Vietnams historie har i lange perioder vært preget av naboskapet til Kina i nord. I rundt 1 000 år tilhørte det nordlige Vietnam Kina, men fra 938 ble landet selvstendig og ekspanderte etter hvert sørover på bekostning av Champariket. På 1800-tallet ble landet kolonisert av Frankrike og under andre verdenskrig ble landet kontrollert av Japan. Etter denne krigen hadde ikke kolonimakten ressurser til å gjenopprette styret, og tapte den militære kampen mot frigjøringsstyrkene. Dette førte til deling av landet, noe som igjen ledet fram til Vietnamkrigen med store menneskelige og materielle tap for landet. Denne krigen ble avsluttet 30. april 1975 ved at Nord-Vietnam inntok den sørlige delen. Etter forsøk med planøkonomi på 1970- og 1980-tallet, ble økonomien reformert i markedsøkonomisk retning.

De fleste vietnamesiske historikere betrakter Dong Son-sivilisasjonen fra bronsealderen som starten på Vietnams historie. Denne dekket store deler av Sørøst-Asia. Spor etter denne sivilisasjonen er blant annet funnet i oldtidsbyen Co Lao, ikke langt fra dagens Hanoi. Dong Son-kulturen er knyttet til Tibeto-Burman-kulturen, Dai-kulturen i Yunnan og Laos, Mon-Khmer-kulturen og kulturen som er knyttet til Krukkesletta i Laos. Tilsvarende gjenstander skal ha blitt funnet i Kambodsja langs Mekong-elva, og disse er datert tilbake til fjerde århundret før Kristus.

Ifølge kinesisk historieskriving skal den kinesiske generalen Zhao Tuo under Qin-dynastiet ha dannet kongedømmet Nanyue i det nordlige av dagens Vietnam.

På denne tiden skal mange av stammene som levde sør for Yangtze-floden ha omtalt seg som Yue (Việt på vietnamesisk). Mange av disse skal språklig være med beslektet med det nordlige Kina, men Lạc Việt-stammen skal ha flere språklig røtter sørover. Văn Lang-kulturen skal også ha blitt utviklet fra innfødte som bosatte seg langs Den røde elv, fremfor å ha oppstått som følge av immigrasjon nordfra som den kinesiske historieskrivningen antyder.

I 111 f.Kr. okkuperte kinesiske styrker fra Han-dynastiet området og inntok byen Nanyue. Området ble et lydrike under Han-dynastiet og delt inn i fire administrative enheter. Til tross for den strenge kinesiske militære tilstedeværelsen, klarte noen vietnamesiske klaner å opprettholde enkelte selvstendige områder i høylandet. Det var stadige opprør mot det kinesiske styret og enkelte av disse varte i flere år.

Blant disse opprørsstatene var Champa som under den lokale føydalfyrsten Kiu-lin, gjorde opprør mot den kinesiske keiseren og løsrev seg fra det kinesiske styret allerede i 192 og forble selvstendig helt fram til rundt 1700.

Det nordlige Vietnam, omtrent ned til dagens Hue ble styrt av kinesiske dynastier.

Utover på 900-tallet blir Kina politisk og militært svekket med ulike herskere, og Vietnam hadde ulike herskere under det kinesiske Tang-dynastiet. I 938 ble det sent tropper og en støtteflåte sørover for å knekke den egenrådige vietnamesiske herskeren Giao Châu. Ved slaget ved Bach Dang-elven helt nord i landet ved dagens Ha Long i 938 ble den kinesiske flåten slått ved hjelp av list og lokalkjennskap. Giao Châu utropte seg selv til kong Ngô etter denne seieren, og innledet en periode med vietnamesisk uavhengighet som skulle vise seg å bli ganske urolig. Han innførte et sentralistisk styre utfra den tidligere hovedstaden Co Loa hvor han bygget citadellet Cổ Loa Thành, beliggende omtrent 20 km vest for dagens Hanoi.

Kong Ngô døde imidlertid etter ganske kort tid og dette førte til en langvarig maktkamp om tronen. Denne utviklet seg til landets første borgerkrig. Opprøret av de såkalte tolv klanlederne (Loạn Thập Nhị Sứ Quân) varte fra 945 til 967 da klanen ledet av Đinh Bộ Lĩnh slo de andre klanene og slik samlet landet.

Dinh skapte slik Đinh-dynastiet og utropte seg selv til den første keiseren (Tiên Hoàng) av Đại Cồ Việt, som betyr Store Viet landet, med hovedstad i Hoa Lư, dagens Ninh Bình. Imidlertid godkjente det kinesiske Song-dynastiet ham bare som prins av Jiaozhi (Giao Chỉ Quận Vương). Keiser Đinh innførte en streng straffelovgivning for å unngå nytt kaos og prøvde å skape allianser ved å dele ut dronningtitler til fem kvinner fra de fem viktigste familiene.

I 979 ble keiser Đinh Bộ Lĩnh og hans kronprins myrdet og bare den seks år gamle sønnen Đinh Toàn er igjen til å påberope seg tronen. Denne situasjonen prøvde det kinesiske Song-dynastiet å utnytte og invaderte landet. Dette førte til en nasjonal mobilisering og kommandanten Lê Hoan slo de kinesiske styrkene ved hjelp av list og dyktighet. Lê Hoan ble da den nye herskeren og startet etter hvert den militære aksjonen mot Champa lenger sør.

Da keiser Lê Hoàn døde i 1005 startet intriger og kamper blant hans sønner om tronen. Seierherren i denne maktkampen ble Lê Long Đĩnh, som også ble den mest beryktede tyrannen i vietnamesisk historie. Hans sadistiske straffeutøvelse kun for sin egen underholdning skyld og hans seksuelle utskeielser førte til en kort styre, han ble drept allerede da han var 24 år i 1009 og han ble etter hvert så syk at han bare kunne ligge da han ble stilt for retten.

Etter Lê Long Đĩnh død i 1009, ble lederen for de militære styrkene Lý Thái Tổ (i sin samtid ble han omtalt som Lý Công Uẩn) utpekt til å ta over tronen, og grunnla slik Ly-dynastiet. Han var vokst opp i et tempel, og var en velutdannet hersker. Dette var en uvanlig vei til tronen, men hans styre ble innledningen til en god periode i landets historie,. Som en høyere offiser som befant seg i hovedstaden, hadde han hatt mange muligheter til å gripe makten etter keiser Lê Hoàns død, men hadde avstått fra dette utfra pliktfølelse. Han ble på en måte valgt til monark av hoffet, som kom enstemmig fram til dette etter en viss debatt.

Ly Thai To endret landets navn til Đại Việt («Store Viet») og flyttet hovedstaden til dagens Hanoi, men kalte byen Thăng Long («Stigende drage»). Videre gikk han over til en mer offensiv forsvarstenkning og styrket økonomien for gjennom dette også trygge landet. Senere konger i Ly-dynastiet videreførte Lys offensive tanker, blant annet gjennom utbygging av dike-system for å beskytte ris-produksjonen, grunnleggelse av det adelige universitetet Quốc Tử Giám, treårige opptak av dyktige medarbeidere, gjerne fra lavere sosiale klasser, til den offentlige administrasjon, slik at dyktighet fremfor familietilknytning ble avgjørende, innføring av et forbedret skattesystem, forbedret behandling av fanger. Kvinnene hadde en viktig rolle i samfunnsordenen i Ly-dynastiet, blant annet lå skatteinnkrevingen hos såkalte «rettskvinner». Ly-dynastiet fremmet og buddhismen i landet, men opprettholdt det religiøst pluralistiske samfunnet hvor buddhismen, konfutsianismen og taoismen levde ved siden av hverandre. I løpet av Ly-dynastiet godkjente det kinesiske Song-dynastiet Đại Việt-monarken som kongen av Giao Chỉ (Giao Chỉ Quận Vương).

Ly-dynastiet hadde to større kriger med Song-dynastiets Kina. Den viktigste foregikk inne i Kina i 1075 for å komme et kinesisk angrep i forkjøpet, og de ødela de kinesiske angrepsstyrkene. Året etter gikk Kina til angrep inne i Đại Việt og de møttes til et større slag ca. 40 km fra hovedstaden. Det var imidlertid klart for begge parter at et slik slag ville ingen av partene vinne, og de ble enige om våpenhvile og de kinesiske styrkene trakk seg ut.

I løpet av Ly-dynastiet ekspanderte også riket sørover på bekostning av kongeriket Champa.

Mot slutten av Ly-dynastiet, tvang den mektige medarbeideren Trần Thủ Độ kong Lý Huệ Tông til å gå i buddhistisk kloster og utropte deretter kongens syv år gamle datter til dronning. Trần Thủ Độ arrangerte så ekteskap mellom henne og sin åtte år gamle nevø Trần Cảnh og fikk slik tronen overført til sin nevø. Dette ble innledningen til Tran-dynastiet. Trần Thủ Độ forfulgte hensynsløst medlemmene av det tidligere dynastiet, og noen prinser flyktet til Korea, og er slik senere blitt omtalt som Vietnams første politiske flyktninger i eksil.

Til tross for Trần Thủ Độs hensynsløshet, viste de fleste Trần-herskerne å styre utfra de samme tanker som Ly-dynastiet. Av det som ble oppnådd av dette styret, var blant annet system for folketellinger ned på landsbynivå, fullføring av 30-binds historieverket om Đại Việt (Đại Việt Sử Ký) av Lê Văn Hưu og utviklingen av skriftspråket Nôm, som er et skriftspråk for det vietnamesiske språk. Tran-dynastiet utviklet også et system for utdannelse av nye konger; etter hvert som en konge ble gammel, overførte han styret til kronprinsen, men beholdt posisjonen som Thái Thượng Hoàng («høyere majestetisk keiser») og i denne posisjonen opptrådte som mentor for den nye keiseren.

I årene 1257, 1284 og i 1288 ble landet invadert av den mongolske hæren under Kublai-khan som på dette tidspunktet hadde etablert Yuan-dynastiet i Kina, men disse angrepene ble slått tilbake. Også her vant vietnameserne over en sterkere motstander ved å unngå store slag i åpent terreng og brukte list og lokalkunnskap for å få kampene inn på sine premisser.

I denne perioden ekspanderte vietnameserne også sørover på bekostning av kongeriket Champa. Gjennom politiske ekteskap fikk de også to provinser rundt dagens Huế fra kongeriket i sør.

Hồ-dynastiet eksisterte i bare syv år og hadde de to keiserne Hồ Quý Ly i 1400 og hans nest eldste sønn Hồ Hán Thương, som styrte fra 1400 til 1407. Hồ Quý Ly var en høyere tjenestemann ved hoffet, og han tvang den siste Tran-herskeren til å gå av og tok selv makten. Han endret landets navn til Đại Ngu og flyttet hovedstaden til Tây Đô («Den vestlige hovedstaden»), dagens Thanh Hóa. Thăng Long (Hanoi) ble omdøpt til Đông Đô («Den østlige hovedstaden»).

I ettertiden har dette dynastiet fått ansvaret for å skape intern strid og så å tape landet til en ny kinesisk okkupasjon av Ming-dynastiet. Men i løpet av denne relativt korte perioden ble det gjennomført en rekke ambisiøse reformer, som styrking av matematikk i utdannelsen, åpen kritikk av konfusiansk filosofi, innføring av papirpenger, bygging av store krigsskip og artilleri og en landreform. Hồ Quý Ly gikk av allerede året etter maktovertakelsen, men fortsatte som rådgiver og mentor for sin sønn Hồ Hán Thương slik Trần-kongene hadde gjort.

I 1407 okkuperte kinesiske styrker fra Ming-dynastiet igjen Vietnam, offisielt for å gjeninnsette Tran-dynastiet. Kineserne tok både Hồ Quý Ly og Hồ Hán Thương til fange. Kineserne annekterte landet og la det inn under den kinesiske keisertronen da de hevdet at det ikke fanten noen Tran-arving til tronen. Men nesten umiddelbart startet Tran-tilhengere en militær motstandskamp. Denne hadde innledningsvis framgang, men interne stridigheter førte til et større nederlag i 1413.

Under ledelse av den rike Lê Lợis ble det organisert en ny motstandskamp med utgangspunkt i hans områder litt sør i landet, og etter en rekke innledende nederlag kunne de rykke nordover og innta Đông Quan, dagens Hanoi, hvor kineserne hadde sin hovedbase og administrasjonsenter. Den kinesiske keiseren sendte forsterkninger sørover, men disse ble stoppet i et bakhold og den kinesiske kommandanten ble drept. De kinesiske styrkene i landet overga seg i 1428.

Lê Lợi tok makten og besteg tronen etter seieren mot kineserne, og innledet slik Le-dynastiet. Lê Lợi tok tilbake navnet Đại Việt for landet og flyttet hovedstaden tilbake til Thăng Long (Hanoi).

Le-dynastiet gjennomførte en ny landreform for å revitalisere landbruket etter krigen og den kinesiske okkupasjonen. I motsetning til de tidligere Ly- og Tran-kongene, som var mer influert av buddhistisk tenkning, baserte Le-kongene seg mer på konfusianisme. Det ble utarbeidet et omfattende lovverk, den såkalte Hồng Đức som inneholdt sterke konfusianske elementer, men også en styrking av kvinnenes rettigheter. Kunst og arkitektur ble i denne perioden mer kinesiske inspirert enn i Ly- og Tran-dynastiene. Le-dynastiet utarbeidet et nasjonalt kartverk og ba Ngô Sĩ Liên fortsette å videreføre historieverkene om landet fram til Lê Lợi. Det ble i denne perioden opprettet sykehus og tilsyn med eldre og syke og det ble organisert distribusjon av medisiner til områder som var rammet av epidemier.

I 1471 invaderte Le-dynastiets styrker under ledelse av kong Lê Thánh Tôn Champa og inntok hovedstaden Vijaya, og slik avsluttet Champas periode som et maktsentrum i regionen, selv om mindre deler av kongedømmet overlevde fram til 1700-tallet. Det militære nederlaget førte til at Cham-folket ble spredt over hele Sørøst-Asia og området som nå er det sentrale Vietnam ble kolonisert av vietnamesere uten særlig motstand. Men fortsatt eksisterer Cham-gruppen som en viktig nasjonal minoritet i dagens Vietnam. Byen Huế ble anlagt i 1600 nær der Champas hovedstad Indrapura en gang lå.

I 1479 rykket kong Lê Thánh Tôn inn i Laos og inntok hovedstaden Luang Phrabang.

Lê-dynastiet tok slutt da general Mạc Đăng Dung tok makten i 1527. Han drepte Le-keiseren og utropte seg selv til keiser, og startet slik Mạc-dynastiet. Etter to år med uroligheter, tok han opp Tran-dynastiets ordning og overlot tronen til sønnen Mạc Đăng Doanh og ble selv Thái Thượng Hoàng.

Samtidig organiserte en annen tidligere tjenestemann ved Le-hoffet, Nguyễn Kim et opprør mot Mạc-styret og hjalp kong Lê Trang Tông til å gjenopprette et styre i Thanh Hóa-området. Slik brøt det ut en borgerkrig mellom det nordlige styret til Mac-dynastiet og det gjenopprettede Le-styret i sør. Nguyễn Kim kontrollerte den sørlige delen av Đại Việt (fra Thanh Hoa i sør) og Mac-dynastiet kontrollerte den nordligste delen, inkludert Đông Kinh (Hanoi). Da Nguyễn Kim ble drept i 1545 overtok svigersønnen Trịnh Kiểm den militære kontrollen.

I 1558 fryktet Nguyễn Kims sønn Nguyễn Hoàng at Trịnh Kiểm ville drepe ham og broren og å sikre seg makten, og ba om å bli guvernør i de sørligste provinsene (området rundt dagens Quang Tri-provinsen til Quang Nam-provinsen – omtrent midt i dagens Vietnam). Han styrte her på en effektiv måte, mens Trịnh Kiểm, og senere hans sønn Trịnh Tùng hadde belastningen med krigføringen mot Mac-herskerne. Nguyễn Hoàng sendte både penger og soldater nordover for å støtte denne kampen, men oppnådde en stadig større uavhengighet og selvstendighet.

Borgerkrigen mellom Lê/Trịnh- og Mạc-dynastiene sluttet i 1592 da Trịnh Tùngs styrker rykket inn i Hanoi og henrettet kong Mạc Mậu Hợp. Restene av Mac-dynastiets familie, styrker og støttespillere flyktet nordover til fjellene i Cao Bằng-provinsen og fortsatte å styre her fram til 1667 da Trịnh Tạc erobret disse siste områdene under Mac-dynastiets kontroll. Lê-kongene som formelt hadde sittet på tronen siden Nguyễn Kim tok kontrollen, men etter Mac-dynastiets fall besitter all makt og styre i nord hos Trịnh-klanen.

I 1600 utropte Nguyễn Hoàng som Vương («lord»), folkelig betegnet Chúa og nektet å sende mer penger eller soldater nordover for å hjelpe Trịnh-klanen. Han flyttet også sin hovedstad til Phú Xuân, dagens Huế. Nguyễn Hoàng døde i 1613 etter å ha styrt i sør i 55 år. Han ble etterfulgt av sin sjette sønn Nguyễn Phúc Nguyên som også nektet å underkaste seg Trịnh-klanen. Da Trịnh Tùng døde i 1623 ble han etterfulgt av sin sønn Trịnh Tráng som beordret Nguyễn Phúc Nguyên til å underkaste seg hans autoritet. Dette ble avslått to ganger og i 1627 gikk Trịnh Tráng til angrep sørover med 150 000 mann, men ble slått.

Krigene mellom Trinh og Nguyen varte i årene 1627–1672 uten at noen av partene klarte å slå den andre. Etter denne perioden fulgte 100 år med fred, hvor begge parter utviklet sine områder. Trịnh-klanen skapte et sentralisert styre og administrasjon som sto for offentlige budsjetter, valuta, standardiserte mål og vektsystem til desimalsystemet, startet trykkerier for å redusere avhengigheten av kinesiske leverandører, startet et militærakademi og fullførte den historiske dokumentasjonen.

Samtidig ekspanderte Nguyen-klanen også videre sørover, både på bekostning av de gjenværende Champa-områdene, men også innover mot Mekongdeltaet og sikret seg kontroll over Saigon-området og områder som hadde vært under kambodsjansk kontroll.

I 1771 brøt det ut et opprør av medlemmer av Tây Sơn-familien i Quy Nhon, som på denne tiden var under Nguyễn-klanens kontroll. Dette opprører ble ledet av brødrene Nguyễn Nhạc, Nguyễn Lữ, og Nguyễn Huệ. Disse var ikke i slekt med klanledelsen, selv om de hadde samme familienavn. I 1776 hadde disse overtatt kontrollen over hele det området som Nguyễn-klanen hadde kontrollert og utryddet nesten hele den kongelige familien. Den overlevende prinsen Nguyễn Phúc Anh flyktet til Siam og fikk mobilisert militær støtte fra den siamesiske kongen. Han gjorde et mislykket forsøk på å gjeninnta makten militært, men ble i første omgang slått.

I 1786 invaderte Nguyễn Huệ de nordlige områdene for å bekjempe Trịnh-klanens Trịnh Khải. Nguyễn Huệs hær vant en knusende seier og Trịnh Khải begikk selvmord. Trịnh-klanen søkte kinesisk støtte og til tross for hjelp fra en kinesisk styrke på hele 290 000 mann, ble de slått av Nguyễn Huệ i en hurtig kampanje rundt nyttårsfeiringen Tết. Han utropte seg da til keiser Quang Trung. I sin regjeringtid gjennomførte han mange reformer, men ble forgiftet og døde 40 år gammel i 1792.

Under keiser Quang Trung ble Đại Việt delt i tre politiske enheter. Broren Nguyễn Nhạc styrte de sentrale deler av landet fra sin hovedstad i Quy Nhon. Keiser Quang Trung styrte den nordlige delen fra hovedstaden Phượng Hoàng Trung Đô. I sør styrte Nguyễn Ánh og han ekspanderte videre sørover og erobret Saigon-området i 1788 og etablerte her en sterk base for sitt styre.

Etter keiser Quang Trungs død ble Tây Sơn-dynastiet ustabilt og de gjenværende brødrene begynte å bekjempe hverandre og mot de folkene som støttet Nguyễn Huệs sønn. Nguyễn Ánh, reiste fra sin base i Saigon i 1799 og erobret Tây Sơn-dynastiets sterke militære støttepunkt Quy Nhon. I 1801 inntok hans styrker Phú Xuân, Tây Sơn-dynastiets hovedstad. Nguyễn Ánh vant tilslutt krigen året etter i 1802, da han beseiret Thăng Long (Hanoi) og henrettet Nguyễn Huệs sønn, Nguyễn Quang Toản, sammen med store deler av Tây Sơn-dynastiets maktelite.

Nguyễn Ánh inntok tronen og kalte seg keiser Gia Long. Gia er etter Gia Định, det gamle navnet for Saigon; Long etter Thăng Long, det gamle navnet for Hanoi. Slik ville han symbolisere samlingen av landet. Keiser Gia Định innledet slik Nguyễn-dynastiet som varte fram til keiser Bảo Đại abdiserte i 1945.

Da Kina i århundrer hadde kalt Đại Việt for Annam, Gia Long anmodet den kinesiske Qing-keiseren å gi dette en nytt navn, i stedet for Annam skulle det kalles Nam Việt. Men for å unngå sammenblanding med det tidligere kongedømmet til Triệu Đà som eksisterte i perioden 207 – 111 f.Kr. og hadde dette navnet, gikk den kinesiske keiseren med på et nytt navn, men snudde de to ordene til Việt Nam.

Utdypende artikkel: Nguyễn-dynastiet

De første handelsforbindelsene mellom Vietnam og vestlige aktører kan spores tilbake helt til 166 f.Kr., da romerske handelsmenn besøkte området. Senere ble dette området besøkt av Marco Polo og på 1500-tallet ble det også besøkt av portugisiske handelsmenn og misjonærer.

Den franske jesuittpateren Alexandre de Rhodes utviklet på midten av 1600-tallet det systemet vi i dag bruker for å skrive vietnamesisk med latinske bokstaver, kalt Quốc ngữ.

Den katolske kirke skulle også på andre vis enn ved skriftsystemet gi Vietnam dype preg. I Øst-Asia er det bare Filippinene som er blitt sterkere preget av katolisismen. Fra 1600-tallet av gikk hundretusener av vietnamesere over til den nye tro. Noen var kjøpmenn som gjerne ville være de utenlandske handelspartnere til lags. Andre var bønder som oppdaget at de i den nye religion kunne unnslippe det tradisjonelle konfutsianske systems tvangsbånd og undertrykkende mandariner. Men omvendelsene var ikke overflatiske; troen ble stadig vekk prøvet gjennom harde forfølgelser. Det nordlige Vietnam, der folket var særlig rammet av presset på utilstrekkelige jordbruksarealer, var man særlig mottakelige overfor de katolske prester, som mange steder ble samfunnsledere. Hele distrikter ble katolske, og noen ble befestede bastioner.

Under krigene mellom Trịnh- og Nguyễn-klanene forsynte vestlige handelsmenn de krigførende partene, portugiserne støttet Nguyễn-klanen mens nederlenderne støttet Trịnh.

Den franske biskopen Pigneaux de Behaine støttet Nguyễn Ánh kamp og sikret ham støtte ved Ludvig XVIs hoff og franskmennene lovet militær støtte om de fikk handelsfordeler etterpå. Men da den franske revolusjon brøt ut i 1789 falt denne avtalen sammen, men Pigneaux reiste til de franske besittelsene i Puducherry i India og fikk militær støtte derfra til Nguyễn Ánh. Blant annet deltok franske marinefartøyer da Nguyễn Ánh inntok Quy Nhon i 1792. Senere deltok franskmenn i utbyggingen av befestningene i Saigon.

Etter at Nguyễn Ánh etablerte Nguyễn-dynastiet i 1802 og ble keiser Gia Long, var en av hans konsesjoner til franskmennene at han tolererte den katolske kirke i landet. I tillegg ansatte han enkelte europeere som rådgivere ved hoffet. Men både han og hans etterfølgere var konservative konfusianere og motsatte seg en vestliggjøring av samfunnet. De neste Nguyễn-keiserne, Minh Mạng, Thiệu Trị, og Tự Đức undertrykket brutalt katolisismen og praktiserte en «lukket dør»-politikk, hvor de anså alle vestlige som trusler. Ti-tusenvis av vietnamesiske og utenlandske katolikker ble henrettet og handelen med utlandet ble sterkt redusert. Denne utviklingen ble til slutt en unnskyldning for Frankrike til å invadere landet.

Selv om de tidlige herskerne i Nguyễn-dynastiet gjennomførte mange av de typer reformer som tidligere herskere hadde gjort, som veibygging, kanaler, lovarbeider, utdannelsesystemet, helsevesen, utarbeidelse av kartverk, historieskriving og trygging av områdene mot Laos og Kambodsja, var ikke dette tilstrekkelig i den nye tiden med stor teknologisk utvikling, industrialisering og internasjonal handel. Slik sto Nguyễn-dynastiet i veien for en tilstrekkelig modernisering av landet til å kunne motstå den franske koloniseringen mot slutten av 1800-tallet.

Keiser Napoleon III av Frankrike, brukte den religiøse forfølgelsen og isolasjonen av landet som unnskyldning for å invadere Vietnam og sendte militære flåter for å kolonisere landet. Angrepet ble innledet ved et angrep på havnen i Danang i 1858. Dette var imidlertid mislykket, og franskmennene rettet deretter fokus mot Mekongdeltaet. I 1859 ble Saigon angrepet, og i årene fram til 1867 tok de stadig større områder i Mekongdeltaet og dannet gjennom den første Saigontraktaten kolonien Cochinkina.

Få år senere gikk de i land i det nordlige Vietnam og inntok Hanoi to ganger, i 1873 og 1882. Etter harde kamper som en del av den fransk-kinesiske krig ble franskmennene gjennom den andre Saigontraktaten koloniherrer og etablerte Fransk Indokina i 1887.

Utfyllende artikkel: Fransk Indokina

Den franske overhøyheten møtte sterk motstand fra forskjellige nivåer i samfunnet, også fra Nguyễn-dynastiet herskere. Flere var aktive i anti-fransk motstandsarbeid. Keiser Hàm Nghi var bare i tenårene da han forlot det keiserlige palass i Huế i 1885 og startet motstandsbevegelsen Cần Vương («Redd kongen»). Han ble tatt i 1888 og sendt i eksil i Fransk Algerie. Senere ble også keiserne Thành Thái (1907) og sønnen Duy Tân (1916) sendt i eksil til den franske øya Réunion i Indiahavet 800 km for Madagaskar på grunn av anti-fransk motstandsarbeid.

Motstandarbeidet hadde forskjellige retninger; i 1905 startet Phan Chu Trinh en fredelig, ikke-voldelig moderniseringsbevegelse med sikte på å frigjøre Vietnam ved å høyne utdannelsesnivået i befolkningen, modernisering av samfunnet og appellere til Frankrikes demokratiske prinsipper. Etter at keiserdømmet falt i Kina i 1912 og den russiske revolusjonen i 1917, skjedde det både en radikalisering i den vietnamesiske motstanden og den franske undertrykkelsen av motstanden ble enda sterkere.

Politiske partier som Việt Nam Quốc Dân Đảng, et sosialistisk, revolusjonært parti ble stiftet i midten av 1920-årene av intellektuelle i Hanoi. Etter at disse ledet et opprør i Tonkin, ble ledelsen henrettet ved giljotinering. Ulike kommunistiske grupperinger ble dannet på samme tid, og i 1930 ble disse slått sammen til Đảng Cộng sản Việt Nam, («Vietnams kommunistiske parti») i Hongkong, under ledelse av Hồ Chí Minh.

Under andre verdenskrig rykket japanerne inn i Indokina i 1940, men fjernet ikke den franske koloniadministrasjonen. Japanerne beholdt Vichy-regimet som marionettregime og styrte bak kulissene gjennom diplomatisk press. Slik ga Vichy-regjeringen i Frankrike 24. juli 1941 Japan tillatelse til å bruke baser i Fransk Indokina. I september samme år fikk japanerne militær adgang til Tonkin, som var et viktig oppmarsjområde i krigen mot Kina. Japanerne avsatte ikke den franske administrasjonen før i mars 1945 og tok først da full kontroll over landet.

I 1941 fikk Hồ Chí Minh samlet de forskjellige nasjonale bevegelsene i en felles front under navnet Viet Minh. Chiang Kai-shek ville skape en motbevegelse med kinesisk støtte, men dette mislyktes. Viet Minh organiserte geriljakrigen mot Japan, samlet informasjon og organiserte redningen av nedskutte amerikanske piloter. Med sin kamp mot den japanske okkupasjonen og sitt radikale program ville Viet Minh bruke de sterke nasjonalistiske strømninger i det vietnamesiske folk og den radikale reformbevegelse, og gi dem et sosialistisk innhold.

Tidlig i 1945 brøt det ut hungersnød i Nord-Vietnam, et resultat av kombinasjonen mellom dårlige værforhold og japanernes utnyttelse av matressurser. Hungersnøden tok livet av anslagsvis to millioner vietnamesere.

Da japanerne kapitulerte i august 1945, hadde Viet Minh en sterk hær og bred folkelig oppslutning. Videre tillot japanerne at nasjonalistiske grupper overtok offentlige bygninger og holdt fengslede franske tjenestemenn i fengsel, i den hensikt å skape vanskeligheter for seierherrene fra andre verdenskrig etter krigen. Den 18. august 1945 beordret Ho Chi Minh opprør i den såkalte August-revolusjonen. To uker senere var Viet Minh etablert i Hanoi, og republikkens uavhengighet ble proklamert 9. september. Keiser Bao Dai trådte tilbake og tilbød seg å fungere som rådgiver for det nye styret. I det sørlige Vietnam rykket britiske styrker inn i Saigon for å avvæpne de japanske styrkene. De ble etterfulgt av franske styrker, som prøvde å gjenopprette deres tidligere styre. I nord rykket kinesiske nasjonaliststyrker tilhørende Chiang Kai-shek inn for tilsvarende å avvæpne japanerne.

Utdypende artikkel Første indokinesiske krig

Det kommunistiske parti i Vietnam overtok makten på samme måte som det kinesiske kommunistparti gjorde i Kina. Men mens de kinesiske kommunister oppnådde full kontroll i 1949, måtte de vietnamesiske kommunistene først kjempe mot Frankrike og senere mot USA (med allierte) i den såkalte Vietnamkrigen fram til sin endelige maktovertakelse i 1975.

I 1946 ble det forsøkt avholde det første valget i Vietnam, men situasjonen var vanskelig, med de franske styrkene som prøvde å gjenopprette kontrollen, og i Cochinkina prøvde en del politikere å overta makten. De var væpnede sammenstøt mellom kommunistiske og ikke-kommunistiske grupperinger, og en rekke grupperinger dannet egne væpnede grupper. Utover i 1946/47 greide de kommunistiske gruppene å ta kontrollen, men ikke overfor de franske styrkene.

Forhandlinger mellom Frankrike – som kontrollerte den sørlige delen av landet – og Ho Chi Minh førte i mars 1946 til en avtale, der Frankrike anerkjente Viet Minh-regjeringen og gav Vietnam status som fri stat innenfor det franske samvelde. Men samtidig var franskmennenes egentlige mål reetableringen av kolonistyret, og i Hanoi var regjeringens mål fullstendig uavhengighet. I juni 1946 proklamerte Frankrikes høykommissær for Indokina, admiral Georges Thierry d'Argenlieu, Cochinkina som selvstendig republikk og utnevnte den avsatte herskeren Bao Dai til statsleder. Frankrike sendte deretter soldater for å forene Cochinkina med den nordlige delen i den nyopprettede Staten Vietnam.

I mellomtiden hadde Mao Zedong og kommunistene overtatt makten i Kina, og dette endret det strategiske bildet i området. Vietminh mottok materiell og politisk støtte fra sin ideologiske nabo i nord. Politiske emissærer fra Kina rådga den politiske ledelsen i Vietminh og en rekke såkalte «borgerlige og føydale elementer» ble fjernet. Denne utviklet ble i vest sett i sammenheng med den kommunistiske maktovertakelsen både i Kina, Korea og Øst-Europa, og vestmaktene, herunder Storbritannia og USA ble sterke motstandere av Vietminh og godkjente Bao Dais selvstendige Staten Vietnam.

Etter ni års geriljakrig prøvde franskmennene å få bevegelse i situasjonen og tvinge Viet Minh til å ta opp kampen ute i åpent lende og på franske premisser, og slik få dem inn i en felle. Samtidig ønsket franskmennene slik å kutte Vietminhs forsyningslinjer mot Hanoi. Dette gjorde de ved å etablere en base ved landsbyen Dien Bien Phu i en dal vest for Hanoi.

Men den nordvietnamesiske generalen Võ Nguyên Giáp gikk ikke i fellen som franskmennene hadde lagt, og i slaget ved Dien Bien Phu slo det franske opplegget feil og etter to måneders beleiring og en rekke feildisponeringer måtte franskmennene gi opp sine stillinger 7. mai 1954.

Genève-konferansen i 1954 markerte avslutningen av Fransk Indokina og en midlertidig deling av Vietnam fram til det kunne avholdes valg i hele Vietnam i juli 1956. Landet ble delt langs den 17. breddegrad, rett nord for Nguyen-dynastiets hovedstad Huế, og de Viet Minh-styrkene som sto sør for denne var fortsatt skulle trekke seg nord for denne, og det ble etablert en demilitarisert sone mellom de to partene. De franske styrkene trakk seg ut, mens styringen av området sør for 17. breddegrad ble videreført av det samme maktapparat som franskmennene hadde basert seg på. En internasjonal kontrollkommisjon, bestående av Polen, India og Canada skulle overvåke utviklingen fram mot valget to år etter.

I 300 dager, fram til 18. mai 1955 var grensen mellom nord og sør åpen, slik at folk fritt kunne flytte til den delen av landet de ønsket å bo i. Dette førte til en flyktningstrøm på mellom 800 000 og en million nordvietnamesere fra nord til sør, for en stor del av katolikker som fryktet religiøs forfølgelse under kommunistene. 310 000 av disse ble evakuert under Operasjon Passage to Freedom, organisert av United States Navy i oktober 1954.

Vietminhs hadde hatt en avgjørende betydning i krigen mot franskmennene. Samtidig ble Ho Chi Minh oppfattet ikke bare som en kommunistleder, men også som en mer nasjonalistisk og selvstendig leder enn politikerne i sør. I sør fjernet Ngô Đình Diệm tidligere keiser Bao Dai i 1955 ved å bli valgt til president etter et noe tvilsomt valg, hvor han blant annet fikk 133% av stemmene i Saigon. Det politiske miljøet i sør ble mer forbundet med det franske kolonistyret. Det var derfor en forventning hos begge parter at Ho Chi Minh ville vinne valget. Diem nekte å avholde dette valget, under henvisning til at Sør-Vietnam ikke hadde undertegnet Genève-avtalen, og startet deretter forfølgelse av den kommunistiske opposisjonen i landet.

Diem erklærte Sør-Vietnam selvstendig under det offisielle navnet Việt Nam Cộng Hòa («Republikken Vietnam»). Ut fra en frykt for en videre kommunistisk ekspansjon, ga USA både militær og økonomisk støtte til Sør-Vietnam, sendte rådgivere både i organiseringen og administrasjon av landet, og i utviklingen av landets infrastruktur. De øvrige politiske og religiøst baserte militsene i sør, blant annet fra Cao Dai ble knust.

Utdypende artikkel: Vietnamkrigen

I 1960 ble den politiske overbygningen FNL etablert, som skulle gi den militære virksomheten i Vietcong et politisk ansikt. Denne ble ledet av advokaten Nguyen Huu Tho og «Den 2. motstandskampen» ble innledet, denne gang mot de skiftende militærregjeringer i Saigon og spesielt mot USA, som støttet, bevæpnet og rådgav dem – i første omgang med rådgivere, men president John F. Kennedy sendte senere regulære tropper. Dessuten kom det styrker fra USAs allierte, Thailand, Sør-Korea, New Zealand og Australia.

USA ble trukket inn i en geriljakrig som krevde stadig større tap og mer og mer murring i hjemlandet. Krigen kostet USA 150 milliarder dollar og 58 148 amerikanske soldater mistet livet. Ingen vet sikkert hvor mange vietnamesere som døde, ulike kilder opererer med tall fra 1,5 til 5 millioner drepte.

Etter at general William Westmorelands strategi med utmattelseskrig mot Nord-Vietnam viste seg mislykket etter Tết-offensiven i 1968, endret den nye amerikanske øverstkommanderende Creighton Abrams den amerikanske taktikken til aggressiv patruljevirksomhet med små enheter. Tanken var at dette skulle lette overføringen av ansvaret Sør-Vietnams hær (ARVN). Dette såkalte «vietnamiseringsprogrammet» hvor de amerikanske styrkene langsomt ble trukket ut av aktiv kamp, for å overlate dette til ARVN, noe som særlig ble realitet under påskeoffensiven i 1972. De amerikanske styrkene hovedoppgave ble mer rådgivende, og var trukket helt ut av Vietnam 29. mars 1973. Denne strategien viste seg imidlertid ikke å være særlig vellykket, og ARVN ble mer svekket av svak koordinering og til dels lav moral, samtidig som Nord-Vietnam, gjennom stadig tettere forbindelser med Sovjetunionen, ble rustet opp militært, særlig med tungt artilleri og stridsvogner. Dette videreførte en prosess som hadde pågått gjennom hele krigen, med overgang fra geriljakrigføring til mer moderne krigføring i form av en konvensjonell, mekanisert manøverkrigføring, støttet av tungt skyts.

Parallelt med disse kampene, brøt det også ut kamper med kinesiske styrker om de omstridte Paraceløyene i januar 1974. Etter blodige kamper tok den kinesiske styrkene kontroll over hele øygruppen, etter å ha okkupert deler av øygruppen etter det franske nederlaget i 1956.

Samtidig kuttet amerikanerne stadig mer på den økonomiske støtten til Sør-Vietnam. I høsten 1974 ble det økonomiske bidraget til Sør-Vietnam kuttet med 30 % til 700 millioner dollar. Utover vinteren og våren 1975 rykket de nordvietnamesiske styrene støttet av stridsvogner og artilleri mot Saigon. Den sørvietnamesiske generalen Dương Văn Minh, som på dette tidspunktet også fungerte som president, hadde fortsatt en del styrker i Mekongdeltaet intakt, men ønsket å spare byen for et ødeleggende angrep og kapitulerte. Den 30. april kunne de nordvietnamesiske styrkene rykke inn i Saigon og 2. juli 1976 ble landet gjenforent under navnet Den sosialistiske republikk Vietnam.

I motsetning til Røde Khmer i Kambodsja, gikk ikke seierherrene til blodbad mot sine motstandere etter Vietnamkrigen. Men de som hadde hatt stillinger innen det sørvietnamesiske styret eller militære, samt innflytelsesrike personer innen intelligentsia og kirkelige kretser sendt på såkalte omskoleringsleirer, som i realiteten var tvangsarbeidsleirer.

Under Vietnamkrigen hadde mange vietnamesere opplevd at den amerikanske tilstedeværelsen ødela viktige vietnamesiske verdier og kulturuttrykk, særlig gjennom alkoholmisbruket, narkotikabruken og prostitusjonen, som nasjonalistiske vietnamesere hadde sett på med stor skam. De nordvietnamesiske makthaverne var etter erobringen av Sør-Vietnam, tidlig med å gjenopprette disse tradisjonelle verdiene, noe som utvilsomt hadde folkelig støtte.

Det skapte imidlertid visse spenninger da en rekke nordvietnamesiske soldater og partikadre oppdaget at det fiendebildet som var opparbeidet under krigen ikke stemte og at befolkningen ikke var så fattige og undertrykkede slaver for utenlandske imperialister som de hadde blitt framstilt i krigsretorikken. I stedet var det materielle nivået i sør, både med hensyn til mat, klær og andre forbruksvarer, bøker og musikk langt høyere enn hva de var vant til fra Nord-Vietnam. Ganske snart førte tvangskollektiviseringen i landbruket, restriksjoner for mat- og varetransport og overtakelsen av private virksomheter til matmangel og mangel på andre livsnødvendigheter.

Den nordvietnamesiske hæren hadde under krigen en renommé for å nådeløst straffe dem de oppfattet som «forrædere», og det var en frykt for at de ville sette i gang slike represalier også etter krigen. Flere hundre tusen forlot landet, blant annet som båtflyktninger. Blant disse flyktningen fantes det folk fra alle lag av befolkningen, men mange av dem som flyktet var folk som hadde støttet det sørvietnamesiske styret eller som fryktet kommunistisk forfølgelse blant annet med religiøst grunnlag.

Utfyllende artikkel: Den sino-vietnamesiske krig

Som en reaksjon mot etnisk rensing av vietnamesere i Kambodsja, og grenseovertredelser utført av Røde Khmer, invaderte Vietnam Kambodsja sent i 1978. Etter to ukers krig var Røde Khmer og dets leder Pol Pot fjernet fra makten. Men 17. februar 1979 brøt den sino-vietnamesiske krig ut, da Kina angrep det nordlige Vietnam med nærmere 200 000 soldater. Angrepet var hovedsakelig en straffeaksjon for at Vietnam hadde fjernet Røde Khmer, Kinas allierte, fra makten. 16. mars 1979 trakk kineserne seg tilbake. Begge parter påberopte seg seier. Vietnamesiske styrker forlot ikke Kambodsja før i 1989, tross kinesernes invasjon og internasjonale handelsblokader. Flere grensesammenstøt mellom Kina og Vietnam forekom også i løpet av 1980-tallet.

Under den thailandsk-laotiske grensekrigen ble Laos angrepet av Thailand. Det har først i nyere tid kommet frem at vietnamesiske ekspedisjonsstyrker deltok i krigen på den laotiske siden.

Det har vært militære sammenstøt om Spratlyøyene (vietnamesisk: Truong Sa) i Sørkinahavet, da en rekke land har framsatt krav om jurisdiksjon over de rundt 600 øyene, blant dem Vietnam. Det er både et rikt fiske rundt disse, samtidig som det er antatt å være store mengder olje i området. Området er omtalt i vietnamesiske kilder siden 1600-tallet. Etter Frankrikes avtale med Nguyễn-dynastiet, ble området administrert av det franske kolonistyret. Det mest alvorlige sammenstøtet var i 1988 mellom Kina og Vietnam, den såkalte Johnson South Reef-trefningen med rundt 70 drepte og savnede. I tillegg har det fra vietnamesisk side vært skyteepisoder med Taiwan.

Siden krigen hadde beslaglagt alle ressursene hadde det ikke vært noen reell økonomisk vekst i perioden 1965 til 1975. Videre førte flyktningstrømmen og de omfattende fengslingene til en mangel på kompetanse i offentlig styring og næringsliv. Den sosialistiske republikk Vietnam ble i stadig sterkere grad knyttet til Sovjetunionen og ble medlem av COMECON fra 1978. Det ble også tegnet en såkalt vennskapstraktat, som i realiteten var en militær allianse.

Det var fram til 1986 lite økonomisk vekst i en ineffektiv planøkonomi og uten handel med de vestlige landene. De første fem årene etter Vietnamkrigen ble private foretak i sør overtatt av det offentlige og bøndene ble tvangskollektivisert i statlige landbrukskooperasjoner. Videre hadde bare staten lov til å frakte matvarer mellom provinsene. Dette førte raskt til matmangel og andre livsnødvendigheter. Selv det fruktbare Mekongdeltaet, med sin tidligere store risproduksjon ble truet av sult.

Men siden økonomien ble rettet mot markedsøkonomi i 1986 og det har kommet til en forsoning med USA, har Vietnam hatt en av de raskest voksende økonomiene i Sørøst-Asia.

• (no) «Vietnams historie» i Store norske leksikon