Dendrokronologi (fra engelsk dendrochronology),[1], (opprinnelig fra gresk: dendro=tre, chrono=tid, logi=viten,kunnskap), dendrodatering, treringdatering eller årringdatering er en metode for absolutt datering av fellingsåret for tømmer.[1] Metoden ble utviklet av den amerikanske astronomen A.E. Douglass på begynnelsen av 1900-tallet, selv om prinsippet var kjent lenge før. Det var ikke før på 1930-tallet at metoden ble innført til Europa. Først på 1960-tallet ble det tatt i bruk datamaskiner og statistisk analyse for å bygge opp de kronologier som i dag brukes innenfor bygningshistorie, kunsthistorie, arkeologi og geovitenskapene.
Bruksområder
Forskjellen i årringenes tykkelse er grunnlaget for dendrokronologiVindlausloftet i Telemark er Norges eldste profane eksisterende bygning! En dendrokronologisk undersøkelse konkluderte i 2015 med at tømmerstokkene i Vindlausloftet ble hugget vinteren 1167.[2] Til sammenlikning ble Urnes stavkirke, landets eldste kirkebygg, oppført i 1130-årene. Dateringen er basert på dendrokronologi, men den ytterste årringen mangler, derfor kan man bare konkludere med at huset er noe yngre enn den ytterste årringen som er dokumentert. Bildet viser en av loftets sylstokker.
Dendrokronologi brukes til å datere eldre bygninger av tre og datering av arkeologiske funn og skipsvrak. Tidligere (før 1990-tallet) ble byggverk datert ut fra stilhistorie, håndverksteknikker og materialbruk. Disse metodene krevde stor faglig kunnskap og vurderingsevne og ga uansett et lite presist svar. For alle byggverk der det manglet skriftlige kilder var antikvarene henvist til slike metoder.
På 1990-tallet ble dendrodatering tatt i bruk, og mange ikoniske byggverk av tre har etter det kunnet dateres. Vi har nå en nesten eksakt datering av landets eldste stavkirke, Urnes stavkirke; med dendrodatering kan man med stor sikkerhet si at kirken er oppført i 1131 eller like etter. Den eldre portalen med Urnesløven, som er innbygd i kirkens nordvegg, stammer fra en kirke som ble oppført omlag 1060. Vindlausloftet fra Eidsborg i Vest-Telemark er etter samme metode datert til år 1167 eller kort tid etter dette. Flere hundre antikvariske bygninger er datert i løpet av de årene teknikken har vært brukt. Noen dateringer gir eldre alder enn man før har antatt, andre gir motsatt svar. Kvernes stavkirke har vist seg å være atskillig yngre enn før antatt.
Hvilken region byggematerialene stammer fra kan også i mange tilfelle bestemmes. I 1991 kunne byggingen av Osebergskipet dateres til år 820 og haugleggingen foregikk 14 år senere. Men resultatet viste også at skipet ikke var bygd i Vestfold, slik man tidligere har antatt. I 2009 oppdaget man at Osebergskipet var bygd av eik fra Ryfylke i Rogaland, og det åpner for nye diskusjoner om hvorfor et slikt eksklusivt fartøy forflyttet seg. Skuldelev 2 er et vikingskip funnet i Roskilde i Danmark og årringdatering viser at skipet er bygd ved Dublin i Irland av eiketre hogd i 1042, kanskje i Glendalough-dalen sør for Dublin. Skipet har blitt renovert flere ganger i Dublin før det endte sine dager som et nedslitt vikingskip og ble senket i Roskilde Fjord i 1075. En rekke vikingskipsfunn er nå datert med denne metoden.
Nesten alt av tre med synlige årringer kan dateres med dette verktøyet. Innen europeisk kunsthistorie brukes dendrodatering til å datere og ordne malerier i kronologisk rekkefølge. Oljemalerier, bl.a. nederlandske, fra 15- og 1600-tallet, er i stor grad malt på treplater av eik. Et tverrfaglig prosjekt ved Universitetet i Amsterdam har undersøkt 300 oljemalerier av de flamske 1600-talls kunstnerne Anthony van Dyck and Jacob Jordaens. Eikeplatene til å male på var laget av panel-makere som også hadde sitt håndverkerlaug. De stemplet sine produkter. Eiketømmeret som ble brukt stammer for en stor del fra Polen. [3]
Dendrokronologi brukes også til å undersøke klimaendringer over lang tid. Fordi dendrokronologi er svært nøyaktig kan metoden også brukes til kalibrering av karbondateringer for å gjøre dem mer nøyaktige.
Metoden
Metoden baserer seg på variasjoner i trærnes årringer, år for år gjennom historien. Årringene varierer i forhold til vekstforholdene de enkelte år. Sommervarme og gode vekstforhold gir brede årringer, kald og kort sommer med dårlige vekstforhold gir smale årringer. En tørkeperiode kan gi en såkalt falsk årring.
I en prøve fra treet måles tykkelsen på hver enkelt årring og målingene er grunnlag for en grafisk fremstilling. Den siste årringen i en prøve fra et felt tre representerer huggeåret; i en prøve vil man alltid søke å få med treets ytterkant mot bast og bark. Årringenes bredde måles med en nøyaktighet på 1/100 millimeter.
Variasjonene fra år til år er mer eller mindre tilfeldige i rekkefølge, men et visst antall årringer må en prøve ha for å kunne gi en signifikant kurve. Det er ønskelig at en prøve inneholder opp mot 100 årringer.
En prøve sammenliknes med en eller flere såkalte grunnkurver. Der prøven faller overens med grunnkurven kan huggeåret avleses.
Et snitt gjennom en stokk med sag er den enkleste måte å lage en dendrokronologisk prøve til analyse. Men dette er en ødeleggende metode som slett ikke kan brukes i alle tilfelle.
Prøver tatt ut med et hult spesialbor er den vanligste metode for å skaffe prøver til analyse. Om en bygning skal dateres er det viktig med flere prøver fra ulike deler av huset, slik at mulighetene for gjenbruk av materialer og om- og påbygninger kan bli en del av resultatet. Boreprøver må alltid tas slik at de ikke skjemmer eller ødelegger. I fredede bygninger må man ha tillatelse fra antikvariske myndigheter for å ta boreprøver. Huseieren må gi tillatelse til prøvetaking, og må være forberedt på at huset kan bli fredet. Riksantikvaren har publisert en veileder for bruk av dendrodatering av stående byggverk. [4]
Der materialet ikke tillates skadet eller ødelagt kan fotografiske opptak med geometriske beregninger av årringene brukes.
Grunnkurver
Ved å arbeide seg bakover til stadig eldre tømmer har man kunnet bygge opp tabeller, såkalte grunnkurver, for utvalgte treslag i en geografisk region. Dette er et møysommelig og tidkrevende arbeid. En arbeider seg bakover fra stående, levende gamle trær til eldre bygninger med tømmer, til tømmer og røtter i myr eller i vann.
En grunnkurve er imidlertid kun gjeldende for et begrenset geografisk område der en kan regne med at vekstforholdene er noenlunde ensartet. I Norge har det lenge vært arbeidet med å bygge opp regionale grunnkurver for furu, vårt mest brukte materiale av tre. For Agder fylke finnes det for eksempel en furukurve som går tilbake til slutten av vikingtiden, mens kurven for Midt-Norge når helt ned til 700-tallet e.Kr. I andre deler av Nord-Europa har eik vært et viktigere materiale så vel til bygning- som til skipstømmer. Det er derfor gjennom årene bygd opp et godt nettverk for grunnkurver for eik i blant annet i Danmark. For Norges del finnes det eikekurver som omfatter Agder og Vestlandet. Det arbeides også med grunnkurver for gran, et treslag som også er mye brukt som bygningsmateriale.
Ved hjelp av dendrokronologi kan en datere bygninger og gjenstander av tre. En sammenligner da en prøve fra f.eks. tømmeret i en kirke med grunnkurven fra området. Om prøven fra kirken har en barkkant er det mulig å finne det eksakte fellingsåret for treet den er hentet fra. Man vet imidlertid ikke når treet ble brukt som bygningsmateriale og får derfor kun en bakre datering for reisningen av bygningen.
Grunnkurve - regioner
Preparert boreprøve fra svensk skog. Treet ble ødelagt av skogbrann i 2004.
En grunnkurve er knyttet til en bestemt region, en klimaregion. ]]
Dendrokronologisk analyse kan derfor også gi svar på hvilket geografisk område treet kommer fra. Fordi mye tømmer ble eksportert fra Norge har de norske grunnkurvene interesse langt utover i Europa.
Et prøveresultat, f.eks. fra et skip (eller en annen flyttbar gjenstand) testes derfor mot ulike tilgjengelige grunnkurver for å finne den som gir best resultat.
Osebergskipet er datert med dendrokronologi til år 820, og ingen hadde til da stilt spørsmål om skipet kunne være bygd et annet sted enn Vestfold.. Men analyse mot grunnkurven for eik i Vestfold ga ikke fullgod match, og grunnkurven for eik i Danmark viste seg å gi en bedre overensstemmelse. Enda bedre match fikk man da en grunnkurve for eik på Vestlandet kom på plass. I 2009 lykkes derfor å bestemme i hvilken geografisk region trematerialene i Osebergskipet er bygget av har vokst.[5]
Metoden gir ikke svar på om materialer kan være gjenbrukt i en nyere bygning. Det er derfor nødvendig å ta flere prøver fra et byggverk for å kunne si noe om bygningshistorien, og dendrokronologi må alltid brukes sammen med en bygningsarkeologisk undersøkelse, slik at spor etter gjenbruk avdekkes.
I Norge foregår dendrokronologisk analyse av furu ved NTNU i Trondheim samt Dendroøkologen i Tromsø. Eikeanalyser utføres blant annet ved Nationalmuseet i Danmark.
