Cheruskere (Cherusci) var en germansk stamme som eksisterte i løpet av 100-tallet f.Kr. og 300-tallet e.Kr., og som først ble omtalt av Julius Cæsar. De var bosatt mellom elvene Weser og Elben, den nordlige Rhindalen og slettene og skogene i nordvestlige Germania, noe som tilsvarer området mellom dagens tyske byer Osnabrück og Hannover. Til slutt synes det som om de gikk opp i et germansk stammeforbund av saksere. Sammen med andre germanske stammer ble de ledet av Arminius i et berømt slag mot romerne, slaget ved Teutoburgerskogen i år 9 e.Kr., og kjempet i årene 15 og 16 e.Kr. mot Germanicus’ romerske hær.

Opprinnelsen til navnet «cheruskere/heruskere» er ikke klart. Forskningen har fremmet flere teorier. Historikeren og filologen Jacob Grimm så en forbindelse til det gotiske ordet hairus bzw for «sverd», avledet fra *xeru- og *skaz fra indoeuropeiske -skos (latinsk -scus). Det urgermanske ordet vil da sannsynligvis ha vært *Xeruskōz. Det norrøne ordet horskr for sverd er en annen mulig sammenheng. Andre, som forskerne Rudolf Much, Edward Schröder og Otto Höfler ser det som mer sannsynlig at ordet germanske ordet herut (tysk hirsch, norsk hjort). Dette er begrunnet blant annet med den betydelige rollen som hjorten hadde i germansk symbolikk. Denne vurderingen regnes i dag som den mest sannsynlige.^[1]

De første historiske vitnemål av cheruskerne skjer i Bok 6.10 av Julius Cæsars Commentarii de Bello Gallico (Gallerkrigen) som omhandler hendelser i året 53 f.Kr. Cæsar forteller at han krysset Rhinen for å straffe den germanske stammen sveberne for å sende hjelp til den galliske stammen trevererne. Han nevner at Bacenisskogen^[2] skilte området til cheruskerne fra området til sveberne. I år 12 f.Kr. ble cheruskerne underkastet romerne sammen med andre germanske stammer.

Da Roma forsøkte å ekspandere inn i nordlige Europa bakenfor Rhinen nyttiggjorde romerne seg med krigere fra cheruskerne, og for en tid ble stammen betraktet som en romersk alliert. På denne tiden var stammen delt mellom lederen som kjennes under hans latinske navn Arminius og en annen leder som nevnes som Segestes. Arminius, som selv var militært trent av romerne, argumenterte for å bryte alliansen med Roma og erklære uavhengighet mens Segestes ønsket å være lojal til Roma. En gang rundt år 8 e.Kr. hadde Arminius fått overtaket og begynte å planlegge opprør. Segestes skal etter sigende advart Gallias guvernør Publius Quinctilius Varus gjentatte ganger om det planlagte opprøret, men Varus avslo å handle før opprøret var et faktum.

I år 9 i slaget ved Teutoburgerskogen ledet Arminius en hær av allierte germanske stammer (cheruskere, marsere, chattere, brukterere, chaukere, og sugambrere) som la seg i bakhold for en stor romersk hær på rundt 30 000 mann, bestående av 17., 18. og 19. legion, kommandert av Varus. Slaget varte i tre dager og samtlige romere ble utslettet. Legionenes ørnesymbol og fane, av stor symbolsk betydning for romerne, gikk tapt. Varus begikk selvmord ved å kaste seg på sverdet. Numrene for de tre legionene, XVII, XVIII og XIX, ble aldri siden brukt. Ingen av offiserene overlevde. 18 000 av hæren var romerske borgere. Nederlaget var et sjokk for romerne. Et av navnene på offiserene er fortsatt bevart ettersom han fikk en minnestein etter seg. Minnesteinen forteller at centurion Marcus Caelius, født i Bologna, falt i Varuskrigen i en alder av 52 og et halvt år gammel.^[3]

Lenge var denne minnesteinen det eneste sikre arkeologiske sporet av slaget, men i 1868 ble det gravd fram vognlass bestående av et antikt sølvservice som veide 54 kg og besto av 60 skåler, brett, kanner, fat og lignende, produsert i Italia ved begynnelsen av keiser Augustus’ regjeringstid. Det ble funnet i Hildesheim ved elven Leine i cheruskernes stammeområde og i det samme området som Varus og hans menn mistet livet.^[4] Germanicus fant tilbake til slagmarken i Teutoburgerskogen i år 15, seks år etter slaget, og i henhold til Tacitus^[5]:

«Mellom disse lå blekede knokler spredt for alle vinder eller i hauger, alt etter om de stammet fra dem som hadde vært på flukt, eller fra dem som hadde gjort avstand. Spredt overalt lå biter av spyd og hester, mens menneskekranier var banket opp på trærne. I lundene omkring så man barbarenes altre, der de hadde slaktet offiserer og befal (...) og der hadde Varus fått sitt første sår og her hadde han tatt sitt liv med sin egen uhellsvangre hånd. De fortalte også om stedet der Arminius hadde holdt sin brennende tale...».^[6]

Siden har arkeologene avdekket mer enn 700 gjenstander som kan knyttes til romersk tilstedeværelse. Det hersker ingen tvil om hvor slaget sto.

Etter at de germanske leiesoldatene i den romerske hæren deserterte i år 14 besluttet Germanicus å marsjere inn i Germania for gjenopprette romersk ære. I år 15, etter et hurtig anfall mot chatterne, vendte han seg mot cheruskerne. Han mottok en bønn om redde Segestes som var beleiret av Arminius. Segestes ble berget sammen med en gruppe av sine slektninger og andre, blant annet Thusnelda, datter av Segestes, men også hustru av Arminius. Germanicus sparte dem og ga dem jordeiendommer i Gallia. Thusnelda ble sendt til Roma hvor hun fødte Arminius’ sønn og forsvant deretter fra de historiske opptegnelsene. Germanicus fant deretter stedet for slaget i Teutoburgerskogen som nevnt over. Hans menn gravla de døde og bygde en gravhaug.

En rekke med slag fulgte. Arminius påførte romerne stor tap og synes å ha fått overtaket, men i år 16 beseiret Germanicus germanerne ved et sted kalt «Idistaviso» og på nytt i år 18 i slaget ved den angrivarianske mur. Han klarte dog ikke å ta Arminius til fange. I år 19 ba chatternes høvding Adgandestrius Roma om tillatelse for å forgifte Arminius. I henhold til Tacitus skal keiser Tiberius ha avslått anmodningen av edle grunner at «romerne tar hevn på sine fiender, ikke ved snikende triks, men åpent med våpenmakt». Arminius havnet i økende grad i konflikt med stammestrider. Hans motstandere anklaget ham for å gjøre seg selv til konge. I år 21 bukket Arminius under for forræderi, i henhold til Tacitus, og en underkonge for germanerne ble utpekt av Roma.

Etter Arminius' død etterlot romerne cheruskerne mer eller mindre for seg selv. I år 47 ba de Roma om å sende Italicus, en nevø av Arminius, for å bli deres konge da en borgerkrig hadde utryddet deres adel. Italicus var innledningsvis godt likt, men da han hadde vokst opp i Roma som en romersk borger mistet han snart tillit.

Under den forsiktige keiser Hadrian ble det bygget Limes-befestninger for å lukke åpningen mellom elvegrensene og hindre overfall og hærtokt fra opprør i det ustabile Germania.

Cheruskerne forsvinner deretter ut av historien som navn på en stamme, og de inngikk antagelig i den større saksiske folkegruppen.

• Cæsar, Julius: Gallerkrigen. Oversatt av Johan Hammond Rosbach. Oslo 2008. ISBN 9788203193606
• Hedeager, Lotte og Tvarnø, Henrik: Tusen års Europahistorie. Romere, germanere og nordboere. Oslo 2001. ISBN 82-530-2251-4
• Tacitus, Cornelius & Michael Grant: The Annals of Imperial Rome. New York: Penguin Books, 1989.