svartskogen, kanskje på grunn av at romerne tilbød stabilitet. Kanskje følte Caracalla seg mer komfortabel på å drive krig i øvre Main ettersom han ikke hadde erklært krig mot noen bestemt historisk stamme, slike som chattere og cheruskere, stammer som Roma hadde lidd store tap mot. På Caracallas tid hadde navnet Alamanni blitt brukt av kantonene seg imellom for å knytte sammen hæravdelinger.

Begrepet Suebi (svebere) hadde en dobbel betydning i kildene. På den ene siden forteller Tacitus' Germania oss (i kapitlene 38, 39) at de besatte mer enn halvparten av Tyskland, hadde en særegen hårstil, og var åndelig sentrert hos semnonere. På den annen side er svebere i det øvre Donau beskrevet som om de var en stamme.

Valget falt på Agri Decumates som et forsvarspunkt, og konsentrasjonen av germanere der har sannsynligvis sin grunn i germanske angrep på den galliske befestede byen Vesontio i år 58 f.Kr. Øvre Rhinen og Donau synes å danne en trakt som pekte rett mot Vesontio.

Julius Cæsar forteller oss i sin bok Gallerkrigen (1.51 Arkivert 11. januar 2011 hos Wayback Machine.) at Ariovistus hadde samlet sammen en hær fra en utstrakt region i Germania, som særlig besto av charudere, markomannere, tribokinere, vangionere, nmetere og sedusere. Svebere ble invitert til å bli med. De levde i 100 kantonere (4.1 Arkivert 11. januar 2011 hos Wayback Machine.) fra hvor 1000 unge menn hvert år ble plukket ut for militærtjeneste. En borgerhær etter våre begreper, men sammenlignet med den romerske hæren var det ikke en profesjonell hær.

Ariovistus hadde blitt involvert i en invasjon av Gallia ettersom germanere strebet etter å bosette seg der. Med den hensikt å erobre den strategiske byen Vesontio konsentrerte han sine styrker ved Rhinen i nærheten av Bodensjøen, og da svebere kom til, krysset han elven. Gallerne hadde tilkalt romerne for militær hjelp. Cæsar okkuperte byen og beseiret germanerne foran dens murer, slaktet ned det meste av den germanske hæren mens den forsøkte å flykte tilbake over elven (1.36ff). Han forsøkte ikke å forfølge dem og etterlot det som var igjen av den germanske hæren på den andre siden av Rhinen.

Gallerne var ambivalente i sin politikk overfor romerne. I år 53 f.Kr. brøt trevererne sin allianse og forsøkte å bryte fri fra romerne. Cæsar forutså at de ville forsøke å alliere seg med germanerne. Han krysset Rhinen for å forhindre at det skjedde. Germanerne trakk seg tilbake til Schwarzwald, hvor det oppsto en blandet befolkning dominert av svebere.

• Drinkwater, John F (2007). The Alamanni and Rome 213-496: (Caracalla to Clovis). OUP Oxford, 25. januar 2007. 0-19929-568-9, ISBN 978-0199295685. 
• Goldast ab Haiminsfeld, Melchior; Senckenberg, Heinrich Christian Von (1730) [1606]. Rerum Alamannicarum Scriptores Aliquot Vetusti, A Quibus Alamannorum, Qui Nunc Partim Suevis, Partim Helvetiis Cessere, Historiae Tam Saeculares Quam Ecclesiasticae, Traditae Sunt, ...... (Latin Edition). 1606, 2. utgave av Senckenberg 1730, Nabu Press, 5. oktober 2011. 1-24750-687-8, ISBN 978-1247506876. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)
• Wood, Ian N.(red) (2003). Franks and Alamanni in the Merovingian Period: An Ethnographic Perspective (Studies in Historical Archaeoethnology). Boydell & Brewer Ltd, 1. utgave 1998, ISBN 0-85115-723-8, ISBN 978-0851157238; Boydell & Brewer Ltd, 2. utgave, 20. november 2003. 1-84383-035-3, ISBN 978-1843830351.