Vigdis Bunkholdt

Vigdis Bunkholdt
Født20. juni 1936[1]Rediger på Wikidata (88 år)
Oslo
BeskjeftigelseKlinisk psykolog Rediger på Wikidata
Utdannet vedUniversitetet i Oslo
EktefelleSolveig Askhjem
FarBjørn Nicolai Bjørnsen Bunkholdt
NasjonalitetNorge

Vigdis Bunkholdt (født 1936) er spesialist innen klinisk psykologi, med fokus på barn med lærevansker, adoptivbarn, barnevern og fosterhjemsarbeid. Hun var første kvinnelige styremedlem i Det norske forbundet av 1948, og regnes som en av pionerene i den norske homobevegelsen.

Tidlig liv

Bunkholdt vokste opp i Dalsbergstien i Oslo, mellom Bislett og St. Hanshaugen, i det hun selv har beskrevet som et «hyggelig og konservativt hjem».[2] Faren var Bjørn N. B. Bunkholdt, utenriksredaktør i Aftenposten. Som yngst i en søskenflokk på tre, var hun både sterk og aktiv, og ville heller drive med typiske gutteaktiviteter da dette passet henne bedre. Hun gikk først på folkeskole på Ila, og tok senere artium fra Fagerborg skole.[3]

Bunkholdt har fortalt at hun begynte å bli bevisst sin egen seksualitet tidlig i tenårene, og at da hun slo opp «homofili» i leksikon ble det beskrevet som en forstyrrelse som måtte helbredes. Hun valgte hele tiden å fokusere på studier, idrett og pianospill og andre hobbyer, heller enn å dvele for mye ved seksualiteten sin. Da venninnene hennes etter hvert ble mer opptatt av å stifte familie, ble hun mer motivert til å ta kontakt med andre som henne.[4][2]

Det norske forbundet av 1948 og aktivisme

Det norske forbundet av 1948 (DNF-48) ble i 1950 stiftet på Bislett hospits, et steinkast unna Bunkholdts barndomshjem. Gjennom tenårene visste hun godt hva Forbundet var, og da hun i 1955 fant en av Forbundets kontaktannonser i avisen, bestemte hun seg for å sende brev til postboksen.[2] Hun møtte deretter Arne Heli og Øivind Eckhoff og ble med dem hjem, der de hadde lengre samtaler. Til slutt ble hun tatt opp som medlem i Forbundet. Vigdis selv husker at hun var svært pent antrukket i foldeskjørt, pen genser og skaut den dagen.[5] I 1951 hadde Riksadvokaten, sammen med Politimesteren i Oslo fastslått at Forbundet var lovstridig og «forkastelig etter norsk rettsoppfatning».[6] Grunnet kriminaliseringen av homofili gjennom § 213, var det vanlig praksis at man møtte, og intervjuet, potensielle nye medlemmer før de ble innlemmet i Forbundet.[7]

«Vi var usynlige. Vi var i skapet alle sammen. Vi som jobbet med paragraf 213, så for oss et åpent liv som en fjern mulighet, men jeg tror ikke vi noen gang så for oss en tilværelse i nærheten av det vi har i dag.»[2]

Året etter at hun ble innlemmet som medlem i DNF-48, ble Bunkholdt valgt til det første kvinnelige styremedlemmet i Forbundet. Hun var, i tillegg til det sosiale, interessert i å arbeide; «Yte og nyte! Mitt protestantiske ethos.».[2] Midt i uka deltok hun på diskusjons- og informasjonsmøter på klubbhuset på Tåsen, der det gjerne kun møtte opp 10-20 personer. Aktivismen DNF-48 bedrev i disse årene omhandlet mest § 213. Bunkholdt har selv sagt at hun anser sin egen kamp mot paragrafen som innadvendt, og fremhever Arne Heli, Øivind Eckhoff, Dermot Stuart Mack, og Rolf Løvaas som de virkelig aktive.[4] Det var de som holdt kontakt med myndigheter og sympatisører. Mack var jurist, og tok kontakt med advokat Johan B. Hjorth. De to gjorde et stort stykke forarbeid til den seinere avskaffelsen av paragrafen.[5] Bunkholdt selv var mer komfortabel med å skrive. Hun skrev en opplysningsbrosjyre som senere ble distribuert til legekontor, skoler og ellers der folk ferdes. Brosjyren inneholdt tekster – både opplysende og humoristiske – som tok opp myter rundt skeive. Bunkholdt opplevde at hennes egen psykolog var uenig med det hun skrev, men at hun likevel var veldig stolt av arbeidet hun la ned.[8]

Da Bunkholdt ble medlem av DNF-48 hadde hun begynt å studere psykologi ved Universitetet i Oslo. Her ble hun møtt med lærebøker som beskrev homofili som en karakterforstyrrelse, på lik linje med psykopati. For henne var det både utfordrende og sårende å skulle tenke seg at hun var såpass skadet; «Inntil da hadde jeg vært på født sånn-siden, og tenkte: 'Er jeg nødt til å gå over på blitt sånn-siden?'».[2] I 1958 var Bunkholdt leder for Psykologistudentenes Forening. 10. oktober dette året stod hun for å arrangere en rundebordskonferanse der homofile menn og kvinner selv skulle delta i en åpen diskusjon om homofiles stilling i samfunnet.[9] Her møtte det opp både studenter, fagfolk innen psykiatri og psykologi, medlemmer fra Forbundet, og andre interesserte. Bunkholdt var påpasselig med at det ikke skulle trekkes en direkte kobling til DNF-48, og at det var studentforeningen som var arrangør.[4] På møtet ble hun første medlem av Forbundet til å presentere seg som lesbisk og DNF-medlem i en offentlig debatt.[10]

«Jeg hadde en følelse av at mine medstudenter allerede syntes det var ett eller annet annerledes med meg. Dette møtet la nok ikke noen demper på de spekulasjonene, men jeg fikk bare la det stå til, tenkte jeg.»[4]

Bunkholdt satt som styremedlem i DNF-48 i tre perioder, fra 1958 til 1962.[5] Etter hvert som Kim Friele gjorde sitt inntog i Forbundet stod foreningen overfor et stilskifte. Der de tidligere medlemmene hadde arbeidet i det skjulte, skulle Forbundet under Friele over i en åpenhetsfase. Bunkholdt har i ettertid sagt at hun ikke helt kjente seg igjen i alt som ble gjort i DNF-48 i denne perioden, men at Friele «[…] var en viktig katalysator, hun tok noen skritt som ingen hadde våget å ta, og jeg er overbevist om at hun har brakt kampen framover. Men det er jo alltid noen som ikke ønsker å være med på en slik utvikling. All bevegelse og forandring har sine omkostninger».[4][11] Bunkholdt meldte seg ikke ut av Forbundet, men flyttet til Bergen for å arbeide. Da § 213 ble opphevet i 1972 anså hun sine kampdager som over.[4]

Bunkholdt har gjennom sitt engasjement i DNF-48 og Homofil Bevegelse i Bergen, diskutert hvilke åpenhetsstrategier og fremgangsmåter som var mest hensiktsmessige for homokampen. Både hun og kona Solveig har vært opptatt av at det ikke bare skal være snakk om en høylytt politisk kamp, men også en alminneliggjøring og normalisering. Hun har også uttalt at selv om «[…] det er en sentral del av livet å være homofil, [finnes det] andre sentrale deler også», og at «De som er redd for normaliseringen, tror jeg er redde for å miste taket i en identitetsmarkør, som ikke kan erstattes av andre. Men vi bør ha mange identitetsmarkører».[12][11]

I 2022 var det 50 år siden § 213 ble avskaffet, og jubileet ble markert med skeivt kulturår. Flere arrangementer ble holdt i løpet av året, og Bunkholdt deltok blant annet på panelsamtaler på Nasjonalbiblioteket[13], og både hun og Solveig figurerte i media flere ganger (se under). Torsdag 21. april, på selve jubileumsdagen for avskaffelsen av § 213, kom regjeringen med en offentlig beklagelse for hvordan staten Norge har behandlet homofile. Statsminister Jonas Gahr Støre, og kultur- og likestillingsminister Anette Trettebergstuen inviterte organisasjoner og veteraner fra homobevegelsen til en markering, og Bunkholdt var en av hedersgjestene.[14]

«Jeg skal være helt ærlig og si at jeg har ikke alltid forstått hva det betyr å få en offisiell beklagelse». «Unnskyldningen fra regjeringen, lovendringer og psykiatriske revurderinger, de er viktige, men det er nok det som skjer i det små, i det daglige, som avgjør hvordan vi har det med oss selv».[2]

Utdanning og karriere

Da Bunkholdt som tenåring arbeidet i bokhandel, kom hun over en fagbok i psykologi. Slik ble hun svært interessert i fagfeltet, og i 1955 startet hun på psykologistudiet på Universitetet i Oslo.[5] Under studiet var hun aktiv i Psykologistudentenes Forening, og hun var formann i foreningen i 1958.[9] I 1962 flyttet Bunkholdt til Bergen, der hun ble konstituert som skolepsykolog. Her arbeidet hun med barn med adferdsvansker, pedagogiske vansker og «nervøse problemer». Året etter ble hun fast ansatt som skolepsykolog.[15][16][17] Senere utover 60-tallet arbeidet hun som psykolog i Helserådets avdeling for barne- og ungdomspsykiatri i Oslo kommune, samtidig som hun også underviste ved Norges kommunal- og sosialhøgskole.[18][19]

På 70-tallet var Bunkholdt sjefspsykolog ved Klinikkavdeling for barn og unge ved Universitetet i Bergen, hvor hun både drev med klinisk arbeid, undervisning og skriving av fagbøker.[19] På starten av 80-tallet var hun tilbake i Helserådet i Oslo kommune, denne gangen som sjefspsykolog.[20]

Etter over 20 år med klinisk arbeid og undervisning innen barnevernspsykologi, ønsket hun å gjøre noe annet med utdannelsen sin. I 1985 gikk Bunkholdt derfor over til forlagsbransjen, hvor hun arbeidet med utvikling av lærebøker.[21] Hun startet som redaksjonssjef i TANO forlag, og ble etter hvert assisterende forlagssjef. Hun ble værende i forlaget fram til 1997. I 1994 var det en større sak om norske lærebøkers plass i høyere utdanning, og behovet for å få på plass en bransjeavtale mellom bokhandlere og forlag. Bunkholdt uttalte seg aktivt her, fremhevet viktigheten av å tilegne seg kunnskaper på sitt eget morsmål.[22][23]

Fra 1997 begynte hun å arbeide som selvstendig næringsdrivende psykolog, hovedsakelig tilknyttet barnevernet.[24] Utover 2000-årene fortsatte hun å veilede første- og andrelinjetjenesten i barnevernet, forelese for studenter ved blant annet Universitetet i Bergen, Universitetet i Nordland, og høyskolene i Oslo og Volda, samt drive omfattende foredrags- og panelsamtalevirksomhet rundt om i landet. I denne perioden var hun også aktiv i debatter om barnevernssaker, og har blant annet svært kritisk til regjeringens nedbygging av barnevernsinstitusjoner til fordel for fosterhjem.[25][26][27][28]

I 2011 ble det av regjeringen nedsatt et offentlig utvalg som skulle utrede det biologiske prinsipp i barnevernet.[29] Bunkholdt var en av fagpersonene som arbeidet med utredningen. I 2012 kom NOU 2012: 5, Bedre beskyttelse av barns utvikling.[30] Her konkluderte utvalget med at det biologiske prinsippet skal ha mindre å si i barnevernssaker, til fordel for barnets beste.[31]

I 2018 og 2019 var Bunkholdt fortsatt aktiv i debatten om barnevernsinstitusjoner og fosterhjem.[32][33]

På landsmøtet til Norsk Fosterhjemsforening 17.–19. april 2009, ble Bunkholdt utnevnt som æresmedlem av foreningen.[34]

Privatliv

Da Bunkholdt ble medlem av Det norske forbundet av 1948, ble hun først kjent med Arne Heli og Øivind Eckhoff. De utgjorde en del av en vennekrets på 9-10 personer, som forble svært gode venner, også etter at dagene i DNF-48 var over.[5][11] I 1971 underviste Bunkholdt på Sosialhøgskolen da hun ble kjent med sosionom og lektor Solveig Askjem. Det var ikke før to år senere, da de møttes på et seminar på Røros, at de ble kjærester.[4] I 1975 kjøpte de et rekkehus på Frysja, som de flyttet inn i da det var nybygget i 1976. Her har de bodd siden, og i nabolaget er de fortsatt kjent som «Damene i Svensenga».[4][5] I 1993 var Bunkholdt og Askjem blant de første som inngikk formelt partnerskap, og etter innføringen av likekjønnet ekteskap i 2009 giftet de seg.[4]

Bunkholdt i media

Opp igjennom årene har Bunkholdt vært ute i media flere ganger for å tale de skeives sak, og fortelle sin historie. Både hun og kona Solveig har ofte latt seg intervjue, både om fortiden, og om hvordan de oppfatter skeives situasjon i dag.

  • 1994: Reportasje i Løvetann: «Damene i Svensenga»[11]
  • 2000: Reportasje i Blikk: «Damene kom i ‘57»[8]
  • 2003: Den hemmelige klubben, dokumentarfilm av Kenneth Elvebakk[35]
  • 2005: Sak om eldresenter og pensjonisttilværelsen i Aftenposten: «Homofile eldre vil synes»[36]
  • 2010: Hjernevask (NRK) sesong 1, episode 3 «Homo/hetero» og sesong 1, episode 7 «Født sånn eller blitt sånn?»[37]
  • 2010: Rødt, hvitt og skrått (NRK) sesong 1, episode 2 «Ut av skapet og ut i verden» og episode 3 «Den vanskelige kjærligheten»[38]
  • 2015: Reportasje i Khrono: «To lesbiske pionerer i akademia»[39]
  • 2015: Reportasje i Blikk: «Evig din»[40]
  • 2015: Reportasje i Aftenposten: «Homo senior»[12]
  • 2022: Reportasje i Klassekampen: «Kjærlighetskampen»[4]
  • 2022: Reportasje i Blikk: «Alltid litt mot strømmen»[2]
  • 2023: Sak i NRK: «Etterlyser mer forskning om skeive eldre»[41]

Bibliografi

Bøker

Forfatter

  • Bunkholdt, V. (2022), Fosterhjemsarbeid: fra rekruttering til tilbakeføring (5. utg.), Gyldendal, ISBN: 9788205577695
    • 4. utg. (2017), Gyldendal akademisk, ISBN: 9788205499676
    • 3. utg. (2010), Gyldendal akademisk, ISBN: 9788205394261
    • 2. utg. (2004), Gyldendal akademisk, ISBN: 9788205331815
    • 1. utg. (1999), Universitetsforlaget, ISBN: 8200451151
  • Bunkholdt, V. og Kvaran, I. (2021), Kunnskap og kompetanse i barnevernsarbeid. (2. utg.) Gyldendal, ISBN: 9788205545595
    • 1. utg. (2015), Gyldendal akademisk, ISBN: 9788205477179
  • Bunkholdt, V. & Sandbæk, M. (2008), Praktisk barnevernsarbeid (5. utg.), Gyldendal akademisk, ISBN: 9788205383456
    • 4. utg. (1998), Universitetsforlaget, ISBN: 8200429687
    • 3. utg. (1993), Universitetsforlaget, ISBN: 8200406997
    • 2. utg. (1989), Universitetsforlaget, ISBN: 8200035190
    • 1. utg. (1985), Universitetsforlaget, ISBN: 8200356248
  • Bunkhold, V.; Gulliksen, Ø.; Storø, J; og Wathne, G. (2007), Fosterhjemshåndboka, redigert av Johansson, M. og Sundt, H., Kommuneforlaget, ISBN: 9788244612470
  • Bunkholdt, V. (2004), Kunnskap og omsorg: sosialisering og skikkethet i profesjonsutdanningene. (2. utg.) Pensumtjeneste, ISBN: 8213023145
    • 1. utg. (1996), TANO, ISBN: 8251834104
  • Bunkholdt, V. (2002), Psykologi: en innføring for helse- og sosialarbeidere (2. utg.), Universitetsforlaget, ISBN: 9788215001777
    • 1. utg. (1996), TANO, ISBN: 8251834309
  • Bunkholdt, V. (2000), Utviklingspsykologi (2. utg.), Universitetsforlaget, ISBN: 9788251839914
    • 1. utg. (1994), TANO, ISBN: 8251832241
  • Bunkholdt, V. (1998), Små barn i vekst og utvikling (3. utg.), Tano Aschehoug, ISBN: 8251836891
    • 2. utg. (1993), TANO, ISBN: 8251831156
    • 1. utg. (1986), TANO, ISBN: 8251820383
  • Bunkholdt, V. og Larsen, E. (Red.), (1995), Metodisk barnevernsarbeid: fokus på forståelse, sammenheng og tiltak, TANO, ISBN: 8251833272
  • Bunkholdt, V. (1990), Barnevernspsykologi, TANO, ISBN: 8251827485
  • Bunkholdt, V. (1989), Lærebok i psykologi (3. utg.), TANO, ISBN: 8251825989
  • Bunkholdt, V. (1987), Lærebok i psykologi for helse- og sosialarbeidere (2. utg.), TANO, ISBN: 8251822025
    • 1. utg. (1980), TANO, ISBN: 8251809096
  • Bunkholdt V. (Red.), (1985), Grunnkurs i sosial- og helsefag. 2 : B., TANO, ISBN: 8251818087
  • Bunkholdt V. (Red.), (1984), Grunnkurs i sosial- og helsefag. 1 : A., TANO, ISBN: 8251818079
  • Olsen, B. C. R og Bunkholdt, V. (Red.), (1997), Barnevernet – mangfold og mening: Festskrift til Gerd Hagen., Tano Aschehoug, ISBN: 8251835577
  • Søetorp, A. L.; Bunkholdt, V. og Falkenberg, A. (1986), Konsultasjon til barnevernsarbeidere i omsorgssviktsaker. Oslo Helseråd, Avdeling for barne- og ungdomspsykiatri.

Oversetter

  • Cullberg, J. (1990), Dynamisk psykiatri i teori og praksis (3. utg.), TANO, ISBN: 8251828341

Bidragsyter

  • Bunkholdt, V. (2006) Barnets beste – mellom kontinuitet og stabilitet. I Follesø, R., (Red.) Sammen om barnevern (s. 100–116), Universitetsforlaget, ISBN: 9788215008066
  • Nilsen, G. (Red.), (1985), Klinisk barnepsykologi. 6 perspektiver på psykoterapi og psykologisk behandling, Universitetsforlaget, ISBN: 8200069893

Andre publikasjoner/hefter

  • Bunkholdt, V. (2005), Fosterforeldrenes egne barn, Norsk Fosterhjemsforening, ISSN 1504-1085
  • Bunkholdt, V. (2005), Hva kan skje med barn som ikke får god nok omsorg? (2. utg.), Norsk Fosterhjemsforening
    • 1. utg. (1994), Norsk Fosterhjemsforening, ISSN: 1501-8008
  • Bunkholdt, V. (2003), Tilknytning og tilknytningsproblemer, Norsk Fosterhjemsforening, ISSN 1504-1085
  • Bunkholdt, V. (1999), Samvær og kontakt, Norsk Fosterhjemsforening, ISSN: 1501-8008
  • Bunkholdt, V. (1994), Små barn i fostehjem [i.e. fosterhjem], Norsk Fosterhjemsforening, ISSN: 1501-8008
  • National Foster Care Association, Bunkholdt, V. (Oversetter), (2000), Takling av vanskelig atferd, Norsk Fosterhjemsforening
  • Vindegg, J. et.al. (Red.), (2007), Den gode starten. Aline spedbarnsenter 1907-2007, Spesialnummer av tidsskriftet Norges barnevern i anledning Alines 100-årsjubileum, Norsk barnevernsamband

Artikler, utvalg

  • Bunkholdt, V. (2017), «Ikke ta selvfølgelighetene selvfølgelig. Når selvfølgelighetene møter virkeligheten.», Tidsskriftet Norges Barnevern, 94 (4), s. 274–288, DOI: https://doi.org/10.18261/issn.1891-1838-2017-04-05
  • Bunkholdt, V. (2015), «Tilknytningsteori og metoder: - Nyttig men på hvilke betingelser?», Tidsskriftet Norges Barnevern, 92 (4), s. 306–314, DOI: https://doi.org/10.18261/ISSN1891-1838-2015-04-06
  • Bunkholdt, V. (2013), «Det biologiske prinsipp – På vei ut av barnevernet?», Tidsskriftet Norges Barnevern, 90 (1), s. 52–62, DOI: https://doi.org/10.18261/ISSN1891-1838-2013-01-06
  • Bunkholdt, V. (2010), «Statens helsetilsyn: Et kritisk blikk – til 'barnets beste'.», Tidsskriftet Norges Barnevern, 87 (2), s. 110–124, DOI: https://doi.org/10.18261/ISSN1891-1838-2010-02-05
  • Bunkholdt, V. (2010), —Hvordan kunne det skje? – Tidens oppdragelse, systematisk mishandling eller brodne kar?», Tidsskriftet Norges Barnevern, 86 (4), s. 260–269, DOI: https://doi.org/10.18261/ISSN1891-1838-2009-04-05
  • Storø, J.; Bunkholdt, V. og Larsen, E. (2010), «Er institusjonen alltid et onde og familien alltid et gode?», Tidsskriftet Norges Barnevern, 87 (3), s. 166–181, DOI: https://doi.org/10.18261/ISSN1891-1838-2010-03-04

Referanser

  1. ^ «Vigdis Bunkholdt (født 1936)», utgitt 31. august 2016, besøkt 6. april 2023[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ a b c d e f g h Elnæs, C. U. (2022). «Alltid litt mot strømmen». Blikk (8): 14–22 – via Nasjonalbiblioteket. 
  3. ^ «Jubilanter». Dagsavisen. 19. juni 2012. s. 51. 
  4. ^ a b c d e f g h i j Østrem, O. (13. april 2022). «Kjærlighetskampen». Klassekampen. s. 14-21. 
  5. ^ a b c d e f «Vigdis Bunkholdt forteller» (Video). Intervju med Lindstad, S. Skeivt arkiv. 6. april 2016. Besøkt 27. mars 2023. 
  6. ^ Heli, Arne (2006). «Brev til politimesteren». Åpen om det forbudte. Oslo: Pax forlag. s. 101–102. ISBN 82-530-2884-9. «Jeg er enig med herr politimesterens anførsler om at slike sammenkomster og formidling av bekjentskaper som en eventuell underavdeling av "Forbundet av 1948" etter sitt formål blant annet akter å få i stand, i sin konsekvens vil føre til overtredelser av straffelovens § 213, og at formålet med en slik forening må anses som forkastelig etter norsk rettsoppfatning.» 
  7. ^ Kristiansen, Hans W. (2008). «Diskresjonslinjen befestes». Masker og motstand. Diskré homoliv i Norge 1920-1970. Oslo: Unipub. s. 164–169. ISBN 978-82-7477-346-2. 
  8. ^ a b Wiig, H. T. (2000). «Damene kom i '57». Blikk (6B): 25 – via Nasjonalbiblioteket. 
  9. ^ a b Kristiansen, Hans W. (2008). «De første homofile kaster masken». Masker og motstand. Diskré homoliv i Norge 1920-1970. Oslo: Unipub. s. 203. ISBN 978-82-7477-346-2. 
  10. ^ Johansen, Hanne Marie (2019). «Straffelova § 213 og andre kampsaker». Skeive linjer i norsk historie. Oslo: Det Norske Samlaget. s. 135. ISBN 978-82-5219-481-4. 
  11. ^ a b c d Frigstad, K. (1994). «Damene i Svensenga». Løvetann (Oslo): For homofil og lesbisk frigjøring. 17 (5): 8–11 – via Nasjonalbiblioteket. 
  12. ^ a b Røed, L. (27. mars 2015). «Homo senior». A-magasinet. s. 39-49. 
  13. ^ «Kriminell kjærlighet – kampen mot paragraf 213». Nasjonalbiblioteket. Besøkt 6. april 2023. 
  14. ^ Hammer, S. H.; Brække, J.; Larsen, S. S. (21. april 2022). «Fikk beklagelse fra Støre». Klassekampen. 
  15. ^ «Gunnar Rakvaag leder av skolepsykologisk kontor». Bergens Arbeiderblad. 31. januar 1962. s. 5. 
  16. ^ «Skolepsykologisk kontor klar til å ta fatt». Bergens Tidende. 28. august 1962. s. 18. 
  17. ^ «Bergen er interessert i landsdelskole på "Katten"». Bergens Tidende. 19. juni 1963. s. 5. 
  18. ^ «Oslo formannskap». Aftenposten. 29. november 1963. s. 15. 
  19. ^ a b Kristiansen, T. (6. februar 1980). «Ikke tro på lykkeidealet - ingen er uten bekymringer». Bergens Tidende. s. 4. 
  20. ^ «Oslo formannskap». Arbeiderbladet. 11. juni 1981. s. 16. 
  21. ^ Asskildt, K. (20. juni 1986). «25 år i psykiatriens tjeneste». Aftenposten. s. 14. 
  22. ^ «Urolig for fremtiden til norske lærebøker». Dagen. 8. mars 1994. s. 2. 
  23. ^ Riiser, Liv (17. mars 1994). «Vil ha flere læerbøker på norsk». Vårt Land. s. 20-21. 
  24. ^ «Jubilanter». Aftenposten. 20. juni 2001. s. 14. 
  25. ^ «Slakter nedbygging av barnevernsinstitusjoner». Dagsavisen. 19. november 2007. s. 8. 
  26. ^ Storø, J.; Bunkholdt, V. (7. april 2008). «Myter om barnevernet». Aftenposten. s. 4. 
  27. ^ Storø, J.; Bunkholdt, V. (6. mai 2008). «Meningsbryting om barnevernet». Aftenposten. s. 4. 
  28. ^ Storø, J.; Bunkholdt, V. (3. juli 2008). «Mangfoldet må avspeile behovet». Aftenposten. s. 4. 
  29. ^ Barne-, likestillings-og inkluderingsdepartementet (18. februar 2011). «Utvalg skal utrede det biologiske prinsipp i barnevernet». Regjeringen.no. Besøkt 6. april 2023. 
  30. ^ Barne-, likestillings-og inkluderingsdepartementet (6. februar 2012). «NOU 2012: 5». Regjeringen.no (på norsk). Besøkt 8. april 2023. 
  31. ^ Barne-, likestillings-og inkluderingsdepartementet (6. februar 2012). «NOU 2012: 5». Regjeringen.no. Besøkt 6. april 2023. 
  32. ^ Storø, J.; Bunkholdt, V. (27. februar 2018). «Feilslått politikk om barnevern». Aftenposten. s. 14-15. 
  33. ^ Bunkholdt, V.; Einarsson, J. H. (21. januar 2021). «Barnevern på leting etter seg selv». Dagbladet. s. 30. 
  34. ^ «Fosterhjem - den avgjørende forskjellen». Tromsø. 28. april 2008. s. 31. 
  35. ^ «Den hemmelige klubben (2003) - IMDb» (på engelsk). Besøkt 6. april 2023. 
  36. ^ Hagesæther, P. V. (7. desember 2005). «Homofile eldre vil synes». Aftenposten. s. 6. 
  37. ^ «Vigdis Bunkholdt» (på engelsk). IMDb. Besøkt 6. april 2023. 
  38. ^ «Rødt, hvitt og skrått». NRK TV. Besøkt 6. april 2023. 
  39. ^ Jor, E. L. (27. juni 2015). «To lesbiske pionerer i akademia». Khrono. 
  40. ^ Nordseth, L. K. «Evig din». Blikk (nr. 12): 16–20 – via Nasjonalbiblioteket. 
  41. ^ Günther, J. H. (19. februar 2023). «Etterlyser mer forskning om skeive eldre». NRK. 

Eksterne lenker