Et barnehjem, eller en barneheim, er en institusjon for barn som ikke kan bo hos sine naturlige foreldre fordi disse mangler omsorgsevne, eller fordi barna er foreldreløse.

Mangler referanser: Dette avsnittet trenger flere eller bedre referanser for verifikasjon. Hjelp gjerne til med å forbedre dette avsnittet, ved å legge til pålitelige kilder (en). Materiale uten kilder kan bli fjernet.

Livsvilkårene for mange arbeiderbarn var dårlige i det norske samfunnet på 1800-tallet. Harde arbeidsbetingelser med lav lønn og lange arbeidsdager gjorde at det ikke var lett for en familie å ta ordentlig omsorg for barna sine. Den lave levestandarden i arbeiderfamilier og dårlige boligforhold medførte også at risikoen for at barn mistet en forelder i sykdom eller død, var større enn i dag. En del nyfødte mistet sine mødre i barselsdød. Mange barn ble født uten foreldre som ønsket, eller var i stand til å ta omsorg for dem. I andre halvdel av 1800-tallet var det mange som talte for opprettelse av egne hjem for å ta vare på disse barna og gi dem et bedre utgangspunkt.

Waisenhus er den eldre betegnelsen på et barnehjem for foreldreløse. Waisenhuset i Trondheim ble opprettet som en av byens milde stiftelser allerede i 1635. I Oslo ble Christiania Opfostringshus etablert i 1778 av kong Christian VII for å være skole og hjem for fattige og gjerne foreldreløse barn. Waisenhuset i Stavanger, kalt Bethania Waisenhus, ble grunnlagt av Lars Oftedal i 1877 og nedlagt i 1986.

Barnehjem er en nokså ny institusjonstype i Norge, og det var først i siste halvdel av 1800-tallet at etableringen av barnehjem tok til for alvor. Alle de tidlige barnehjemmene var private og mange hadde tilhørighet i kristne miljøer. Den første institusjonen som tok i bruk betegnelsen «barnehjem» var trolig Anna Jebsens Minde i 1866 i Bergen. I 1879 ble det åpnet enda et pikehjem i Bergen, Barnehjemmet i Sandviken. Ingen av de to barnehjemmene tok vanligvis i mot «uekte» barn, det vil si barn født utenfor ekteskap.

På slutten av 1800-tallet ble det reist flere private institusjoner for gutter, både vanlige barnehjem, som oppdragelsesanstalter for såkalte vanskelige gutter. Bergens Guttehjem kom i 1877. Barnehjemsbarna var i stor grad plassert der av familien. Fattigvesenet valgte som regel andre løsninger som pleie- eller fosterforeldre på landet.

Rammene for driften av de private barnehjemmene var kun hjemlet i statutter for de enkelte hjemmene. Helserådet var pålagt å ha tilsyn med de hygieniske forholdene ved barnehjemmene, men det var ikke noe lovverk som la føringer for hvordan hjemmene skulle drives.

Den private barnehjemsutbyggingen fortsatte i ulike varianter utover på 1900-tallet. Det ble også opprettet barnehjem for barn med bestemte særegenskaper. Det kunne være barnehjem for omstreiferbarn, tuberkuløse barn, eller syfilitiske barn. Under andre verdenskrig ble det opprettet såkalte Lebensbornhjem flere steder i Norge. Mange av barnehjemmene ble drevet privat, men med offentlig støtte og myndighet. Etter hvert fikk man også kommunale barnehjem.

Barnehjem ble etter hvert et viktig alternativ til fosterhjem, og i 1920 plasserte fattigvesenet omtrent 1/3 av barna i barnehjem. De øvrige ble plassert hos fosterfamilier. Til å begynne med var det langt flere piker enn gutter som ble plassert i barnehjem. Først etter andre verdenskrig ble kjønnsfordelingen mer lik.

Barnehjemsbarna levde et disiplinert og kontrollert liv. Dagene var delt opp i ulike faste aktiviteter, og det var lagt stor vekt på arbeid. Guttene fikk opplæring i gårdsdrift og ulike typer håndverk, mens pikene arbeidet med huslige sysler. Barna levde ofte svært isolert og hadde liten kontakt med familien.

På begynnelsen av 1900-tallet ble det vedtatt nye lover som skulle styrke barns rettigheter, bl.a. vergerådsloven (vedtatt 1896, iverksatt 1900) og en ny fattiglov. Dette førte til en bedre offentlig kontroll med barnehjemmene, men fordi kontrollen var fordelt på tre ulike instanser ble den uklar og lite effektiv. Vergerådet hadde ansvar for de "vanskelige" barna og fattigvesenet for de fattige barna. Helserådet skulle godkjenne og ha tilsyn med barnehjemmene, men bare i de kommunene dette ble vedtatt.

For de kommunale barnehjemmene ble det i 1929 opprettet et eget barnevernsutvalg som skulle ha tilsyn med hjemmene. I 1947 ble det i påvente av en ny barnevernslov vedtatt en midlertidig lov som skulle bedre tilsynet med barnehjemmene. Nasjonale barneverninspektører fikk nå i oppgave å reise rundt og kontrollere barnehjem og fosterhjem.

Barnevernsloven av 1953 oppfordret til bruk av fosterhjem, og plassering av barn i barnehjem skulle bare skje når fosterhjemsplassering ikke var mulig. Det ble bygd få nye barnehjem i årene som fulgte, og de nye institusjonene var beregnet på små grupper av barn og ungdom. Fra 1970 ble plassering på barnehjem en nedadgående tendens. Dette hadde sammenheng med flere forhold. Barn ble i større grad tatt hånd om av familiene eller hos fosterforeldre, det var utviklet bedre prevensjonsmetoder og det var flere barn som ble adoptert.

Den nye barnevernsloven fra 1953 førte til at ansvar for barnevernsarbeidet i kommunene ble samlet på én lokal instans: barnevernsnemnda. Institusjonene skulle forhåndsgodkjennes av barnevernsnemnda og departementet skulle godkjenne ansettelse av styrer. Helserådet skulle kun ha ansvar for det hygieniske tilsynet med hjemmene.

Ved en lovendring i 1980 ble ansvaret for barnehjemmene overført til fylkeskommunene, og i 2004 ble det overordnede ansvaret overført til staten. Driften av barnehjemmene og plassering av barn er det i dag Oppvekstavdelingene i de enkelte bydelene som står for.

I senere år har det blitt satt i gang flere granskinger av forholdene på barnehjem i Norge. I 2001 satte fylkesmannen i Hordaland ned et utvalg som skulle granske forholdene ved barnehjem i Bergen i perioden 1953-1980. I kjølvannet av dette arbeidet satte Barne- og familiedepartementet ned et utvalg som på nasjonal basis skulle kartlegge «omfang og bakgrunn for omsorgssvikt og overgrep mot barnehjemsbarn i perioden 1945–1989». Begge granskingene konkluderte med at omsorgssvikt og overgrep hadde funnet sted i stort omfang. I ettertid er det blitt opprettet både statlige og kommunale erstatningsordninger for tidligere barnehjemsbarn.

I 2012 ble en mann tilkjent 320 000 kroner i rettferdsvederlag for å ha bli utsatt for overgrep. Beløpet var det til da største rettferdsvederlaget som var blitt tilkjent i saker om overgrep på norske barnehjem.^[1]

Begrepet barnehjem (barnhem) oppstod på midten av 1800-tallet. Før dette var barnehus (barnhus) den vanlige betegnelsen.^[2][3] Svenske barnehjem/barnehus finnes dokumentert siden 1600-tallet.^[2] Svenske barnhjem ble i begynnelsen drevet av fattigkontoret, men mellom 1926 og 1945 av barnevernnevndene.^[4] Siden 1945 har Sveriges landsting drevet barnhjem, men også kommunene.^[4]

Barnehjem var fra 1924 til 1981 den offisielle svenske betegnelsen på institusjoner for frivillig eller tvangsmessig omsorgsovertagelse av barn, som av barnevernnevnden ble bedømt ikke å kunne gis adekvat oppfostring av sine foreldre. Minst 100 000 svenske barn bodde noen gang på barnehjem i perioden 1950 til 1980. Cirka 1 700 barn bodde på 150 barnehjem og vernehjem/ungdomsomsorgsskoler i 1980 (jevnført med ca. 7 100 barn på institusjoner i 1950). Størst antall barn på institusjoner var i 1934, da mer enn 8 700 barn bodde på 350 barnehjem.^[5] På begynnelsen av 2000-tallet trådte stadig flere frem og vitnet om omsorgssvikt, hvoretter en statlig utredning ble igangsatt i 2006. Den svenske regjeringen publiserte den 29. november 2011 sluttrapporten med resultatet av utredningen.^[6]

I Sverige finnes nå ingen virksomme barnehjem i ordets tradisjonelle forstand, men et fåtall utredningshjem og familieomsorgshjem anvender fortsatt betegnelsen per 2022.^[7] Det vanlige i Sverige er i stedet (per 2022) at foreldreløse eller utsatte barn plasseres i såkalte familiehjem. Per 2010 sørget svenske barnevernsmyndigheter årlig for at 20 000 barn og unge ble tatt hånd om.^[8] I gjennomsnitt ble da (2010) minst ett barn i hver skoleklasse plassert i familiehjem eller på institusjon på minst ett tidspunkt under oppveksten.^[8] Det tilsvarte fire prosent av alle svenske barn. Én prosent av barna vokste opp i familiehjem per 2010.^[8]

• (en) Children's homes – kategori av bilder, video eller lyd på Commons